Da gatelyktene tok over verden =D

Heisann! Det er fredag, jeg har kjeks og Sprite og jeg har litt lyst på en tidsmaskin sånn at jeg kunne dratt tilbake i tid til rett før påskeferien og alle påskeegg-konkurransene lå foran meg og bugnet av muligheter. Ellers så er livet ganske fint og i helgen har jeg fine planer om spillkveld og loppemarkeder og turist i egen by.

Her er ellers et eksempel på noe jeg herlig nok ser stadig vekk for tiden.

Hestehovhurra!

Ellers finnes det fortsatt ting jeg trenger å anmelde etter hvert, men jeg fikk mer lyst til å poste en historie i dette innlegget. Jeg var nemlig med på en skrivekonkurranse tidligere i år der man skulle skrive en Fantasy- eller Science Fiction-novelle og frydet meg mens jeg skrev min Science Fiction-historie der gatelykter tar over verden uten at noen får det med seg. Historien min ble på ingen måte spesielt klok eller logisk og jeg ser ved ettertid en del småting ved den som er litt teit (eksempelvis dette utdraget: “men det var ikke til å unngå at det gikk folk flest hus forbi” som jeg nå tenker på som en veldig selvmotsigende setning, “ikke til å unngå” samtidig som det går folk “hus forbi”, og derfor finner svært underholdende av feil grunner), men jeg kom inn i en sånn flyt der det ikke trengte å være særlig bra, det var bare ekstremt gøy å skrive det. Og siden denne historien er litt lang tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å poste den her (jeg liker den veldig godt selv og siden jeg ikke vant kan jeg jo poste den i vilden sky) og så håper jeg den faller i smak. God fornøyelse og neste innlegg kommer sannsynligvis på mandag. Vi bables!

Da gatelyktene tok over verden

 

Det mest spesielle ved gatelyktenes verdensovertakelse var at ingen fikk det med seg. Om grunnen var dårlig reklamering (godt hjulpet av gatelykters manglende yteevne rent bevegelsesmessig sett) eller noe annet var og ville forbli uvisst, men det var i alle fall ikke til å unngå at det gikk folk flest hus forbi.

Men la oss begynne med begynnelsen, en begynnelse som i dette tilfellet tok plass en formiddag tidlig i februar. Det var en veldig vinterlig formiddag der det snødde over et Oslo hvor det allerede var snø nok til å lage snømenn, snøengler og snøballer man kunne kaste på irriterende storesøstre som kunne ha det så godt. Snøen falt over toppluer som fint danderte hodene til entusiastiske barn på vei til skolen og over mer molefonkne menn med paraply som prøvde å fortrenge at vinteren i det hele tatt eksisterte. Den falt over benker som få hadde det med å sitte på for tiden, sannsynligvis på grunn av snøen, og over trær og ikke minst, gatelykter. Sistnevnte var et kapittel for seg selv siden de hadde det med å inspirere enkelte som tenkte på dem som voktere, beskyttere og lysbringere i en vintermørk februar. De som var inspirert av gatelykter vurderte derimot ikke muligheten for at gatelykter var sendt til jorden av romvesener med store planer om å ta over verden og det er der ironien lå. Sistnevnte var nemlig sannheten.

Universet. Så stort og så fascinerende med sine planeter og stjerner og kometer og alt vi enda ikke har lært å kjenne. Den berusende og på sett og vis skremmende vissheten om at det er så uendelig mye vi ikke vet. Og langt, langt borte, lenger en man kunne skue med selv det sterkeste teleskop, lå planeten Morskel.  Morskel var for mange mer kjent som «vanskelig» på urdu, men det var altså en planet i tillegg og på denne planeten levde morskelinerne. Man kan si en hel del om morskelinerne, men det mest umiddelbare ved dem var at de liknet en hel del på hunder. Akkurat hvorfor det var slik var en ren tilfeldighet, men det var uansett sant og likheten strakk seg også forbi det rent estetiske til personligheten (lojale og entusiastiske og veldig glad i å gå turer) og en forkjærlighet for hundeben. Og det var kanskje det hundeaktige ved morskelinerne som lå til grunne for morskelinernes forkjærlighet for høye stolper som lyste og de brukte det riktignok ikke som toaletter, men det forandret ikke på faktumet som var at hunder og morskelinerne begge elsket høye stolper. Og for å gjøre en lang historie kortere fant morskelinerne altså opp gatelykter (som var det i deres øyne fremste eksempelet på en høy stolpe), døpte dem «høy og lys om kvelden»-stolper og lot dem stå overalt og da også steder man ikke ville forventet å finne en gatelykt (dvs. en «høy og lys om kvelden»-stolpe) som i husene deres eller midt på morskelinernes versjon av et kjøpesenter. Og slik kunne det kanskje forblitt om det ikke hadde vært for en skjebnesvanger torsdag sent på 1700-tallet da en mann i London på Jorden lyktes i å lage den første raketten.

Hans navn var Octavius Montgomery og siden han også lagde en tidsmaskin bor han nok i 2222 nå (han ble ikke kjent i sin samtid for annet enn å bruke flosshatt til hverdag og fest og å elske palindromer og tallet 22). På slutten av 1700-tallet bodde han dog i London og holdt seg mest for seg selv. I familien hans var Octavius mest kjent som gærningen siden han bablet om dinosaurer og tidsreiser og om å dra til andre planeter og det i det hele tatt gikk i temaer som ikke var helt akseptert på den tiden. Octavius kunne dog leve godt med ryktene om at han var gal deluxe og skapte alt den gang oppfinnelser som den første datamaskinen (det var en steintavle med ordet «Google» risset og hadde i så måte ikke så veldig mye til felles med dagens datamaskiner, men det var nok det nærmeste en kunne komme på slutten av 1700-tallet) og den første legoklossen (noe han ga navnet «vond å tråkke på»-brikke).  Og altså også tidsmaskin og en rakett som han fylte med en liten lapp der det sto «kokkelimonkematematikerhilsener fra jorden» og sendte av gårde.

Tilbake til morskelinerne. Morskelinerne var ganske glade og tilfredse og syntes det meste var helt ålreit. De hadde avanserte verktøy som kunne finne ut hvor ting kom fra og oversette skrift på ukjente språk (som de riktignok ikke hadde fått bruk for, men de tenkte at der var det nok bare snakk om tid), de hadde ?høy og lys om kvelden»-stolper i massevis og de hadde det i det hele tatt veldig idyllisk. Det var likevel en ting alle morskelinerne var enige om og det var at de var livredde for kokkelimonkematematikere. Ingen av dem hadde møtt en kokkelimonkematematiker før, men det var noe med lengden på ordet og smaken av ordet som gjorde at det skremte vettet av dem. Med andre ord fikk de totalt panikk da det en tidlig formiddag dukket opp en liten rakett som inneholdt en lapp der det viste seg å stå «kokkelimonkematematikerhilsener». Morskelinerne oppdaget fort at raketten med lappen var sendt fra Jorden og besluttet sporenstreks at dette gjorde Jorden farlig, farlig nok til å følge nøye med. Dette gjorde de i form av å sende av gårde gatelykter til Jorden og få dem plassert rundt omkring med hemmelige små kameraer inne i lyset. Og slik ble Jorden fulgt med på av morskelinerne frem til den nevnte formiddagen i februar 2015 da gatelyktene altså tok over verden.

*

Om en skulle vurdere dager på en skala fra en til ti der en var «ikke vinterlig i det hele tatt, det heter januar, men det er nok april som har gått undercover» og ti var «vinter i så stor grad at det burde skrives med Caps Lock» var denne dagen klart en tier. Og på denne vinterlige dagen var det folk som gikk forbi gatelykter på vei hit og dit uten en anelse om at de gikk forbi noe som denne dagen ville ta over verden. Morskelinerne satt nemlig akkurat der med en høyteknologisk morskelinsk tv som de hadde brukt i tide og utide i over tohundre år mens de fulgte med på menneskene (noen mennesker som de hadde likt, Albert Einstein for eksempel og noen de hadde mislikt, Adolf Hitler og det hovedsakelig fordi de ikke kunne fatte og begripe at noen anla en slik bart frivillig) og de andre skapningene som levde på Jorden. Dette lærte dem om en jord de tidvis fant avskyelig, men som også viste seg som noe vakkert og inspirerende i ny og ne. I øyeblikkene da Jorden var noe morskelinerne likte følte de nesten et snev av vemod ved tanken på at de skulle ta over verden når det passet seg sånn. Bare nesten riktignok, men likevel. Men når de var på nippet til å ombestemme seg tenkte de bare på ordet «kokkelimonkematematiker» og vips var de like fiendtlig innstilt igjen. Og dette var dagen. Det var formiddag, det var februar, det var 2015 og det var en i morskelinernes øyne meget utspekulert plan som virkelig ville erobre Jorden en gang for alle.

Og alt sammen startet med en gatelykt som tilfeldigvis dukket opp i Stavanger på et sted der det frem til da tilfeldigvis ikke hadde stått noen gatelykt før. Den poppet plutselig frem, som om den skulle vært en tilfeldig hestehov i mars, og dette var bare begynnelsen. Utover denne februardagen dukket det opp den ene gatelykten etter den andre og på planeten Morskel så morskelinerne dette på tv-en sin mens de lo og frydet seg over en verden langt der borte som nå ble overtatt bit for bit, gatelykt for gatelykt.

Det morskelinerne ikke visste var at ingen brydde seg. Noen få mumlet for seg selv om at det tilsynelatende var flere gatelykter enn før og andre igjen krasjet i en og annen gatelykt som de ikke forventet å møte på siden den ikke hadde vært der dagen før, men utover det var det lite panikk å spore, snarere tvert i mot.

Morskelinerne fikk dog ikke med seg den manglende interessen og bare fortsatte og da de omsider sa seg fornøyd var det på verdensbasis 200 000 nye gatelykter, vilkårlig plassert i alle land en har det med å finne gatelykter i og det er en del. De tenkte for seg selv at nå var verden overtatt og det på eksemplarisk vis og følte i sine stille sinn at dette var en passende hevn for fraser som «kokkelimonkematematiker» og eventuelle andre idiotiske ting gjort på Jorden. Så lot de jord være jord og fortsette med å spise hundeben mens de konkluderte med at skjebnen var en ålreit dings.

*

Den neste dagen var solfylt og fin og en slik dag da alt var i balanse og man kunne tenke seg livet som et Tetris-spill der brikkene falt som de skulle og alt ordnet seg veldig fint. Og i Oslo gikk folk på t-banen eller lekte i barnehagen eller satt på kontor og drev med slike ting man driver med på kontor eller noe helt annet mens man av og til fikk en følelse av at noe hadde forandret seg. Folk slo deretter fra seg denne ideen, tittet ut på en av de mange nye gatelyktene og besluttet å ta ting som de kom. Og slik gikk dagen, en dag som inneholdt hveteboller og Cola-bokser, men i det store og det hele på ingen måte var en slik dato som havnet i historiebøkene (og om den først gjorde det var det i form av en fotnote som antakelig også ble oversett siden folk ikke nødvendigvis gidder å lese fotnoter[1]). Gatelyktene visste dog hva som hadde tatt plass, i den grad at gatelykter er bevisst noe som helst, og på Morskel feiret morskelinerne at de hadde tatt over en planet. Og man kan jo forstå entusiasmen deres for det er ikke bare, bare å ta over en annen verden og man kan til og med berømme dem for å ha valgt en metode som ikke skadet eller utslettet noen underveis (selv om det altså var enkelt som krasjet i nye gatelykter og fikk kul i pannen). Så med andre ord var det på alle mulige måter en inspirerende bragd morskelinerne hadde utført og det er sånn sett nesten litt trist at ingen på Jorden fikk det med seg. Eller nesten ingen.

*

Den kvelden satt en katt, la oss kalle den Maximus, og koste seg med en mus den hadde fanget. Maximus hadde tidligere blitt ertet av andre katter for en manglende evne til å fange mus og det gjorde denne seieren bare enda mer søt. Han hadde fått det til og det helt selv uten den minste bruk av guider i det hele tatt. Og det siste sa seg på en måte selv siden det så vidt ham bekjent ikke fantes noen «musefangingsguide», men det var like fullt fakta. Maximus var stolt, han var til og med en smule henrykt og fortærte musen med en bestialsk glede ellers sett hos ugler og massemordere. Samtidig var Maximus slett ingen massemorder, han var bare en svart katt som endelig hadde fått fanget en mus og det var da bare naturlig at man ble litt entusiastisk av slikt. Og når musen endelig var spist opp gjespet Maximus trøtt mens han betraktet en ny gatelykt og tenkte at det var ganske passende at han hadde klart å fange en mus, tatt i betraktning at verden var tatt over av gatelykter. Så trasket han hjemover, uvitende om at han, utenom gatelyktene og morskelinerne, var den eneste som hadde fått med seg at verden var tatt over.

Og over ham skinte stjernene og en tapt ballong fløy mot universet og månen lyste litt ekstra sterkt over en erobret verden.

 


[1] Kjære leser, du er unntaket som bekrefter regelen og jeg har nå trukket den konklusjon at du er brilliant. For å feire nettopp hvor brilliant du er skal jeg nå deklamere et dikt til din ære og det går som følger:

“Å leser, du er slik en flott juvel,

den skjønneste skapning å finne,

du sikter mot stjerner og vil nå frem

og der vil du inderlig skinne.

Som de kuleste bøker, mest episke spill

er du og det burde du vite

og jeg skriver det her fremfor logiske ting

og det sier slett ikke lite”

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg