Lighter than my shadow

Heisann. Egentlig tenkte jeg å vente med å blogge til i morgen, men så ombestemte jeg meg. Jeg gjør sånt i ny og ne 🙂 Anyway, i stad skrev jeg et brev til meg selv der jeg minnet meg selv på at det faktisk er en hel del jeg har fått til i år og får til generelt sett. Dette fordi jeg hadde et øyeblikk da jeg følte meg litt mislykket siden jeg hadde fått svar fra en ny skrivekonkurranse jeg hadde vært med på og fant ut at jeg ikke var blant vinnerne og jeg så langt i år hverken har hatt hell om jeg har prøvd meg på skrivekonkurranser, sendt inn til litterære tidsskrifter eller når jeg sender søknader i håp om å få jobb (sånn i tillegg til at jeg ikke har vunnet konkurranser generelt sett på lenge). For jeg vil så gjerne lykkes med skrivingen og jeg vil så inderlig gjerne ha jobb og begge deler føles av og til litt håpløst. Samtidig handler mye om flaks og tilfeldigheter og jeg må bare fortsette å holde på og huske at jeg er awesome for jeg er faktisk veldig kul. Og jeg får til en masse, brevet mitt minnet meg om det og da ble alt bedre 🙂

Nok om det. Ellers så har jeg hatt en fin påske, i går så jeg en helt nydelig film (Song of the Sea) som også sannsynligvis skal anmeldes her etter hvert og det er en luksus det og, det med at omtrent alt jeg leser eller ser av filmer for tiden forekommer meg som såpass interessant at det rett og slett må anmeldes i vilden sky 😉 Og jeg gleder meg til helgen siden det da er spillkveld og turist i egen by, jeg startet egen fargeleggingsgruppe på Facebook i går (bare å bli medlem), jeg liker boka jeg holder på med (The Martian) bare bedre og bedre og snart skal jeg gjøre fine ting som å drikke te og spise middag og det er jo også finheter. 

Men nå tenkte jeg å poste et bilde og deretter en anmeldelse av den så langt fineste boka jeg har lest i år og så vil nok mitt neste blogginnlegg dukke opp på fredag (om ikke jeg plutselig kommer i bloggehumør på torsdag). Vi bables og god fornøyelse!

Bilde er funnet på Goodreads-siden som bilde er link til 🙂

Lighter than my Shadow av Katie Green

 

Like most kids, Katie was a picky eater. She?d sit at the table in silent protest, hide uneaten toast in her bedroom, listen to parental threats she?d have to eat it for breakfast.

But in any life a set of circumstances can collide, and normal behavior can soon shade into something sinister, something deadly.

Lighter than my Shadow is a hand-drawn story of struggle and recovery, a trip into the black heart of a taboo illness, an exposure of those who are so weak they prey on the weak, and an inspiration to anybody who believes in the human power to endure towards happiness.

 

Da jeg fant denne boka på biblioteket lånte jeg den av to grunner. 1) formatet (jeg likte ideen om å låne en bok som var så massiv at den bare så vidt fikk plass i veska mi) og 2) tegnestilen som falt veldig i smak. Og ååå, det var lurt av meg å låne denne grafiske romanen for den er faktisk helt fantastisk.

En veldig smart ting er at denne bio(grafiske) romanen begynner med en liten jente som er kresen i matveien for det har mange vært som barn og det er lett å relatere seg til. Og mange ganger er dette kun en fase, men i Katies tilfelle viser det seg å være begynnelsen på en lang periode med spiseforstyrrelser og et vanskelig forhold til mat. Så dette er altså en grafisk roman om spiseforstyrrelser og mens jeg har lest andre bøker om samme tematikk før så er dette en av de beste formidlingene av det, kanskje nettopp fordi det er illustrert og derfor viser sykdommen på en måte som ikke fungerer like godt med ord. Spiseforstyrrelsen og Katies usikkerhet og perfeksjonisme blir nærmest personifisert og det er med på å gjøre denne boka til en svært sterk og sår opplevelse som virkelig er verdt å lese.

Og det er så masse jeg liker med denne boka. Jeg liker tegnestilen veldig godt, jeg liker Katie som karakter og hvordan man forstår henne og føler med henne hele veien og jeg liker hvordan denne boka viser at en sykdom ikke bare involverer den som har den, men også familie og venner og menneskene rundt Katie. Den viser også hvordan det ikke alltid er noen enkle løsninger, samtidig som det tross alt er et håp der og en tanke om at ting vil bli bedre, det vil ta tid, men ting vil bedre seg.

Dette er dessuten en ekstremt fengende bok som er bortimot umulig å legge fra seg og som jeg leste veldig raskt. Og noen ganger når bøker bare fyker av gårde prøver jeg å be meg selv om å roe litt ned og lese litt nøyere og slikt, men det var helt umulig. Rett og slett.

Så ja, jeg likte denne boka og syns dette er et oppriktig mesterverk. For det er en veldig tykk og gjennomarbeidet bok som er psykologisk og klok og nydelig tegnet, og den får en leser som meg (som alltid har hatt et godt forhold til mat) til å virkelig skjønne at et godt forhold til mat slett ikke er noen selvfølge og at mat kan være noe riktig komplisert for enkelte. Og det er så engasjerende og vondt og vakkert og fenomenalt at jeg gir meg helt hen. Dessuten elsker jeg tittelen.

 

Terningkast 6 og den så langt beste boka jeg har lest i 2015!    

4 kommentarer
    1. Nå fikk jeg veldig lyst til å lese denne! Har, både dessverre og dessverre ikke, utrolig mange uleste bøker stående i bokhylla mi, og med mitt lesetempo kommer de til å fortsette å bli stående uleste lenge… men jeg skal absolutt ha denne i bakhodet, særlig hvis jeg ramler innom et stort salg eller lignende 😉

    2. Så fint at anmeldelsen ga deg lyst til å lese denne boka, jeg likte den veldig godt <3 Og har en hel del ulest i hyllene mine selv, kjent (og egentlig ganske fin) problemstilling 🙂

    3. Jeg har også ei lang leseliste, men slik du skriver gav også meg leselyst, så spørs om ikke den må noteres ned. Hurra for dine gode anmeldelser 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg