Litt frustrasjon, men også noen fine ting

Heisann! Det er tirsdag og det er mye i livet som er fint. Med det sagt så er jeg nødt til å klage litt og jeg beklager det, men man må av og til få utløp for ens bekymringer og det viser seg at jeg har en del. Jeg må nemlig innrømme at denne våren på mange måter har vært utfordrende. Jo da, på mange måter har jeg hatt det veldig fint for jeg har vært i London (som var fantastisk) og Stavanger, funnet på mye fint, lest masse, vært inspirert og skrevet en hel del og sett opp til flere musikaler på teater. I tillegg har jeg vært frisk, opplagt og energisk utenom to, tre dager i mars eller noe da jeg var litt småforkjøla og jeg har fargelagt og kost meg med Netflix og ymse spill og dratt på kafébesøk og gått turer og generelt sett kjedet meg lite. Så jo da, jeg har mye å glede meg over og likevel, mye av tiden har jeg vært frustrert for mens jeg har hatt det fint så er det også veldig mye som har gjort det litt vanskeligere enn ellers å være positiv og optimistisk. For jeg vet at man ikke kan klage så mye over ting som at man ikke vinner konkurranser eller lykkes når man sender inn tekster til ting for det handler mye om flaks og tilfeldigheter, men når man også har søkt på jobber i fem måneder og det har resultert i flere jobbintervjuer, ja, men ingen jobb så føles slike småting som å ikke vinne konkurranser eller få ting publisert verre. Da har det føltes litt som om ingenting ordner seg og så har jeg trøstet meg selv med at det snart er Stavern-tur. Tenkt på at nå er det bare noen få dager igjen med arbeidssøking og så kan jeg i to uker ta en pause fra alle bekymringer for økonomi, Nav og alt maset. Og det er først og fremst dette som gjør at jeg nå bare må klage litt for nå har det dukket opp ting som gjør at vi ikke aner hva som skjer.

Jeg har en mormor som jeg har et ambivalent forhold til. På den ene siden har jeg gode minner fra oppveksten som involverer henne og hun pleide å abonnere på ukeblader OG lage verdens beste vafler da jeg var yngre, noe som jo er koselig og tenke på. På den andre siden har mormoren min alltid vært veldig negativ og bitter og såret meg virkelig julen 2008 da hun sa at jeg ikke burde forsyne meg med mer godteri fordi jeg var for feit. Og man kan innvende at hun var begynnende dement på den tiden (noe som har bidratt til at hun har bodd på sykehjem de siste årene) og at disse ordene er en medvirkende årsak til at jeg begynte å trene i 2009 og få et litt mer bevisst forhold til fysisk aktivitet, noe som jo er en positiv utvikling, men likevel. Hun er mormoren min og tross alt en jeg er virkelig glad i og hun såret meg og sånt sitter igjen. Og i dag fant jeg ut at hun er veldig syk og godt mulig kommer til å dø ganske snart og i så fall vil det påvirke Stavern-planene og det er her jeg innrømmer at jeg er ganske selvopptatt og sikkert skikkelig teit for jeg burde bekymre meg mer for mormoren min enn ferie, men det føles som om jeg virkelig trenger de to ukene på Stavern. Og jeg vet at det er mange aspekter her som er mye viktigere enn hva jeg vil og ønsker, men det er noe med det at de to ukene på Stavern er de to beste ukene i året for meg og de føles ekstra viktige nå som jeg har dratt på Fretex og skrevet søknader hver bidige dag i nesten et halvt år uten at noe har hendt og frustrasjonen over Nav bare har vokst seg større og større. Jeg trenger en pause fra det og det har jeg tenkt å ta uansett (har tenkt å ta ferie de neste to ukene uansett hva som skjer) og det vil jo bli Stavern-tur uansett, men den kan ende opp med å bli kortere om mormor dør og vi må ordne med begravelse og alskens mas og det er så uendelig dårlig timing. Og saken er jo at mormoren min er dement uansett og hun har uansett aldri vært noen positiv eller livsglad person og hvis hun faktisk blir bedre vil hun likevel ikke ha det bra og da vet jeg ikke hva som er best for henne. Og så er jeg teit for jeg vil at alt skal ordne seg og det er vondt å innse at dette er et av de tilfellene da ingenting vil ordne seg ideelt uansett og jeg har gledet meg så enormt til å dra på hytta der det nesten alltid er fint vær og der man kan lese og skrive og sitte på svaberget og det er bare dager igjen til jeg har bursdag og jeg skulle litt ønske at jeg fortsatt hadde en bestevenninne (noe jeg ikke har lenger siden hun fikk kjæreste i fjor og dermed ikke lenger hadde tid til meg) eller hadde en kjæreste bare fordi det hadde betydd at jeg hadde noen som jeg kunne sukket til over alt dette og som kunne strøket meg over håret og sagt at ting ordner seg på en sånn måte at jeg virkelig klarte å tro på det. Og ting ordner seg nok på et vis, men dette føles litt kjips uansett og jeg skulle ønske jeg bare kunne klappet i hendene og så ble mormoren min frisk som en fisk og en skikkelig lykkelig optimist i samme slengen. 

*

Nok om det, la meg fokusere på noe mer positivt. Se, jeg har fått bestilte underverker fra britisk Amazon:

Det er “Into the woods”-filmen på dvd (fordi jeg har mål om å få sett den sammen med moren min denne sommeren (ideelt sett på Stavern når det blir noe av og den ikke kommer på dvd i Norge før i august og det er for lenge til) og boka “Uprooted” av Naomi Novik og jeg så filmen i går og den var like herlig som da jeg så den på kino. Og ååå, boka virker så himla fin, ikke minst pga. denne anmeldelsen: http://thebooksmugglers.com/2015/06/joint-review-uprooted-by-naomi-novik.html. Ellers så fant jeg en fin covring av “Our love is God” fra Heathers: The Musical her:

Det er ikke perfekt fremført, men det er godt sunget og med god innlevelse og følelse og det gir inntrykk og er veldig fint, dessuten er det fin gitarspilling og ja, dette er en fin versjon av en super sang som minner meg på at jeg burde lytte mer til Heathers: The Musical igjen.

Og dette innlegget ble en del preget av frustrasjon, jeg håper det er tilgivelig. Og nå skal jeg drikke te og kose meg og glede meg over at jeg uansett skal ha ferie snart selv om det kanskje ikke blir helt som ønsket. Jeg vil jo gjøre det beste ut av ting uansett tross alt. Neste innlegg kommer torsdag eller fredag så da bables vi og god fornøyelse!

6 kommentarer
    1. Det er selvfølgelig helt i orden å være frustrert en gang i blant. Skjønner godt at du blei såra, og bare sånn for the record så er du på ingen måte feit! Leste på Facebook nå nettopp at hun er død nå, og jeg kondolerer så mye. Håper du likevel klarer å ta en velfortjent og god ferie på Stavern.

    2. Takk, Kristine for fine ord og kondolanse, du er snill <3 Og jeg kommer uansett til å ha ferie etter fredag og det blir uansett tur til Stavern, ting blir bare litt annerledes enn planlagt kanskje. Og alt ordner seg alltids på en eller annen måte, noen ganger må man bare få utløp for frustrasjon rett og slett.

    3. Kondolerer så mykje. Det er eit hav av kjensler, og det er vanskeleg å takle – og så er det greit å hugsa på at alle kjenslene er ting ein har lov til å føle på, sjølv om ein sjølv tykkjer at det er egoistisk eller ikkje slik som ein burde. Når ein kjem nært eit menneske vert det sagt både gode og dårlege ting, og eg skjønar at du har vorte såra, og at alt passar frykteleg dårleg. Det er lov å vise kjenslene sine. Og det lov å kose seg på ferie også ? god tur til Stavern, voner at du får senka skuldrene litt.

    4. Tusen takk, Signe og alt går bedre nå, men det er jo som du sier et hav av følelser og tanker og noen ganger bobler det litt over. Takk for kondolansen og ja, nå blir det ferie og det blir godt 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg