Fine ting og tang og et utdrag fra “Den store Maxini!”

Heisann! Det er lørdag og jeg har massevis av planer (lunsj på Peppes, markedsdager ved Oslo S, tegneseriefestival ved Serieteket som basically fungerer som en unnskyldning for å lese Donald Pocketer og andre tegneserieblader, Pitch Perfect 2 på kino og Burger King-middag), noe som er fint siden hele poenget med lørdager er å fylle dem til randen med ditt og datt sånn at man er uendelig sliten når man endeligvis kommer hjem 🙂 Pitch Perfect 2 vil forøvrig anmeldes her i mitt neste blogginnlegg, bare så dere vet det liksom. Ellers gleder jeg meg over ny sesong med Orange is the new Black som er en av tingene som stjeler tiden min, sånn i tillegg til Candy Crush og mobilspill og andre finfine prokrastineringsmetoder. Det ser ellers ut som om jeg snart kanskje vil kunne ha praksis på bokhandel igjen og det er jo bare praksis og ikke fast jobb, men nå for tiden er jeg så lei av å skrive søknader at praksiser frister mye mer. Og det blir fint på cven og slikt hvis det blir noe av så yay, dessuten elsker jeg jo bøker <3

Ellers handler livet om å lese (regner med at jeg kommer til å lese ut “Us” av David Nicholls i dag siden jeg har under 200 sider igjen og vil ha mange “lese på t-baner, busser og trikker”-muligheter i dag) og ikke minst om å skrive. Jeg begynte jo egentlig på et prosjekt der planen var 1000 ord minst hver dag og der jeg deretter fikk et problem etter de første 7000 ordene da alt som var planlagt for historien var skrevet og jeg i tillegg fikk en ny ide som fristet mer. Nå har jeg derfor mål om minst 500 ord hver dag i stedet hva angår det første prosjektet og så skriver jeg så mye jeg bare ønsker på det nye prosjektet siden det er skikkelig elsk. I tillegg er det jo å skrive dikt og musikalsanger og jeg er i det hele tatt i en veldig kreativ og inspirert periode for tiden så jeg håper det bare fortsetter sånn. 

Men før jeg babler mer om skriverier tenkte jeg å poste noen kule Youtube-finheter.

“God, I hate Shakespeare” fra musikalen Something Rotten (som enda ikke er på Spotify dessverre)! Ååå, jeg elsker denne sangen, den er så awesome og jeg elsker særlig rimet “don’t be a penis, the man is a genius” fordi det er veldig teit, men på den aller beste måten. Og jeg hater jo ikke Shakespeare selv, men det er veldig morsomt med sanger om å hate ham 😉

Ellers er dette fantastisk!

Lin-Manuel Miranda er en virkelig genial musikalskaper som står bak blant annet den eksepsjonelt fengende musikalen In the heights og hans nyeste musikal heter Hamilton og handler om Alexander Hamilton som var en av grunnleggerne av USA på midten av 1700-tallet. Og det originale med Lin-Manuel Miranda er at han skriver musikalmusikk som er sterkt inspirert av rap og andre mer moderne musikksjangre og blander det sammen til musikalmusikk som glir godt inn i musikalhistorien på samme tid som de tilføyer noe nytt og unikt. Og her har vi en rap om Alexander Hamilton hentet fra musikalen Hamilton (som visstnok skal åpne på Broadway til sommeren, har hatt kjempesuksess off-Broadway og skal få cd i september som jeg gleder meg til) og dette er så kult. Og rap er jo egentlig ikke helt min greie, men hvis det involverer Lin-Manuel Miranda på et eller annet vis ender jeg alltids opp med å digge det. Yay!

*

Men da tenkte jeg å bable litt kort om det nyeste skriveprosjektet mitt der jeg så langt bare har skrevet et kapittel, men ååå, jeg liker det veldig godt så langt. Jeg skal ikke gi for mye informasjon, men kort oppsummert handler det om Maximillian (Max) Leopold som bekymrer seg veldig mye siden han ikke har fast jobb, aldri har hatt kjæreste og enda ikke har blitt forfatter og snart er tretti år (med andre ord trenger jeg ikke bruke så veldig mye fantasi for å leve meg inn i situasjonen hans). Og så har han et keyboard som han hver kveld komponerer klagende musikalsanger på og etter en av disse sangene orker ikke Max sin skilpadde lenger. Max har nemlig en skilpadde som heter Timotei, men som egentlig er trollmannen Felix Filibuster (som har blitt forvandlet til en skilpadde og ikke kan forvandle seg tilbake). Og så kan skilpadden Timotei/Felix Filibuster snakke og han kan andre typer magi og tilbyr å forvandle Max til en tolvåring for hele juli slik at Max kan være ung igjen (noe han åpenbart ønsker grunnet sangen sin “Om jeg bare var tolv igjen”) mot at Max finner igjen heksa som forvandlet Felix til en skilpadde og får henne til å forvandle Felix tilbake. Og så skal hvert kapittel avslutte med en av Max sine musikalsanger (med notater i form av fotnoter om hvordan han ser for seg at sangen skal fremføres og slikt) og det skal handle om vennskap og magi og å finne ut at å fylle 30 ikke er noe å bekymre seg for likevel og så kan det oppstå kjærlighet mellom Timotei/Felix og Max og slikt og så mye mer vet jeg ikke enda. Men ideelt sett skal dette bli en barnebok for voksne og nå tenkte jeg å dele et utdrag som er hvordan alt sammen begynner.

Her handler det om Felix Filibuster og hvordan han endte opp som skilpadden Timotei og dette er jo bare et førsteutkast, men jeg håper det faller i smak likevel og at ideen min høres ut som noe som kan bli ganske kult. Så her kommer utdraget og så kan neste blogginnlegg ventes enten mandag eller tirsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Utdrag fra «Den store Maxini!»

 

Det var en gang en veldig naiv mann som het Felix Filibuster. Han var også temmelig kjekk, om sant skal sies, med kornfarget tykt hår som skinte i sola og dype blå øyne som var som tjern eller kanskje blåklokker og en staut skikkelse som kunne vekke assosiasjoner til prinser og riddere. I vår historie er dog Felix kjekkhet et lite relevant poeng, synd å si det, men sånn er det bare. Og det som faktisk ER relevant er det faktum at Felix var virkelig naiv. Oppriktig og eksepsjonelt naiv faktisk og alt dette fordi han gjorde en farlig feil som bør unngås så langt det går. Han forelsket seg. Denne forelskelsen startet på den vanlige måten, mann går nedover gaten og hører sang, mann går videre og ser en kvinne som synger for seg selv uten å tenke over det mens hun har øretelefoner på plass og en iPod som åpenbart spiller frem de mest nynnbare toner. Tenk deg henne der hun sitter og nyter musikken og en kopp kaffe ved uteserveringen til en kafé i Oslo sentrum. Hun har ravnsvart halvlangt hår som hun stadig må skyve vekk fra ansiktet som vinden vil at det skal komme i veien for, litt som om ansiktet er et vindu og håret er gardiner. Hun har øyne som er isblå og ganske blek hud som vekker assosiasjoner til både Snøhvit og isprinsesser og hun har en lyseblå sommerkjole som virker himmelaktig. Tenk deg Felix som ser henne og beviser at han er dypt og uendelig naiv siden han tror at de er ment for hverandre slik som en prins og en prinsesse i et eventyr eller Belle og Udyret i Skjønnheten og Udyret. Det er egentlig ganske lett å tenke seg, naturlig kanskje til og med og samtidig skjebnesvangert for hun var vakker og hun hadde en fin stemme, men hun var også noe mer i tillegg som forandret alt. Hun var en heks.

Dette er ikke et eventyr, men noe fullstendig sant. Og samtidig er det på mange måter som et eventyr og det minnet i begynnelsen om et i form av at den staute og kule Felix naturligvis hadde null problemer med å få med seg jenta på et møte. Der fant han ut at hun het Ravna, passende nok tatt i betraktning det ravnsvarte håret. Og han fant videre ut at hun hadde en føflekk på venstre skulder, kunne plystre melodien til alle sangene i musikalen Grease og at hun elsket musikk og hadde mål om å bli musikalartist etter hvert. Noe hun derimot ikke fortalte Felix var at hun var en heks, det var noe han selv oppdaget ved en ren tilfeldighet en finfin sommerdag da han tok henne i å ta oppvasken på magisk vis. Ravna forventet kanskje forbauselse eller sjokk, men Felix var for kul for sånt, brilliant og super som han var. Hans reaksjon var å bruke magi selv for ja, Felix var en trollmann.

Slik begynte en dypt og innmari romantisk sommer der Felix og Ravna møttes i hytt og gevær og brukte magi sammen i all fortrolighet og finurlighet. Det var en sommer med hvisking av trylleord med det resultat at tilfeldig utvalgte personer på t-banen prompet, brøt ut i kjærlighetsballader eller begynte å kvekke sånn helt uten videre. En sommer med kyss i solnedgangen (i stedet for elger), med hemmelige samtaler på røverspråket og med magi som våpen mot skrekkelige ting som oppvask, rydding og å måtte (akk og ve) støvsuge. Det ble utført med magi i stedet og både Felix og Ravna trivdes utrolig godt med det.

 

Og likevel. Felix var en svært naiv mann for han trodde dette ville vare, han trodde alt var idyll og harmoni og likevel dukket krangelen opp. Årevis senere ville Felix være mer kjent som Timotei og da en Timotei som hadde glemt hva i all verden krangelen egentlig dreide seg om, men der og da var det en krangel for historiebøkene med fæle ord og store mengder frustrasjon. Og hele krangelen kulminerte i at Ravna utførte en av de få trolldommene Felix ikke kunne og det var å forvandle en mann til et dyr før hun etterlot det nevnte dyret utenfor huset sitt med et salatblad. Nærmere bestemt en skilpadde. Felix var riktignok en innmari smart skilpadde som attpåtil kunne snakke, men han var like fullt en skilpadde og da en skilpadde som hadde blitt funnet gående (eller hva det heter når skilpadder går, luntende kanskje, krabbende, kravlende) forvirret rundt i Oslo sentrum. Deretter hadde Felix, som klokt nok valgte å være stille siden han ikke regnet med at folk ville takle en snakkende skilpadde særlig bra, blitt båret med til en dyrebutikk der han hadde kjedet seg i hjel i snaut tre måneder. Disse månedene hadde ellers vært fylt med kjærlighetssorg og vemod og liknende ubehagelige følelser som han generelt sett prøvde å unngå og hele tiden hadde han hatt det samme håpet. Han ønsket så inderlig at Ravna skulle komme innom butikken og forvandle ham tilbake og at de skulle bli venner igjen, han ønsket dette så intenst at det nesten gjorde vondt. Og det skikkelig triste med denne historien var at hun aldri kom. En som derimot kom var Maximillian Leopold, en ganske keitete mann med mørkebrunt hår og brune øyne, briller og en tendens til å bruke t-skjorter han trodde var veldig morsomme, men som egentlig bare var teite. Max (som Felix ville lære å kjenne mannen som) skyldte på allergi, men var egentlig bare innmari redd for både katter og hunder og veldig mange andre dyr (av grunner Felix aldri lærte å kjenne). Skilpadder derimot hadde Max ingen problemer med og han kjøpte derfor den naive Felix som nå var en naiv skilpadde og ga ham navnet Timotei. Og det var slik jeg, nei vent Felix, ble skilpadden til den ensomme og musikalelskende Max. For ja, der er katten ute av sekken. Jeg er den kjekke, flotte, brilliante, men akk så naive Felix som nå har vært skilpadden Timotei i tre år og som nå kjenner farene ved uransakelige ting som kjærligheten. Jeg kjenner videre faren ved ensomhet og bekymring og hvordan nært forestående trettiårsdager kan forvandle smarte menn til noen fjols.

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg