Om “Hunchback of Notre Dame: The Musical” og sånt :)

Heisann! Det er onsdag og tingene som gjør livet mest fint for øyeblikket er å glede meg til helgeplaner OG ting som skjer i neste uke (skal komme nærmere tilbake til det), å ha fargeleggingsdilla, å skulle i gang med boka “Hold me closer” av David Levithan (som virker sååå fin og karolinsk) og at det er ting som tross alt ordner seg. 

Her er noe jeg skrev i går som jeg syns ble litt fint:

Han skriver om ville fugler, om ville hester, om alt som er vilt og fritt og uten stengsler, men også om blomstene på engen som er ville de og, men på en helt annen måte. Hestehoven som lurer i veikanten og som alltid hører våren til og løvetannen, sterk og full av pågangsmot og en blomst som klarer seg uansett, litt som Donald Duck, forglemmegeien som bare ber om å bli sett, bare det og hvitveisene utenfor blokka som nikker lett når han går forbi. Han skriver om bekken som klukkende og kilende åler seg gjennom skogen som en orm og så sikter han høyere, elven som aldri står stille og tjernet som gjemmer uutgrunnelige hemmeligheter og enda større; havet og han tenker på strender der man kan lage sandslott og risse inn kjærlighetserklæringer som viskes vekk av tidevannet, havet som virker så uendelig og som er så fullt av skapninger man enda ikke kjenner, havet som rommer blekkspruter og fargerike fisker og haier og sjøhester og kanskje en og annen havmann eller havfrue siden alt er mulig. Rettere sagt, alt føles mulig, men det går ut på det samme. Og han skriver om vinden som noen dager er lekende og mild og andre dager er kjølig og frostkyssende og andre dager igjen prøver å rive ham overende. Alt dette og mer til mens han tenker at selv ordene er ville, særlig nå for det virker som om de baner frem sin egen vei, velger egne stier og alt er som en strøm av ord som til slutt finner den dagens mål. Der stanser de, puster ut, puster fritt og finner balansen og så skriver han ikke noe mer den timen.

Men under overflaten bobler og bruser tankene som ville fugler og elver og løvetenner og alt som er villskap som en dag vil forvandles til nye setninger og fraser og kanskje en og annen historie som bærer noe med seg, litt som konkylien.

*

Teksten føles kanskje litt uferdig føler jeg (den hadde en slutt som enkelte på Diktkammeret var litt usikker på og da revurderte jeg den selv og nå vet jeg ikke helt hva jeg vil), men det er bare fragmenter og tankespill og jeg liker ideen. Ellers endte jeg i går opp med å se “Hunchback of Notre Dame: The Musical” pga. Musikalhimmelen og det var veldig fint. Man finner hele musikalen linket til i del 1, del 2 og del 3 på lista og mens det er litt irriterende at det blir avbrutt av en del reklame er det tross alt bedre å se en musikal med hyppige reklame-avbrudd enn å ikke se en musikal i det hele tatt. I alle fall regner jeg musikaler jeg ser på nettet som filmer og jeg har skrevet en anmeldelse som skal dukke opp nå straks. Først har jeg dog tenkt å poste noen klipp fra musikalen som falt ekstra i smak.

 

Out there (sunget av Patrick Page og Michael Arden) 

I Disney-filmen syns jeg dette er den kanskje aller fineste sangen (og det er generelt sett en sang jeg er veldig glad i) og jeg føler Michael Arden gir den noe ekstra siden han lever seg så inn i Quasimodo og jeg elsker progresjonen i det at hvordan han synger som Quasimodo flyter mer og mer utover i sangen. Og alt er så gjennomtenkt, i begynnelsen når Quasimodo synger gjør han det på en veldig karakteristisk måte med trykk på uvante steder og slikt og man skjønner at dette er bevisst og på mange måter mer realistisk for karakteren enn i filmen. Også er Michael Arden min nye crush blant musikalskuespillere fordi han synger så fint og er veldig søt og ja…

 

Heaven’s Light/Hellfire (Michael Arden og Patrick Page)

Dette er sååå fint. Først så har man Michael Arden som Quasimodo og igjen er det så inderlig fint og sårt og vakkert. Og deretter har vi Hellfire med Patrick Page og mens denne sangen er skikkelig creepy i filmen er den faktisk vel så creepy i musikalversjonen bare fordi Patrick Page er så ekstremt intens som Frollo. Og som en kommentator (klipp fra musikaler er noen av de få gangene man faktisk kan få noe ut av å lese kommentarfelt siden de er befolket av musikalnerder i langt større grad enn nett-troll) her bemerker så handler både Heaven’s Light og Hellfire om følelsene Esmeralda vekker, men der det er kjærlighet og varme hos Quasimodo så er det lyst hos Frollo og det er noe fascinerende ved hvordan denne viktige forskjellen formidles. Og så er det så sterkt at man blir skremt og får gåsehud samtidig på slutten av Hell’s Fire på grunn av hvor dypt Patrick Page går inn i rollen sin. Ååå…

 

Mange musikalskuespillere er veldig pene, samtidig som de er svært talentfulle og har et innmari kult navn og Ciara Renee er et godt eksempel sånn sett. Men å, hun er veldig lett å like som Esmeralda og skaper en virkelig sympatisk karakter. Også synger hun jo veldig fint og dette er et fint øyeblikk i musikalen.

Og nå fant jeg dessverre ikke noe klipp der Michael Arden synger “Made of Stone”, men tro meg når jeg sier at det er enormt fantastisk det og. Men da tenkte jeg å poste anmeldelsen og så kommer neste blogginnlegg på fredag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

The Hunchback of Notre Dame: The Musical

 

?Ringeren i Notre Dame? er en av de Disney-filmene jeg er mest fascinert av, kanskje fordi det også er en av Disneys mest modne animasjonsfilmer. Jo da, det er humor og det er mange typiske disneyske ingredienser på plass, men stemningen har likevel noe eget og voksent ved seg, godt hjulpet av at Frollo er den av Disneys skurker som skremmer meg mest fordi han på så mange måter er realistisk. For selv om han gjør virkelig fæle ting så tror han at det han gjør er riktig og det gjør at man på sett og vis kan relatere til ham på en litt annen måte enn med for eksempel Hades i «Hercules» eller Scar i «Løvenes Konge». Og utover det elsker jeg jo Disney-filmen fordi musikken er fantastisk og man blir så glad i Quasimodo og alt dette gjorde at jeg ble ganske gira da jeg fant ut at det nå nylig dukket opp en musikalversjon (som for øvrig ble satt opp i Berlin allerede for noen år siden) som jeg altså nå har fått sett pga. musikalhimmelen. Og ååå, det er en så flott musikalversjon og en musikalversjon som på mange måter henter mer inspirasjon fra boka (som jeg for øvrig fortsatt har til gode å lese) enn animasjonsfilmen. Dette ser man i form av at alt er gjort mer realistisk, mer sårt og med mindre av elementene animasjonsfilmen hadde med for å gjøre det til en film for hele familien. Og jeg setter pris på dette, hvordan musikalversjonen gjør dette til en historie som på alle måter krever et modent publikum. Det gjør at det hele på mange måter gjør et sterkere inntrykk.

Jeg skal ikke prate så mye om historien, men jeg likte virkelig denne musikalen. En ting er hvordan historien formidles og den enkle, men gjennomførte og smarte scenografien, men mer enn det handler magien om rolleprestasjonene som er supre. Særlig Michael Arden som Quasimodo er fantastisk. Der Quasimodo i filmen hadde pukkelrygg og var deformert på visse måter, har musikalens Quasimodo flere utfordringer, deriblant at han er nærmest døv av bjellene (dette var noe jeg fant ut fra en bakgrunnsfilm om musikalen og er hentet fra den opprinnelige boka) og flere småting. Dette gjør Quasimodo til en utfordrende rolle å spille, men Michael Arden gir seg helt hen til den og man skjønner fort at alle valgene man er litt usikker på har en hensikt ved seg og er med på å gjøre Quasimodo mer realistisk. Og man blir så glad i Quasimodo og da er det bare et pluss at Michael Arden er så søt og synger fantastisk. Videre har vi Ciara Renee som Esmeralda og hun synger flott og har en sårhet som samtidig er en styrke i sin tolkning av Esmeralda. Og ååå, Patrick Page er skummel som Frollo og var tidvis så intens at det ga meg gåsehud.

Utover det elsker jeg både musikken som er hentet fra filmen og de nye sangene og av de nye sangene ble jeg særlig imponert av «Made of Stone» som på sett og vis minner meg litt om «No good deed» fra «Wicked» siden det er så mye som står på spill. Og orkestreringen er flott og alle er så flinke og ja, det er lite å kommentere på.

Om noe så gjør det at det er mer inspirert av boka og litt mindre familievennlig Disney-kos at det blir mye mer deprimerende å se på, samtidig som dette altså gjør det til en svært sterk opplevelse. Jeg syns også at de fleste karakterene utenom Quasimodo, Esmeralda og Frollo var ganske tynne og liker Phoebus bedre i filmversjonen (selv om jeg selv der syns Esmeralda skulle forelsket seg i Quasimodo i stedet siden han er en mer interessant karakter i mine øyne). Og det er en del små ting og tang som gjør at det fortsatt føles litt halvveis.

Men i hovedsak er dette virkelig fint og en sår og vakker musikaltolkning av en herlig animasjonsfilm.

 

Terningkast 5!

4 kommentarer
    1. Ah, for en flott tekst. Det føles litt som drømmemateriale og vakker friskrift. Litt uferdig kan jeg være enig i at den er, men det er en superfin begynnelse og jeg koser meg med å lese den. Så flink du er, heia 🙂

    2. Jeg likte teksten din skikkelig godt! Liker at assosiasjonene nærmest bare flyter over i hverandre, og avløser hverandre helt umerkelig. Jeg ville vurdert å stryke det som kommer etter linjeskiftet til slutt fordi jeg føler det oppsummerer teksten på en måte som egentlig er helt unødvendig, men den avgjørelsen er det nesten du som må ta.
      Veit du hva, helt tilfeldig så jeg faktisk “Ringeren i Notre Dame”-tegnefilmen i går! Morsomt å lese denne anmeldelsen med filmen så friskt i minne. Det er nesten rart musikalen ikke er bedre kjent, jeg syns sjølve historien er veldig teatralsk og ville passa utrolig godt som drama. Frollo er virkelig utrolig skummel, og er det du som har snakka om likhetene mellom ham og Javert? For jeg tenkte på det gjennom hele filmen, åssen det nesten er omtrent samme karakter. Men så er det jo samme forfatter, så det er kanskje ikke så rart.

    3. Takk for fine ord om teksten, så fint at den falt så i smak og jeg ser poenget ditt om det etter linjeskiftet veldig godt når du sier det, jeg skal tenke en del på det når jeg jobber videre med teksten eventuelt (og uansett er det et råd jeg skal ta med meg videre i senere skriverier også for jeg tror egentlig jeg lar slutten oppsummere kortprosatekstene mine litt ofte generelt sett).
      Og kult at du så tegnefilmen i går, den er virkelig fantastisk den også. Og musikalen er jo forholdsvis ny så det forklarer kanskje at den ikke er så kjent, men den burde bli mer kjent ja og ja, den passer svært godt som drama. Og Frollo er kjempeskummel og ja, jeg har pratet om likheter mellom Frollo og Javert før og det har kanskje, som du sier, litt med at begge er Victor Hugo.
      Takk for en fin og grundig kommentar med mye interessant ved seg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg