De sorte krokodillene – Påskekrim del 1

Fine ting: det er to dager til Sweeney Todd på Det Norske Teater, tre dager til jeg endeligvis vil kunne se Into the Woods-filmen på kino og utallige muligheter til å delta på påske-konkurranser på internett. Dessuten var jeg på en måte modell i stad siden man kunne sende mail om å være med på dette: https://www.facebook.com/StovnerSenter/photos/a.369777506667.156056.321837126667/10153107758396668/?type=1&theater og jeg ble trukket ut. Og hvem som helst som var på senteret da fotografene var der kunne være med for ideen var bare å ta bilder av folk fra Stovner som kan brukes til prospekt-bilder etterpå, men et knippe utvalgte personer ble valgt ut og fikk gavekort for innsatsen, deriblant undertegnede og dermed har jeg i dag fått tak i et gavekort på 1000 kr på Stovner Senter bare for å bli med på noen få bilder 😉 Gavekortet har jeg forøvrig allerede lagt en del planer for og det er jo kult 🙂 

I den konvolutten der ligger gavekortet. Fine konvolutt-innholdet!

Ellers så skal jeg sporenstreks komme til poenget for jeg har en tradisjon her på bloggen og det er å poste påskekrim. Og jeg har allerede postet en påskekrim-fotonovelle, men selvsagt har jeg skrevet en skikkelig lang historie i tillegg og det har jeg hatt det mye moro med. Fun fact: jeg hadde egentlig planlagt en påskekrim og skrevet åtte sider på den (der jeg godtet meg over karakternavn som Emma Mimosa Mikaela Almøy, Melkior Magripp, Agnes Isenga og Bernhard Benedict Brage) da jeg ankom Fretex-lokalet i går og setningen “Pappa er en gatelykt” dukket opp helt plutselig. Så begynte jeg å skrive litt ut i fra den setningen i går og det vokste frem en historie som jeg fullførte i formiddag og som jeg liker mye bedre enn den jeg begynte på først. Og det er påskekrimmen som starter med ordene “pappa er en gatelykt” som skal bli påskens store påskekrim på bloggen min; en påskekrim som må deles opp i to innlegg siden 13 sider lange krimnoveller merkelig nok er for lange for et blogg-innlegg her og som handler om Nicolina Miette Lavendel på 13 år som er en snusfornuftig bokorm og forfatterspire med detektiv-ambisjoner. Jeg har skrevet andre historier om snusfornuftige trettenårige bokormer og det føles veldig naturlig å skrive om (sikkert fordi jeg var det selv og husker veldig godt hvordan det var). I tillegg til å ha en annen detektiv enn Agent 160 eller Akima Montgomery (som er dem jeg pleier å ha som detektiver) har jeg her skrevet i jeg-form (noe jeg ikke så ofte gjør i historier jeg skriver) og i presens-form og jeg satser på at det fungerer fint. Så nå kommer jeg først til å poste begynnelsen av påskekrimmen i dette innlegget og så kommer et annet innlegg rett etterpå med resten. God fornøyelse og så kommer neste innlegg på lørdag regner jeg med. Og mens jeg har tenkt å blogge flere ganger i løpet av påskeperioden kommer løsningen på denne påskekrimmen ikke til å bli postet før 5. april tidligst så dere har med andre bortimot hele påsken på å lese påskekrim og fundere på hvem som var tyven. 

Detektiv Nicolina Lavendel og de sorte krokodillene

 

Pappa er en gatelykt. Han er lang og tynn og håret hans er kjempelyst og ser nesten konstant ut som om han nettopp har fått elektrisk støt. En gang langt frem i tid vil det skrives en bok av noen romvesener som har tatt over jorda og ser på mennesker som noe fryktelig rart og uforklarlig, og da vil de lese et leksikon som forteller om hvordan det spesielle med mennesker gjerne var hvordan de minnet om noe annet. Som reddharer og dovendyr eller pappa altså som var en gatelykt uten å vite det.

Jeg har fortalt mamma at hun er gift med en gatelykt og da bare ler hun og sier at jeg finner på mye rart. Det er ikke så merkelig i grunnen for det er naturlig at hun ikke helt forstår. Mamma er nemlig en kaffeflekk. Hun er kunstner så hun har flekker på klærne i tide og utide, men der pappa er en gatelykt av rent designmessige årsaker ligger saken an litt annerledes med mamma for hun likner i grunnen ganske lite på en kaffeflekk. For hennes del handler det mer om at hun drikker innmari mye kaffe, så store mengder at det umulig kan være særlig sunt selv om hun påstår at det er det og at det er oppkvikkende i tillegg liksom som bonusmateriale. Og når hun maler og drikker samtidig fordi hun tror at hun har evnen til Multitasking, noe hun strengt tatt ikke har, søler hun kaffeflekker på det hun maler og så later hun som om det er meningen og får det til å gli utover og bli en del av alt sammen. På utstillinger har folk tenkt at det er en dyp og klok plan bak alt sammen, men jeg vet bedre for det er jo ikke det. Mamma er bare en kaffeflekk, det forklarer alt.

Jeg derimot er hverken kaffeflekk eller gatelykt, jeg er bare Nicolina Lavendel. Utover det er det veldig mye jeg ikke vet, men det er i grunnen greit for da blir alt mer spennende, også lærer jeg mer hver dag i tillegg. Én ting som jeg vet at jeg er det er en detektiv og det er det denne historien handler om. Mamma har nemlig utstilling for øyeblikket og et av bildene forestiller en skål med smågodt, deriblant en masse sorte krokodiller, og dette bildet er så realistisk at det halve kunne vært nok. Hun har riktignok tegnet en fe som sitter på toppen av godteriskåla og dingler med beina og på den måten viser at ting ikke er helt realistisk likevel, men det ser likevel veldig ekte ut. Det er nærmest så man kjenner smaken av sjokolade eller salte føtter når man ser på det og siden jeg bare er tretten og mamma insisterer på at jeg bare skal spise godteri på lørdager har jeg brukt hverdagene til å stirre intenst på akkurat dette bildet i håp om at det skal føles ganske likt som å ha smågodt i virkeligheten. Og det er en løsning, ikke en brilliant en, men det går.

Problemet er vel at andre også har tenkt at dette bildet pirrer og lokker og fascinerer og i går ble det stjålet. Tyveriet skal ha skjedd midt på dagen siden det var der da utstillingslokalet åpnet og alarmene tutet og bar seg like etter lunsjtider før vi alle som en oppdaget at bildet var borte vekk. Og mamma har fortvilet og tenkt at man trenger politi og rett og slett ikke tenkt på at alt vi trenger er meg. Jeg er jo detektiv, jeg er en skikkelig flink detektiv til og med selv om jeg ikke teknisk sett kan skilte med noe særlig erfaring. Siden det finnes påskekrim på melkekartongen og krimgåter i Donald Duck er jeg så godt som ekspert og det er derfor jeg har besluttet at jeg skal løse denne saken, en sak der jeg til og med er godt på vei siden jeg har fire mistenkte.

La meg forklare. Det er påskeferie og strålende solskinn som resulterer i at folk flest holder seg utendørs. Jeg derimot var på plass i utstillingslokalet i går da tyveriet tok plass og mens jeg ikke fikk med meg hvem som stjal bildet så fikk jeg med meg at det utenom meg, mamma og gallerieierne var fire andre i utstillingslokalet. En gatelykt, en brannhydrant, en forglemmegei og Espen Askeladden. Nærmere bestemt er det pappa, fru Frantzen, Ophelia Dorm og Bernhard Benedict Brage som var der, men de minner om henholdsvis en gatelykt, en brannhydrant, en forglemmegei og Espen Askeladden så derfor. Og det praktiske er jo at alle disse mistenkte enten er naboer eller familie så planen min er å intervjue dem. Jeg skal være verdens beste intervjuer av mistenkte som kan ha stjålet maleriet og det er slik de vil huske meg i fremtidens historiebøker. Det blir fint, jeg er klar for alt!

*

Det sitter en gatelykt i en lenestol i stua og leser dagens VG. Pappa trives med det og det føles nesten feil å forstyrre ham, men bare nesten for jeg har ting å undersøke, som seg hør og bør for en detektiv i aksjon.

«Heisann, herr Lavendel,» sier jeg og får pappas fulle reaksjon sporenstreks siden foreldre og barn er veldig like på et viktig område. Der det betyr at jeg er i trøbbel om foreldrene mine sier Nicolina Miette Lavendel og med det hele navnet mitt tolker foreldre det som om de har et alvorlig problem om de kalles far i stedet for pappa eller enda verre, herr Lavendel. I en bok jeg lånte som egentlig er mamma sin sto det noe om emosjonell distansering som er det jeg tror skjer når jeg sier «herr» fremfor «pappa» og det er derfor pappa blir så bekymret. Nå har han sluppet avisen ned på gulvet og ser rett på meg med det samme uttrykket hunden vår har om den har tisset innendørs om natten og jeg er selvsagt smart, direkte utspekulert til og med og benytter anledningen til et godt plassert «hm.»

«Hva er galt?» spør pappa og jeg sender ham et tenksomt blikk.

«Kanskje ikke noe, men det er det jeg skal finne ut av. I går forsvant det et bilde fra mammas utstilling og det er derfor jeg er her,» sier jeg og prøver å høres autoritær ut siden det virker mest riktig.

«Jeg vet jo det, jeg var jo der,» sier pappa uforstående og jeg nikker.

«Nettopp, derfor er du blant mine mistenkte,» sier jeg.

«Dine mistenkte?» sier pappa med en liten latter som jeg må innrømme at ofte kommer når jeg driver med detektivvirksomhet. Det er nesten så en kan tro at han ikke tar det helt på alvor at jeg er detektiv og det er i grunnen veldig irriterende siden dette er fullt og helt seriøst. Jeg bestemmer meg for å mistenke pappa litt ekstra bare på trass.

«Ja, jeg skal finne ut av hvem som står bak og du er blant de fire det kan være. For det er ikke meg og de som driver galleriet tror jeg ikke det er og det kan jo være mamma, men den eneste grunnen hun ville hatt er forsikringssvindel og hver gang jeg nevner det ordet i nærheten av henne sier hun bare at jeg leser for voksne bøker og for mye aviser,» forklarer jeg.

«Du gjør jo kanskje det,» begynner pappa, som er av den formening at jeg burde lese bøker ment for barn og unge og bare det siden jeg er tretten år siden det andre nødvendigvis er ting man ikke helt kan forstå seg på. Jeg derimot tenker at man gjerne kan lese det også, men også altså voksenbøker og aviser. Som en liten digresjon prøver jeg også å forstå meg på aksjespekulasjon, men det er fortsatt litt for vrient.

«I alle fall,» sier jeg og fortsetter, «er du blant mine mistenkte og du skal få lese videre på avisa så snart du har svart på noen spørsmål. Jeg insisterer faktisk, basta bom!»

Det ser ut som om pappa forstår alvoret, basta bom gjør stadig susen og jeg setter i gang.

«Hvor var du da bildet ble stjålet?»

«I galleriet, men i et annet rom,» svarer pappa.

«Hva er din formening om bildet?» spør jeg videre.

«Kjempefint,» sier pappa drømmende og jeg glemmer et øyeblikk at jeg egentlig mener å være irritert på ham nå på grunn av smilet hans. Han virker så stolt av mamma hver gang bildene hennes nevner og det minner meg på hvordan de kan krangle, men i bunn og grunn elsker hverandre og det er fint. Jeg tenker at jeg en dag skal være detektiv sammen med en annen detektiv som noen kan nevne og med det gi meg akkurat det smilet pappa har nå. Det er en inspirerende tanke.

Øyeblikket går fort over og jeg kommer meg videre, jeg har planlagt nøye hvilke spørsmål jeg skal stille.

«Hva slags smågodt liker du best?» spør jeg, et spørsmål jeg føler er ekstra lurt siden det kommer litt fra sidelinjen og ikke er noe noen regner med å bli spurt. Pappa virker også litt forfjamset, men han tar seg fort sammen og tenker seg om et øyeblikk før han svarer.

«Sånne sjokoladebananer med skumgummi inni.»

«Skjønner. Hvem tror du er tyven?» spør jeg og legger fort til de tre andre mistenkte. Pappa ler når han hører fru Frantzen bli nevnt siden det er et kjent faktum at fru Frantzen sliter med et selsomt dilemma. Hun misliker av en eller annen grunn mamma en hel del, jeg har aldri funnet ut helt hvorfor, men samtidig elsker hun kunsten til mamma og har det med å dra på utstillingene til mamma og prøve å gli inn i mengden. Sistnevnte byr på en dose komikk i form av at fru Frantzen er liten og kompakt bygget og alltid bruker røde klær som trekker oppmerksomheten mot henne snarere enn fra. Så vi legger alltid merke til henne når hun er der likevel.

«Det er sikkert fru Frantzen,» sier pappa og finner frem avisa som om han tror at vi er ferdige. Jeg tenker meg om og konkluderer med at det kan vi fort være for jeg drar videre. Neste person jeg skal intervjue er nettopp fru Frantzen.

*

Jeg er ganske sikker på at brannhydranter, om de kunne tenke, er ganske nedstemte mye av tiden. For de brukes mindre og mindre og sees først og fremst i tegneserier og de er ofte noe som hunder anser som et offentlig toalett og alt dette til sammen kan umulig skape særlig velordnede forhold. Og noen brannhydranter ville kanskje taklet dette med å bli innesluttet mens andre igjen, som fru Frantzen i fjerde etasje, takler det med å klage. Fru Frantzen er faktisk veldig flink til å klage og det kan gjelde hvem som helst og da gjerne mamma. Nøyaktig hvordan dette mistillitsforholdet begynte aner jeg ikke helt, men uansett hvordan en vrir og vender på det så misliker fru Frantzen mamma og som en forlengelse av det misliker hun meg og møter meg med et surt og mistenksomt ansiktsuttrykk når jeg ringer på henne.

«Hva er det?» spør hun grettent og jeg kjenner meg plutselig ganske nervøs før jeg tar meg sammen siden jeg liksom er tretten og alt for sofistikert til å bruke opp tid på nervøsitet.

«Jeg trenger å stille deg noen spørsmål,» sier jeg og prøver å høres så sikker ut som jeg bare kan.

«Er dette virkelig nødvendig?» spør fru Frantzen motvillig og jeg nikker insisterende. Med et sukk slipper fru Frantzen meg inn og jeg følger henne inn i stua hennes mens jeg merker meg detaljene. Hun har veldig mange bilder på veggene og flere av dem er malt av mamma. Fru Frantzen oppdager hva jeg ser på når hun entrer stua og ser litt brydd ut.

«Det er bare fordi jeg liker kunsten altså,» sier hun, det er liksom viktig å bemerke dette nøye siden det selvsagt hadde vært fullstendig katastrofe om hun ga inntrykk av å like mamma selv bittelittegrann.

«Jeg skjønner,» sier jeg og setter i gang med spørsmålene mine, «i går forsvant et av bildene til mamma under utstillingen hennes, det med godteskålen og feen, og du var på utstillingen. Hva gjorde du da bildet forsvant?»

«Oi, jeg trodde ikke noen fikk med seg at jeg var der, det var ikke helt bra,» sier fru Frantzen mest til seg selv før hun fortsetter, nå med et svar på det jeg faktisk spurte om, «jeg var på rommet der man gjør sitt fornødende.»

Jeg var på nippet til å le for fru Frantzen var en av dem som hadde veldig store problemer med å kalle en spade for en spade. Det var «rommet der man gjorde sitt fornødende», det var «de må unnskylde, naturen kaller» og min favoritt «av og til bare må man lette på trykket, jeg beklager». Personlig føler jeg at det er like greit bare å si «jeg var på do», men det føler tydeligvis ikke fru Frantzen.

«Ok,» sier jeg og klarer å unngå å le. Jeg spør videre, «hva er din formening om bildet som ble stjålet?»

«Det var vel greit nok,» sier fru Frantzen.

«Hva slags smågodt liker du best?» spør jeg videre og som pappa virker fru Frantzen litt forbauset over spørsmålet.

«Det er da et litt rart spørsmål, men greit. Jeg liker det meste. Godteri i det hele tatt egentlig,» sier fru Frantzen og smiler det første smilet jeg har sett henne smile siden jeg kom.

«Hvem tror du sto bak?» spør jeg til sist og legger til de tre andre jeg mistenker. Fru Frantzen gjør sure grimaser til hvert navn jeg sier, men når jeg nevner pappa virker hun virkelig irritert for han misliker hun litt ekstra bare fordi han er teit nok til å like mamma som hun altså har noe skikkelig i mot.

 

«Det er sikkert ham,» sier fru Frantzen skråsikkert og sender så et lengselsfullt blikk mot et nytt Hjemmet-blad som ligger på stuebordet. Jeg forstår hintet og drar.

*

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg