Whiplash og kul musikk :)

Siden sist har jeg vært på spillkveld, spist hveteboller og jeg er nesten ferdig med boka “Vicious” (som er awesome og som jeg har store planer om å anmelde ganske snart). Jeg har dessuten funnet ut at jeg i år har mål om å ha to påskekrim-prosjekter (mer info kommer når mer er klart, men jeg er i alle fall godt i gang med planleggingen av begge to) og ellers så kaster jeg bort bekymrende mye tid på Netflix og Youtube. Ellers håper jeg at jeg snart vinner noe igjen siden det nå begynner å bli irriterende lenge siden jeg vant noen konkurranser (utover å slå mamma i Wordfeud som regel og ofte være ganske god på Maxi Yatzy), jeg venter på at jobb og litterær suksess og slike ting skal dukke opp og jeg har fine planer som gjør at jeg tross alt har det ganske supert selv om det finnes ting i livet som er teit. 

I går endte jeg ellers opp med å se litt klipp fra den nyeste sesongen av American Idol og ble med det fan av Joey Cook som er quirky, har kult hår og gir virkelig unike tolkninger av alt hun synger. Veldig stilig og kult 🙂

Det er ikke det at hun synger så vakkert, men det er så mye personlighet der og det skaper en mye mer interessant opplevelse enn å se noen som synger fantastisk, men som ikke bringer med seg noe eget =D Yay!

Men nå tenkte jeg å poste en anmeldelse av filmen “Whiplash” som jeg fant på nettet i går ved en tilfeldighet og selvsagt så sporenstreks. Først tenkte jeg å poste traileren og deretter min anmeldelse og så avslutter jeg like greit dette blogginnlegget med det. Neste innlegg kan forventes torsdag eller fredag tenker jeg. Håper alle koser seg og har det brilliant i mellomtiden 🙂

Whiplash

 

Jeg hadde egentlig ingen planer for mandagskvelden før jeg tilfeldigvis kom over filmen «Whiplash» på ffilms.org og med det fant en film jeg har vært ganske nysgjerrig på. Og herre jemini, denne filmen er den mest intense musikkfilmen jeg har sett, den er nærmest som en thriller der den stadig bygger seg oppover hen mot det uunngåelige crescendoet. Dette er i det hele tatt en svært engasjerende film.

Det handler om Andrew som ønsker å bli jazz-trommist (noe jeg ikke visste at var en ting før jeg hørte om denne filmen) og er student på en anerkjent musikkskole. Der ender han opp med å trene under dirigenten Terence Fletcher som det viser seg at er veeeldig streng og nærmest ondsinnet i sitt strev etter perfeksjon. Og utover det handler denne filmen om musikk, ambisjon og lidenskap og det er svært godt gjennomført.

Hovedgrunnen til å se denne filmen er J.K. Simmons som er fantastisk. Som Terence Fletcher skaper han en karakter som er usympatisk, ekstremt perfeksjonistisk og tidvis særdeles brutal og manipulativ. Og det fascinerende er at man ikke hater ham likevel. Man liker ham aldri, men det er så godt spilt av J.K. Simmons at man på sett og vis kan forstå ham litt. Og det viser hvordan man kan forstå en karakters valg og beslutninger uten at man nødvendigvis trenger å være enig i dem av den grunn.  Videre har vi Miles Teller som jeg har sett gjøre gode rolletolkninger også tidligere, men som her virkelig viser at han er et ungt skuespillertalent som man antakelig vil se i mange filmer fremover. Og han skaper en sympatisk karakter i Andrew og samtidig også en karakter som tar flere valg man rister på hodet av, men som man likevel heier på.

Utover skuespillet liker jeg hvordan det i «Whiplash» fortelles en på mange måter ganske liten historie. Dette er en av de filmene som viser at en film ikke trenger å favne vidt og bredt for å være minneverdig og tankevekkende. For det er tankevekkende og da særlig slutten som delvis er triumferende, men også på mange måter litt trist og som får en til å lure på om det alt kulminerte i var verdt det.

«Whiplash» er samtidig ingen perfekt film og jeg føler fortsatt at noe manglet for å gjøre det virkelig brilliant. Med det sagt så er det en film som tør å være ubehagelig og som dessuten er en ny vri på sjangeren «filmer om musikere», også i form av at det er en hel haug med klisjéer den kunne havnet i, men hele veien klarer balansegangen og heller skaper noe unikt. Det er flott musikk, intenst som bare rakkern og skuespill av høyt kaliber og som sagt er dette på mange måter musikkfilmens svar på en thriller sånn jeg ser det.

 

Terningkast 5!

 

2 kommentarer
    1. Joey Cook virka kjempekul! Jeg har ikke noe forhold til den sangen fra før, men syns tolkninga hennes var sjarmerende og fin.
      Jeg har aldri hørt om den filmen før, men jeg føler at jeg burde ha gjort det. Syns det alltid er fascinerende når en film som handler om relasjonene mellom karakterer spilles så godt at det oppleves nettopp som en thriller.

    2. Har ikke noe forhold til den sangen i særlig stor grad selv, men det er en veldig kul tolkning 🙂 Og jeg er helt enig, det er fascinerende når relasjonene i film spilles så godt og det er også en veldig god film 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg