Code Name Verity og andre finheter =D

Heisann! Det er tirsdag, jeg skal straks av gårde for å skrive søknader og sånt og livet er fint selv om jeg fortsatt har ting å bekymre meg for. Men akkurat nå er det så fint vær og det er så mye jeg gleder meg over at jeg ikke orker å bekymre meg. For eksempel koste jeg meg på søndag siden Nrk 2 tilfeldigvis brukte mye av kvelden til å vise Show Boat med San Francisco Opera (det var sånn, hm, jeg kan bruke hele kvelden til å se musikal fremført med operatisk kvalitet, greit for meg det altså). Her er den kuleste sangen utenom “Ol’ Man River”:

Can’t help lovin’ dat man of mine =D Her er det riktignok fremført av andre enn San Francisco Opera, men det er uansett virkelig eksepsjonelt fengende og kult!

Ellers har jeg skaffet meg denne boka:

“Hold me closer- The Tiny Cooper Story” av David Levithan. Det er en musikalroman (noe jeg selv har mål om å skrive og fortsatt har tenkt å skrive etter hvert selv om David Levithan har brukt ideen) og jeg har bladd i den og funnet fraser som “Sondheimian frenzy” som gjør at dette virker som en bok jeg kommer til å elske. Det virker i det hele tatt som enormt karolinsk lesning så jeg gleder meg <3

Ellers fargelegger jeg mye, jeg leser fine ting, jeg skriver og jeg finner på finheter så ja, jeg har det jo fint, dessuten vil jeg i dag finne ut hvem som er nominert til Tony Awards og det er også kult. Men nå tenkte jeg å poste en veldig kort novelledings jeg skrev i går først (fritt inspirert av skriveoppgaven “velg deg et dyr, gi dyret en stemme” som jeg fant i et av blogginnleggene til Kristine) og som ikke ble noe fantastisk, men kanskje litt fint likevel: 

Om jeg var en meitemark ville jeg prøvd å huske at livet mitt er viktig. Det er lite og kort, men det er ikke lengden eller bedriftene som gjør et liv mer eller mindre betydningsfullt, det essensielle er livet i seg selv. Og da også meitemarken sitt liv, som er et liv som handler om jord og vann og å åle seg frem, meitemarkens liv som handler om å krype og smyge og lufta på regnværsdager da meitemarkens liv så ofte møter sin ende, men da en ende der dråpene kiler intenst i lufta og himmelen er et tåkespill av grålige nyanser og meitemarken kanskje vet at den lever i en verden av sølepytter og dugg på blader og en og annen paraply. Og der slutter det sakte, men sikkert å regne og en solstråle lirker seg frem mellom det tunge skylaget og treffer akkurat slik at man finner regnbuefragmenter i sølepytter og andre verdener plutselig er litt enklere enn før å forestille seg. Der er den ene solstrålen nok til å forvandle hele livet og det er noe vakkert ved det, et sånt lite og nydelig underfundig øyeblikk og jeg er ikke en meitemark, men jeg kan se den der nede på asfalten og smiler til den. Og det spiller liksom ingen verdens rolle at meitemarken på ingen måte kan ane at jeg smiler for jeg smiler uansett og det er nok og jeg tenker at dette er viktig. Meg, meitemarken, verden etter regnet og kanskje å blåse såpebobler for å finne den som speiler Narnia og bevisst tilfeldigvis snart vil gli forbi. Det er kanskje akkurat den som finnes i meitemarkdrømmene.

Og så, for liksom å gjøre dette innlegget enda litt mer innholdsrikt og fascinerende, tenkte jeg nå å poste et bilde av og deretter en anmeldelse av en helt fantastisk bok jeg nettopp leste ut ved navn “Code Name Verity”. God fornøyelse, håper det interesserer og så kommer neste blogginnlegg torsdag eller fredag tenker jeg 🙂

(Bilde funnet på Goodreads-siden om denne boka, som man finner ved å trykke på boka, den linkes til sånn sett.)

Code Name Verity av Elizabeth Wein

 

I have two weeks. You’ll shoot me at the end no matter what I do.

That’s what you do to enemy agents. It’s what we do to enemy agents. But I look at all the dark and twisted roads ahead and cooperation is the easy way out. Possibly the only way out for a girl caught red-handed doing dirty work like mine – and I will do anything, anything to avoid SS-Hauptsturmführer von Linden interrogating me again.

He has said that I can have as much paper as I need. All I have to do is cough up everything I can remember about the British War Effort. And I’m going to. But the story of how I came to be here starts with my friend Maddie. She is the pilot who flew me into France – an Allied Invasion of Two.

We are a sensational team.

*

Denne boka! Denne boka er noe helt spesielt og en veldig sterk litterær opplevelse. Det handler om to unge kvinner, Maddie og Queenie som muligens ikke ville blitt kjent ellers, men blir bestevenner under annen verdenskrig der Maddie er pilot og Queenie spion og de finner hverandre i en verden av kaos. Når boka begynner er det høst 1943 og Queenie er i fangenskap hos Gestapo i Frankrike og blir tvunget til å skrive sin historie for dem der de ønsker at hun skal avsløre hemmeligheter og slikt. Og i stedet skriver hun historien om vennskapet sitt med Maddie, noe som igjen er brilliant siden vennskapet er hjertet i denne boka. Mot og vennskap og karakterer man virkelig blir glad i og vil vel.

Jeg har ikke tenkt å skrive noe særlig mer om handlingen i redsel for å spoile viktige elementer, men ååå, det er veldig engasjerende og interessant fra ende til annen og man vil hele tiden lese videre, finne ut mer for det er såpass brilliant formidlet. Det er mange som skriver bra, men noen forfattere er så gode fortellere og dette er et slikt tilfelle og det hjelper nok selvsagt at forfatter Elizabeth Wein selv har pilot-lisens og at etterordet viser ekstremt grundig researching, men likevel. Alt føles så ekte og så sterkt og det er virkelig kunst i mine øyne.

Jeg elsker karakterene, særlig Queenie og jeg liker twistene og den bittersøte slutten, jeg liker hvordan det, der noen bøker om andre verdenskrig nesten blir for deprimerende fordi det er så mye forferdelig som hendte, her faktisk er en hel del humor og lettere øyeblikk. Og jeg liker hvordan det er så mange setninger her som er så enkle, men samtidig så presise og vakre.

?It’s like being in love, discovering your best friend.?

Så ja, ?Code Name Verity? er en viktig, sår og sterk bok som jeg anbefaler alle som har den minste interesse for historisk fiksjon (selv hvis du ikke er interessert i historie i det hele tatt vil du nok like det her), som vil lese en bok som virkelig er feminisme på sitt beste siden den er et av de fremste eksemplene på hvordan man skaper sterke kvinneskikkelser og for alle som vil lese en bok om vennskap der dette tross alt på mange måter er det viktigste av alt.

Terningkast 5 (en meget sterk femmer) og her er noen flere sitater:

?I am no longer afraid of getting old. Indeed I can’t believe I ever said anything so stupid. So childish. So offensive and arrogant.
But mainly, so very, very stupid.
I desperately want to grow old.? 

*

?It?s awful, telling it like this, isn?t it? As though we didn?t know the ending. As though it could have another ending. It?s like watching Romeo drink poison. Every time you see it you get fooled into thinking his girlfriend might wake up and stop him. Every single time you see it you want to shout, ‘You stupid ass, just wait a minute,’ and she?ll open her eyes! ‘Oi, you, you twat, open your eyes, wake up!Don?t die this time!’ But they always do.? 

*

?People are complicated. There is so much more to everybody than you realize. You see someone in school everyday, or at work, in the canteen, and you share a cigarette of a coffee with them, and you talk about the weather or last night’s air raid. But you don’t talk so much about what was the nastiest thing you ever said to your mother, or how you pretended to be David Balfour, the hero of Kidnapped, for the whole of the year when you were 13, or what you imagine yourself doing with the pilot who looks like Leslie Howard if you were alone in his bunk after a dance.? 

*

 

(Alle disse sitatene og mer til, det er så fint og så lett å kjenne seg igjen i. Tusen takk, kjære bok.)

 

2 kommentarer
    1. Herlig innlegg! Og tusen takk for de fine kommentarene hos meg! Blir så glad når du titter innom. At du er Ark-venn blir jeg også glad av 🙂 Håper du har hatt en fin første mai. Klem fra Anette 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg