Om boka “Butter”, løsning på fotonovelle-krim og andre fine ting :)

Heisann! Siden sist har jeg laget et arrangement for å feire at Stephen Sondheim og Andrew Lloyd Webber har bursdag på søndag 22. mars: https://www.facebook.com/events/352348884963981/ som går ut på å lytte til minst en musikalsang av hver av dem på søndag fordi den beste måten å feire musikalskapere er å lytte til musikken deres. Med andre ord har jeg tatt musikalomani et skritt lenger og det er sikkert litt bekymrende, men jeg tenker at det er supert så yay og det er bare å bli med på feiringen 🙂 Jeg hadde ellers altså en påskekrim-fotonovelle i mitt forrige innlegg og løsningen på den kommer på slutten av dette innlegget, men først må jeg bable om litt andre ting. 

For det første, livet er fint. I dag særlig har vært super fordi det er noe magisk med den dagen da man har vært litt småforkjøla noen dager og merker at ååå, nå er alt så mye bedre, nå smaker mat som det skal og man kan puste lettere og all energien man pleier å ha er tilbake igjen for fullt. Og jeg har sendt søknader og levert åpne søknader og tatt intiativ og akkurat nå føles det som om alt i verden kommer til å ordne seg og det er liksom uvesentlig om det faktisk gjør det siden det viktigste er denne følelsen. Følelsen av at alt er i balanse 🙂 Dessuten driver jeg nedtelling for neste uke blir sååå awesome, jeg har supermange planer som vil gjøre neste uke brilliant og det er fredag og jeg har “Bokstrollene” på dvd endeligvis og jeg skal på biblioteket i morgen og det blir vidunderlig og ååå, bøker, ååå, planer, ååå livet, det er egentlig veldig, veldig fint <3

Men nå tenkte jeg først å poste et bilde og deretter en anmeldelse for jeg nevnte jo boka “Butter” under “smakebit på søndag” og nå har jeg lest den ut og ååå, jeg likte den boka innmari godt så jeg har skrevet en anmeldelse. Deretter igjen kommer løsningen på påskekrim-fotonovellen. God fornøyelse!

?Butter? av Erin Lange

 

You think I eat a lot now? That’s nothing. Tune in December 31st, when I will stream a live webcast of my last meal. Death row inmates get one. Why shouldn’t I? I can’t take another year in this fat suit, but I can end this year with a bang. If you can stomach it, you’re invited to watch … as I eat myself to death.

So starts Butter, the story of a lonely 423-pound boy everyone calls ‘Butter’. Worse than being ridiculed for his size at high school, he is simply ignored. Desperate, he pledges to eat himself to death live on the Internet – and everyone will watch. When he makes this announcement online, he expects pity, insults, or possibly sheer indifference. Instead, his classmates become morbid cheerleaders for his deadly plan.

Yet as their dark encouragement grows, it begins to feel a lot like popularity. And that feels good. But what happens when Butter reaches his suicide deadline?

Readers will be surprised to find themselves identifying with both the bullied … and the bullies?

*

Jeg nevnte denne boka under ?smakebit på søndag? forrige søndag og hvordan de første 70 sidene hadde vært enormt fengende. Det som er veldig fint er at denne boka fortsatte å være fengende og nå som jeg har lest den ut vil jeg nok til og med si at det er en av de mest engasjerende bøkene jeg har lest så langt i år.

Men først litt forhåndsinformasjon. Jeg lånte denne boka fordi jeg i fjor leste «Dead Ends» av Erin Lange og likte den veldig godt. For jeg liker virkelig skrivestilen til Erin Lange og mer enn det liker jeg sjansene hun tar. I «Dead Ends» var hovedpersonen en bølle og en annen sentral karakter hadde Downs Syndrom og det skaptes virkelig dynamiske karakterer som hadde feil og irriterende sider, men som man heiet på likevel. Og i Butter har vi en hovedperson som er svært overvektig og som har en del problemer som gjør at man har sympati med ham i utgangspunktet, men som utover i historien også er ganske frustrerende. For Butter har det vanskelig, men han unnskylder seg også for alt og det tar lang tid før han begynner å ta ansvar for situasjonen sin og skjønner at han selv også kan gjøre en forskjell, han er ofte sånn sett en ganske frustrerende karakter. Og dette er på en måte en digresjon, men jeg elsker dynamikken som oppstår i Erin Langes karakterer og hvordan ingenting er svart-hvitt, men heller ymse gråtoner, hvordan hun skaper karakterer som ikke føles som figurer, men som virkelig trer frem som mennesker med alle menneskets irrasjonale sider. Det gjør det til så interessant lesning og viser hvilken virkelig observant forfatter Erin Lange er.

Utover det liker jeg boka «Butter» fordi den tar opp alvorlige temaer som mobbing, overvekt og popularitet på en virkelig fengslende måte. Og selve konseptet «gutt som bestemmer seg for å spise seg i hjel live» er jo et fascinerende og morbid tema, men denne boka blir så mye mer enn en bok med en original gimmick, det er en virkelig engasjerende historie og igjen, den viser skyggespillet og hvordan det ikke alltid er noen enkle svar. Utover dette så er det himla fengende skrevet, en slik bok som er helt umulig å legge fra seg mye av tida og der man bare må lese mer og mer.

Så ja, det er så mye ved denne boka jeg liker og jeg elsker hvordan jeg ble positivt overrasket for ja, jeg trodde at jeg kom til å like denne boka siden jeg likte «Dead Ends», men jeg likte den enda mer enn jeg regnet med på forhånd og det var så deilig å oppdage. Og kanskje noe av det er at Erin Lange aldri kommer med noen moralsk pekefinger, man får aldri følelsen av at hun har noe overordnet mål utover å formidle en historie og det gjør at man finner budskap likevel som gjør mer inntrykk og skaper mer tankespill enn om man hadde merket en pekefinger.

 

Jeg liker at denne boka utfordret meg og hvordan dette er en bok som ikke er perfekt, men som er ærlig og realistisk og full av gråtoner som gjør det kjempe-interessant. Terningkast 5!

*

Nå til påskekrimmens løsning: det var Ellef

Mens det kunne ha vært Elliot som var veldig i forsvarsposisjon eller Pikachu der språkproblemer gjorde ting uklart da han forsøkte å svare for seg så er det en detalj ved Ellef som gjør ham unik og som man kan se tydeligere her:

Ellef har det med å ha snabelen sin oppe i tekoppene og det er også der løsningen ligger for det er denne teknikken han brukte til å legge giftgreiene i Sebastians tekopp (og siden snabelen hans allerede var våt fra hans egen te ville ingen tenkt på at han kunne hatt snabelen sin i andres tekopper). Ellefs naturlige tendens mot snabel i tekopper er med andre ord det som avslørte ham og Ellef burde altså gå i skammekroken og sporenstreks kastes i fengsel. En ting som skal sies var at offeret var tilfeldig, Ellef tok gift i en tekopp, men i minuttet med mørke så han ikke så godt hvilken det var, dette er også litt av grunnen til at Ellef ble oppriktig fortvilet da Sebastian døde siden han hadde regnet med at koppen han forgiftet var en av de andre siden de var nærmere og strømbruddet (som han forøvrig ikke hadde noe med, det var bare en tilfeldighet) varte såpass kort tid som det gjorde. Med det sagt så spilte det ikke så stor rolle siden han altså hadde besluttet å drepe noen og hvem denne noen var mindre viktig (ja, Ellef er litt sprø, mordere er nok alltids det).

Og løsningen er kanskje bittelitt tynn, men det er jo på en måte litt passende også for det er gjerne sånn i krimgåter i fotonovelleform generelt sett. En liten detalj som er det som avslører at noen er annerledes enn de andre. Så ja, det får være som det er.

Neste blogginnlegg kommer nok enten søndag eller mandag. Vi bables og ha det fint!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg