Høydepunkter under Tony Awards og sånt :)

Heisann! Det er onsdag og livet er fint siden jeg har masse planer til helgen og velger å fokusere på det. Med det sagt så er det en ting jeg syns er litt dumt for tiden og det er at jeg ikke har klart å unne folk ting 100 % denne våren (og nå kommer jeg til å virke litt klagete så føl dere fri til å hoppe ned til neste avsnitt) og det liker jeg ikke med meg selv. Jeg unner folk ting selvsagt, men det er en liten del av meg som tenker “kan det ikke snart være min tur” siden det har føltes som om det alltid har vært andre som får fine jobber eller får til det de ønsker seg denne våren. Og så skriver jeg masse og det føles ikke som om det gir noen resultater (refuseres av forlag, litterære magasiner og skrivekonkurranser og genererer få kommentarer på Diktkammeret og liknende steder), mens det føles som om andre jeg kjenner oppnår resultater stadig vekk og de fortjener det selvfølgelig, men en liten del av meg syns det føles litt urettferdig at det igjen er deres tur og tilsynelatende aldri er min tur. Og samtidig så elsker jeg å skrive og å formidle så mye at jeg alltid kommer tilbake til det, aldri gir opp, jeg bare har så inderlig lyst på bekreftelsen det ville gitt om jeg kunne få noe publisert snart eller noe liknende. Og så har jeg nå søkt på jobber i fem måneder uten hell og ååå, dette føles så teit for jeg har det jo kjempefint og jeg finner på fine ting og jeg vet at ting ordner seg og at alle sikkert har perioder da det føles som om det aldri er deres tur. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å lese om fine ting som skjer med folk og bare glede meg over det 100 % uten å tenke på meg selv i det hele tatt, jeg håper jeg klarer det etter hvert.

*

Nok om det. Det er juni, det er endelig mye fint vær og jeg fyller livet med opp til flere skriveprosjekter, med å lese masse og med å fargelegge, i tillegg til å se film og nå har jeg attpåtil lagt finfine planer for helgen og det er også verdt å glede seg over. Og en ny sesong med SYTYCD er i gang og det er kult, jeg gleder meg til ny sesong med Orange is the new Black og på mandag kunne jeg starte dagen med masse klipp fra Tony Awards og det er sistnevnte jeg egentlig har tenkt å bable om i dag. Her kommer min liste over fem høydepunkter fra Tony Awards.

Fem høydepunkter fra Tony Awards

 

Før jeg setter ordentlig i gang tenkte jeg å nevne at Tony Awards generelt sett var veldig fint i år, slik det alltid er. Det var fine musikalnumre og kule mennesker og flere av de jeg heiet på vant. Med det sagt så var det noen små frustrasjoner. Denne teksten: http://www.ew.com/article/2015/06/08/why-are-tony-awards-so-afraid-tony-awards setter ord på mye og for å kort oppsummere så er en viktig ting artikkelen tar for seg at prisene for beste Book of a Musical (dvs. alt som sies og teksten til stykket, alt rundt sangtekstene og musikken) og Best Original Score (som er prisen for beste nye tekst og musikk i en musikal) ikke ble presentert på skjermen for folk som så på Tony Awards hjemme, men de ble heller presentert i reklamepauser. Og dette viser liten respekt for hvor viktige del av musikalen teksten og det rundt tross alt er og legger i tillegg en litt bitter smak i munnen siden dette også er det første året da et rent kvinneteam (Lisa Kron og Jeanine Tesori) vant for Best Original Score og Lisa Kron vant for Best Book of a Musical og det i det hele tatt har vært et revolusjonerende år for kvinnene i musikalverdenen siden Fun Home (som vant beste musikal) også er en musikal om en kvinnes oppvekst og hvordan hun finner ut at hun er lesbisk, noe som igjen er en helt ny tematikk i en musikal. Det er mange priser under Tony Awards som gikk til kvinner og å skyve de små, men viktige prisene som Best Book og Best Score til reklamepauser fremfor å vise det for alle undergraver deres betydning litt. I tillegg føltes det unødvendig med en sang fra musikalen “Finding Neverland” siden den ikke var nominert til noen priser i år og også fikk en sang fra seg presentert i fjor og jeg ble ikke helt overbevist av Kristin Chenoweth og Alan Cumming som verter for de er kjempedyktige begge to,  men Neil Patrick Harris har gjort mer ut av det når han har vært vert. 

Ellers var dog alt innmari finfint og jeg koste meg med klipp og her er høydepunktene.

1) Ring of Keys fra Fun Home

Fun Home er kort oppsummert en musikal basert på Alison Bechdel (som også har gitt navn til Bechdel-testen som mange kanskje har hørt om) sin grafiske roman med samme navn og handler om oppveksten hennes der hun finner ut at både hun og faren hennes er homofile, men de to takler det på veldig ulike måter. Og ååå, denne musikalen er virkelig spesiell for en ting er at det antakelig både er den første musikalen som er basert på en grafisk roman og handler om en åpent lesbisk kvinne, men det er også en musikal som forteller en liten historie som like fullt gir sterkt inntrykk og som på en måte er mer beskjeden enn mange andre musikaler i dagens musikalandskap og likevel har vunnet Tony for beste musikal, noe som inspirerer. Og ååå, jeg elsker denne sangen, jeg har hatt dilla på den i flere måneder og mens sangen rent konkret handler om den første gangen Alison ser en tydelig lesbisk kvinne og kjenner igjen noe i henne, samtidig som hun er for ung til å finne de rette ordene helt for hva hun kjenner seg igjen i, så føles det samtidig universielt for alle har hatt øyeblikk da de ser noen eller leser noe eller finner noe som de føler seg hjemme i og den følelsen formidles så fantastisk her. Og så er det Sydney Lucas som synger og hun er 11 år og tenk å kunne fremføre noe med en så stor naturlighet og oppriktighet når man er så ung. Hun lever virkelig sangen og skaper det definitivt mest rørende øyeblikket under en kveld fylt med store musikalnumre med masse dans og sjarm. Dette er innmari fint og jeg håper jeg på et eller annet tidspunkt får muligheten til å se Fun Home for jeg tror det ville vært innmari fint 🙂

2) A Musical fra Something Rotten

En av tingene jeg gjør for tiden er å lengte etter at Something Rotten-cden skal dukke opp på Spotify siden jeg ikke har iTunes og den fysiske cden ikke kommer ut før i midten av juli. Dette fordi ååå, denne musikalen virker innmari kul. Det handler om at verdens første musikal settes opp i renessansen av to brødre som konkurrerer med den irriterende populære Shakespeare og så er dette en veldig meta sang om musikaler. Og siden jeg liker meta og elsker referanser til andre musikaler og det er kule folk som Brian D’Arcy James involvert syns jeg dette er fenomenalt 🙂 Med det sagt så virker Something Rotten ikke som om den er så mye mer enn en veldig fengende musikal med mye humor, der enkelte andre musikaler igjen utvikler musikalen som sjanger, men det er ikke nødvendigvis noe feil med det. Og ja, jeg liker dette, jeg liker at vi har en karakter som først er skikkelig skeptisk overfor musikaler og sakte, men sikkert blir overbevist (litt angående det jeg prøver å få til med lesere av bloggen min, jeg tror jeg har en viss påvirkningskraft) og jeg liker at det er underholdning og kos fra ende til annen.

3) Medley fra An American in Paris

Dette er jo Gershwin så musikken er selvfølgelig fantastisk, men ååå, dansingen. Jeg er småbetatt av selve elegansen til Leanne Cope og Robert Fairchild som er mannen som danser med henne i begynnelsen av rutinen er kjekk og fantastisk og man kan liksom se i skarpheten og nyansen at dette i utgangspunktet er profesjonelle ballettdansere som i denne musikalen viser at de funker eksemplarisk på Broadway også. Mens det skal innrømmes at jeg ofte er litt mer opptatt av sangen og skuespillet når jeg ser musikaler enn dansingen, så elsker jeg jo dans og når man ser dansere som er virkelig dyktige som her så gir jeg meg helt hen og så er det virkelig, virkelig flott og brilliant. An American in Paris er ellers basert på filmen med samme navn (som jeg fortsatt har til gode å se siden jeg har vært litt treg med å få sett gamle musikalklassikere med Gene Kelly og sånt) og er den første teaterversjonen av denne musikalen, noe den så vidt jeg har skjønt det, har lyktes svært godt med. Og det er sikkert veldig verdt å se hvis man liker musikaler med masse dans og virkelig fengende musikk.

4) Jenny’s Blues fra It shoulda been you 

It shoulda been you er en av musikalene i år som ikke var nominert til noen priser, men i følge anmeldelser skal ha vært en særdeles morsom og underholdende affære likevel og når de først skal velge en sang fra den på Tony Awards var dette helt konge. Her har vi Lisa Howard som synger og som har en råkul attitude og sjarm, i tillegg til å synge fantastisk og gi det fremste eksempelet på en virkelig stor stemme under årets Tony Awards. Hun har flott utstråling og gjør alt ut av opptrednen sin og dette var et av de høydepunktene som jeg ikke forventet på forhånd, men som overrasket svært positivt.

5) You’ll never walk alone med Josh Groban

Mens det ville vært fristende å velge “On the 20th. Century”-scenen siden Kristin Chenoweth var brilliant føler jeg dette gir et sterkere inntrykk og at det dessuten er veldig bra at de hadde “In Memoriam”-delen (noe de droppet i fjor til sterke reaksjoner). Og etter en litt usikker start syns jeg Josh Groban gjør en flott og verdig opptreden og jeg liker koret som kommer inn underveis og som gjør det enda flottere. Sangen er ellers fra Carousel (som er en musikal jeg ikke egentlig har noe forhold til) og er veldig fin og ja, dette er sårt og fint. Det eneste er at de går litt for fort gjennom navnene på de døde og det er litt teit. Og for min del gir dette meg tårer i øynene mest fordi de viser Robin Williams blant de døde og han er den kjendisdøden som har påvirket meg mest kanskje noen gang siden jeg var så glad i ham som skuespiller, men ja. 

*

Så det var høydepunktene under Tony Awards og nå må jeg nesten få avsluttet dette blogginnlegget siden jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre. Neste innlegg kommer nok enten fredag eller lørdag så da bables vi! Ha det fint og god fornøyelse 🙂

2 kommentarer
    1. Jeg er helt sikker på at en gang kommer alt til å ordne seg for deg med tanke på jobb, utgivelser og alt annet, så lenge du ikke gir opp, og det veit jeg at du ikke gjør. Og det å bli misunnelig er veldig menneskelig og noe jeg sjøl har erfart flere ganger. Jeg er også litt misunnelig på deg fordi du klarer å lese så utrolig mye og fordi du tilsynelatende alltid får til å skrive kjempemasse, så det er ikke bare alle andre som får til ting 😉
      “Fun Home” hørtes utrolig interessant ut, enig i at det er kult at også musikaler utfordrer sjangerkonvensjoner på den måten!

    2. Jo da, ting ordner seg nok og jeg gir ikke opp, må bare ha noen små frustrasjonsutbrudd i ny og ne. Og jeg vet at misunnelse er veldig menneskelig og kommer lett. Og jo da, jeg leser masse og jeg blir bare mer og mer flink til faktisk å skrive fremfor å tenke at jeg burde skrive så det er jo bra, det 🙂 Og Fun Home virker kjempeinteressant, lenge leve utfordring av sjangerkonvensjoner!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg