Om Sweeney Todd – en blodig brilliant teateropplevelse =D

Heisann! Denne uka har i hovedsak vært veldig fin. Riktignok var torsdag ganske dustete siden det var kollektivtrafikk of doom og ingenting funket (jeg brukte hele dagen på å mangle forståelse for hvordan masse snø som var meldt på forhånd kunne skape så mye kaos og å irritere meg over innstilte busser som gjorde at jeg ikke kom meg dit jeg skulle i det hele tatt), men jeg har sett Fredrik Backman bli intervjuet og hatt Stephen Sondheim-lykke ganger to og det gjør alt bedre. Dessuten er det kunstløp-vm og jeg har fått sett litt for lite på det, men funnet nettsteder som vil kunne gjøre noe med akkurat det. Ellers så kan man i innlegget før dette lese min påskekrim for i år og den har så langt tilsynelatende interessert langt færre enn jeg håpet på, men dere har hele påsken på å titte på den om så skulle være av interesse (løsningen postes rundt 5. april tenker jeg). 

Jeg har ellers skaffet meg Majora’s Mask til Nintendo 3DS og jeg føler meg ganske håpløs på det siden det er et Zelda-spill jeg ikke har prøvd før nå, men jeg gleder meg til å lære det å kjenne og det vil bli en spennende utfordring. Og utover det leser jeg masse, jeg skriver en hel del (og har i år vært superflink til å sende inn ting til skrivekonkurranser, tidsskrifter og nå nylig forlag fordi alt er fine erfaringer å ta med seg videre uansett og fordi jeg har så intenst lyst til å lykkes med skrivingen at jeg aldri gir opp) og jeg tegner og koser meg og tenker at alt vil ordne seg 🙂

Men nå tenkte jeg å poste tre veldig fine tolkninger av tre veldig fine sanger fra Sweeney Todd og vi starter med denne:

“Green Finch and Linnetbird” med Harolyn Blackwell. Dette er en flott versjon av en sang som er virkelig vakker. Jeg elsker hvordan teksten og melodien skaper en vidunderlig symbiose og ja, det er innmari fint <3

“Not while I’m around” med Edward Sanders og Helena Bonham-Carter 

Jeg syns han som spiller Toby i filmen synger virkelig fint og at det er et godt samspill mellom ham og Helena Bonham-Carter. Også er det en sånn sang som på samme tid som den er trøstende også er creepy og egentlig dypt tragisk egentlig. Veldig fascinerende!

“A little priest” med George Hearn og Patti LuPone =D Jeg elsker alle pun-sene i denne sangen og hvor vittig og genial den er. Det er fantastisk tekst og super timing og dette er en av de kuleste versjonene jeg vet om.

Og grunnen til at jeg poster klipp fra Sweeney Todd er selvsagt at jeg nå har sett denne musikalen på teater, en musikal jeg herved har tenkt å anmelde i vei. Spoiler: jeg ELSKET den, det var helt fantastisk, jeg var i musikalhimmelen. Det kan hende dette skinner litt godt frem i anmeldelsen min. God fornøyelse i alle fall og så kommer nok neste innlegg enten mandag eller tirsdag og da vøtt, da vil jeg endeligvis skrive om Into the Woods-filmen. Men først, attend the tale of Sweeney Todd og god fornøyelse. 

Sweeney Todd

 

Da jeg leste at Det Norske Teatret skulle sette opp Sweeney Todd ble jeg utrolig entusiastisk siden det er en helt fantastisk musikal og i tillegg ville bety en etterlengtet mulighet til å se en Stephen Sondheim-musikal live. For, som en del kanskje kan ha fått med seg, er jeg ekstremt stor fan av Stephen Sondheim og mens jeg har sett filmer basert på musikalene hans og filmede konsertutgaver og lyttet til musikken hans på cd og alt dette her så er det noe annet å se det i salen mens alt skjer rett foran deg der og da. Live-opplevelsen overgår alt annet hva angår musikaler og min manglende erfaring med Stephen Sondheims musikaler live har føltes direkte feil ved tanke på hvor glad jeg er i musikalene hans. Og ååå, Det Norske Teater, de har latt meg forandre på dette og jeg er så glad =D

Hva angår Sweeney Todd så er det en musikal jeg først oppdaget for noen år siden da filmen med Johnny Depp kom på kino. Jeg husker da at jeg var ganske bekymret på forhånd siden jeg ikke er så glad i filmer med masse blod, men siden blodet var så fake og urealistisk så gikk det veldig fint. Og jeg ble betatt. Den delen av meg som liker ting som er litt morbid frydet seg, den delen av meg som elsker geniale tekster og storslagen musikk hadde det supert og det er også den filmen der jeg har likt Johnny Depp aller mest. I ettertid har jeg sett tre forskjellige filmede konsertversjoner og blitt enda større fan av Stephen Sondheim og greia er at det er så smart. Det er akkurat det jeg elsker med en annen Sondheim-musikal, Into the Woods, også, det er så himla smart og det virker som absolutt alt er grundig gjennomtenkt. Og i tillegg har vi melodiene og det som er med Sondheims melodier er at de vokser på en. Selv de sangene som ikke umiddelbart fenger fester seg blir bedre og bedre for hver gang man hører dem, samtidig som de er så intrikate at man kan analysere dem opp og ned i mente om man så vil. Og slik er det til gangs med Sweeney Todd og derfor var en del av meg også ganske nervøs da jeg entret Det Norske Teater i går for ville tekstene holde på smartheten sin i oversatt versjon og ville melodiene beholde sin brillianse? Svaret på begge spørsmål er et klart og rungende JA!!

Historien burde etter min mening være ganske kjent, men kort oppsummert handler det om Sweeney Todd som etter mange år i fangenskap kommer tilbake til London for å ta hevn på dommer Turpin. Så møter han Mrs. Lowett, blodige paier ender opp med å stå på menyen og det skjer masse forskjellig i en særdeles intens og engasjerende musikal som er awesome! Og jeg elsker hvordan Det Norske Teatret formidler det, det er en tegneserie og tivoli-inspirert estetikk som jeg var litt usikker på da jeg leste om det, men som viste seg å fungere perfekt. Noe av grunnen til det er at Sweeney Todd i bunn og grunn er en veldig mørk og dyster historie og da skaper det en spennende kontrast når estetikken handler mer om farger og sjarm. Og jeg elsker scenografien som er perfekt løst og ja, det eneste som jeg kanskje er litt usikker på var bruken av røyklegging som jeg fant bittelitt irriterende, men det gikk greit og skapte absolutt den rette stemningen.

Og wow, skuespillerne. Silya for eksempel syns jeg er awesome i utgangspunktet med en skikkelig råkul stemme og hun er en fryd som forteller og skuespiller i Sweeney Todd og burde nå være med i mange flere musikaler sånn jeg ser det. Og Frank Kjosås var jeg bittelitt usikker på før forestillingen fordi han i utgangspunktet ikke har en stemme jeg har forbundet med karakteren Sweeney Todd, men det funket ypperlig og ååå så intens han var (Frank Kjosås er episk!) og ååå så fantastisk Charlotte Frogner var som den underholdende og fascinerende Mrs. Lowett. De andre skuespillerne var også brilliante og jeg skal nå ta meg den frihet å trekke frem noen andre høydepunkter. Jeg er i utgangspunktet veldig stor fan av Heidi Gjermundsen Broch og hun var så god som Toby og ga Toby som karakter en sterkere sårhet enn jeg har sett før, noe jeg syns funket innmari bra. Vi har ellers Mareike Wang som Johanna og herre jemini så nydelig hun sang, jeg skulle ønske jeg kunne ha stemmen hennes på plate eller noe for det var vidunderlig og jeg syns Geir Kvarme var ypperlig som den komiske Pirelli og Jon Bleiklie Devik liker jeg bestandig og ååå, det var så mye bra. Og sånn i tillegg til ypperlig skuespill og flotte stemmer var noe av magien at man kjente at skuespillerne virkelig elsket det. Det føltes virkelig som om skuespillerne alle som en var litt i ærefrykt over å få lov til å utfordres med Sondheim og Sweeney Todd og var utrolige takknemlige over denne muligheten og det smittet over på meg som elsket å være publikum.

Så jeg elsket scenografien, skuespillet, estetikken og musikken og jeg bekymret meg bittelitt for hvor mye Silya røyket når hun ikke var direkte involvert i det som hendte, men det er bare fordi jeg ikke er så glad i røyking generelt sett. Og herre jemini liksom, det er Sweeney Todd, det er Sondheim på sitt beste og jeg satt og så på og etterpå var det som om jeg ikke funket ordentlig i det hele tatt for jeg blir så berørt. Jeg liker meg alltid på teater, men av og til er det den følelsen etterpå av at det man har sett er for stort og viktig til å riktig fordøye og så vil man bare gispe og si ååå og har tårer i øynene og det føles som om man har vært helt alene om alt sammen selv om man bare er én person blant et stort publikum. Når jeg virkelig elsker en musikal føles det som om jeg elsker den mer enn alle andre i hele verden og jeg vet at det ikke er fakta, men det føles 100 % personlig likevel og det på den aller beste måten.

Og denne anmeldelsen er lang og rotete, men essensen i alt sammen er at jeg er så takknemlig. Om du ser denne musikalen fordi Silya er awesome eller fordi du elsker Frank Kjosås eller fordi du elsker Sondheim eller fordi du elsker flott teater eller av andre grunner eller alle disse grunnene og mer er uviktig. Bare se den, kjære leser, det ER fantastisk og jeg trenger å se den igjen!

 

Terningkast 6!! <3

2 kommentarer
    1. Heisann! Og tusen takk for den koselige kommentaren hos meg! Ser ut som du har hatt en flott uke! Å få se intervju med Fredrik Backman hadde nok gjort at det ble et flott år for min del;) Er så glad for at jeg fant bloggen din, her kommer jeg til å titte innom flere ganger. Påskekrimen din skal absolutt leses! Vi sees, hilsen Anette 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg