De sorte krokodillene – Påskekrim del 2

Her kommer del 2 av påskekrimmen og denne delen skal altså leses sist. God fornøyelse fortsatt!

 

Detektiv Nicolina Lavendel og de sorte krokodillene del 2

 

Jeg liker at mennesker kan være litt som blomster. Personlig er jeg litt som en løvetann siden jeg aldri gir opp og tante Agate minner meg om solsikker fordi hun som pappa er lang og tynn, men der pappas hår er tuster har hennes hår slått ut i full blomst og er gyllent som sola. Og i første etasje bor Ophelia Dorm som er en forglemmegei i begynnelsen av tjueårene. Ikke at hun nødvendigvis likner så mye på forglemmegeien, men hun gjør seg så liten, glir inn i mengden og er en som mange andre glemmer at har vært et sted. Jeg derimot husker henne og jeg husker at hun var på utstillingen i går. Derfor banker jeg på og etter å ha ventet en liten stund åpner Ophelia døren på gløtt.

«Hvem er det?» spør Ophelia usikkert.

«Jeg er Nicolina vel og jeg har noen ting jeg må spørre deg om,» sier jeg. Ophelia er veldig stille i et halvt minutts tid før hun omsider sier at det er greit og slipper meg inn. Jeg følger etter henne ut i stua og merker meg detaljer som at hun har det korte lysebrune håret sitt bak et lyseblått pannebånd, at hun har på en hvit genser med hals og at hun som vanlig bærer rundt på en pose smågodt. Jeg ser at Ophelia har en stue etter mitt eget hjerte siden den inneholder veldig mange bøker og smiler for meg selv over det.

«Vil du ha te?» spør Ophelia vennlig og jeg takker ja og snart sitter vi i henholdsvis sofaen (jeg) og en lenestol (Ophelia) med tekopper og det er da jeg setter i gang.

«Det forsvant et bilde fra moren min sin utstilling i går og du var besøkende på utstillingen og derfor ville jeg bare stille deg noen spørsmål,» sier jeg og Ophelia nikker.

«Hvor var du da bildet forsvant?» spør jeg.

«Jeg må innrømme at jeg ikke husker nøyaktig hva jeg så på, jeg vet bare at jeg tittet rundt og at det var mye fint og at jeg så ble oppmerksom på at et bilde var stjålet og at jeg syntes det var synd,» sier Ophelia og ytrer med det en av de lengste setningene jeg noen gang har hørt henne si.

«Hva syns du om bildet?» spør jeg.

«Det var det med de sorte krokodillene, var det ikke?» sier Ophelia og jeg nikker for det var annet smågodt i godteskålen på bildet, men det var nok en del sorte krokodiller der.

«Det var veldig, veldig fint,» sier Ophelia med et lite smil.

«Hva slags smågodt liker du best?» spør jeg og Ophelia ler en lett liten latter for seg selv før hun viser meg innholdet i smågodtposen sin. Der er det kun sorte krokodiller, ingenting annet.

«Man har sine greier,» mumler Ophelia.

«Hvem tror du står bak tyveriet?» spør jeg så og nevner de tre andre mistenkte.

«Jeg vet virkelig ikke,» sier Ophelia og legger til, «jeg beklager at jeg ikke er bedre hjelp, men jeg håper virkelig dere finner igjen bildet. Det er innmari fint.»

«Jeg håper det samme,» istemmer jeg og drikker de siste restene av teen min før jeg må dra videre. Jeg konkluderer med at Ophelia er veldig koselig og virkelig fortjener å bli sett. Sånn sett er hun også som en forglemmegei.

*

Den siste jeg skal prate med er Espen Askeladden. Bernhard har også vært Fetter Anton og Peer Gynt i tankene mine, men Espen Askeladden er kanskje det riktigste for det er en slags selvfølgelighet ved ham. Han fant, han fant, han er på eventyr og han går gjennom dagene med en klokkeklar tro på at alt vil ordne seg og så gjør det nettopp det. Jeg vet at mange av naboene mine irriterer seg en del over Bernhard, men jeg er mest fascinert i grunnen og det er den fascinerte meg som ringer på døra hos ham i nysgjerrighet overfor hva som skjer nå.

«Hallois,» sier Bernhard kjekt og åpner døra på vidt gap med en gang.

«Kan jeg stille deg noen spørsmål?» spør jeg pent og Bernhard nikker fornøyd. Han virker veldig entusiastisk mens han følger meg til stua hans, en stue der det slippes inn mye lys og det i det hele tatt virker veldig varmt, lunt og trivelig.

«Så?» spør han så snart jeg har satt meg i den rødoransje sofaen hans, «har jeg vunnet noe eller har jeg blitt kåret til årets nabo eller skal jeg bare intervjues fordi jeg er ditt store idol?»

«Ingen av delene,» forklarer jeg beklagende og Bernhard får et veldig skuffet uttrykk. Så smiler han på nytt og mumler, ja, ja, før han vier meg sin fulle konsentrasjon.

«I går forsvant det et bilde fra mammas utstilling som forestilte en skål med godteri med fe på,» forklarer jeg og fortsetter, «du var i galleriet da det hendte og jeg lurte bare på nøyaktig hva du gjorde da bildet forsvant.»

«Jeg tittet på noen andre bilder i lokalet, det var veldig mye fint,» sier Bernhard fornøyd.

«Hva syns du om bildet som forsvant?» spør jeg.

«Å, jeg likte det kjempegodt. Jeg prøvde jo å kjøpe det for ikke så lenge siden. Jeg tror moren din må ha vært litt gal den dagen siden hun ikke lot meg kjøpe det for de 250 kronene jeg tilbød, hallo, hva er vel bedre enn å ha bilder hos meg?» sier Bernhard og virker oppriktig forundret. Det er det jeg syns er så søtt med Bernhard, han er oppriktig overbevist om at han alltid burde få det som han vil og det er en så naiv barnslig selvopptatthet at det nesten blir litt søtt. Veldig irriterende i lengden selvsagt, men likevel. Jeg er virkelig bekymret for at Bernhard en dag skal våkne og skjønne at ikke alt vil ordne seg for ham bestandig og derfor få et nervøst sammenbrudd. Det kan umulig gå bra.

«Mamma finner på mye rart,» sier jeg, spiller med for moro skyld.

«Det må jeg sannelig si,» sier Bernhard med et lite sukk.

«Hva slags smågodt liker du best?» spør jeg.

«Ååå, colaflasker eller kanskje fersken eller kanskje oransje krokodiller,» sier Bernhard og virker straks som om han er veldig langt borte. Tankene hans er et annet sted nå, de er i godterienes verden. Jeg kremter og drar ham tilbake til virkeligheten igjen.

«Sist, men ikke minst, hvem ville du trodd var tyven?» spør jeg og nevner de tre andre jeg mistenker.

«Fru Frantzen virker litt som typen til det,» sier Bernhard tenksomt før han spør meg, «om du finner igjen bildet, kan du si til moren din at jeg er villig til å betale henne 300 kr for det i stedet siden jeg er så snill.»

«Det skal jeg si,» svarer jeg, velvitende om at mamma tar betydelig dyrere summer for bildene sine siden hun prøver å leve av kunsten sin så langt det går. Man kan ikke forklare sånt for Bernhard, det går ikke inn så jeg lar være å en gang forsøke.

Snart nok har jeg dratt fra Bernhard og jeg er mer forvirret enn før for det kan ha vært hvem som helst. Bernhard elsker godteri og har veldig lyst på bildet og kan ha stjålet det sånn sett. Pappa finner på veldig mye rart og hadde egentlig vært en sannsynlig tyv bare fordi han på mange måter ikke er sannsynlig i det hele tatt. Fru Frantzen misliker mamma, men elsker smågodt og mammas bilder og er en mulig tyv sånn sett og Ophelia likte bildet veldig godt og kunne være tyven av den grunn kanskje. Det er så mange muligheter. Jeg tenker likevel at det er en essensiell detalj som gjør det klart hvem som står bak og det er med det jeg fatter en teori som jeg anser som mest sannsynlig.

 

Og med det, kjære leser spør jeg om du tror det er en gatelykt, en brannhydrant, en forglemmegei eller Espen Askeladden som står bak tyveriet. Jeg lurer nemlig veldig på hva du tror!

4 kommentarer
    1. Jeg har faktisk ingen anelse om hvem som kan være tyven, men jeg syns skrivestilen din kler å skrive både i førsteperson og presens, så det vil jeg gjerne se mer av!

    2. Likte denne påskekrimen veldig godt! Vet ikke helt hvem jeg skal mistenke, men jeg går for Ophelia siden hun virker så forsiktig, så det hadde vært morsomt om hun hadde klart å gjøre noe såpass dramatisk som å stjele et maleri.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg