Finfine ting og utdrag fra “Den store Maxini”

Heisann! Livet er fint og mens denne uka har vært ganske sterkt preget av å ha vært veldig forkjøla, så er jeg mye bedre nå og hvis jeg drikker veldig masse varm drikke i dag og de neste dagene og slapper litt ekstra av så blir jeg nok fort kvitt de siste restene. Hurra! Og det er ting som vil gjøre og har gjort denne uka super også. I morgen for eksempel skal jeg på Tusenfryd ser det ut til siden jeg vant fire Tusenfryd-billetter tidligere i sommer og i morgen passet best for alle parter og det kommer jeg til å blogge litt om i mitt neste blogginnlegg regner jeg med i og med at det sikkert er en del å skrive om, dette blir jo første gang jeg er på Tusenfryd på minst ti år 😉 Ellers vant jeg artig nok en konkurranse på Kiwi sin Facebook-side på onsdag og det resulterte i at jeg og moren min vant hvert vårt gavekort på 500 kr på Kiwi, noe som jo også er skikkelig praktisk og jeg fikk veldig positive tilbakemeldinger forleden dag til en tekst jeg sendte til et tidsskrift tidligere i sommer (de ga meg noen tips til å redigere så jeg kan sende en ny utgave til dem innen mandag og det er jo lovende, nå bare håper jeg at jeg klarer å ta til meg tipsene godt nok slik at den nye versjonen blir kongefenomenal). Så ja, det er mye som er supert for tiden også 🙂  

Forøvrig tenker jeg sjokkerende nok veldig mye på musikalcder for tiden i form av cder som har kommet ut og som irriterende nok ikke finnes på Spotify enda (å besøke Facebook- og Twitter-sidene til musikaler for å mase virker heller ikke) og cder som vil komme ut og av sistnevnte vet jeg så langt to cder som skal komme ut denne høsten som jeg ikke bare håper at vil dukke opp på Spotify, men som jeg i det hele tatt nok vil være plent nødt til å eie fysisk. Den ene cden er “Hunchback of Notre Dame” med musikalversjonen av Disney-filmen med samme navn (som ikke vil settes opp på Broadway med det første, men pytt sann, det kommer cd og det er det viktigste for min del) og det er jo kult, men ååå, den andre. “Hamilton: The Musical” om Alexander Hamilton og signert Lin-Manuel Miranda (som man finner lite musikk fra på Spotify, men der alle virkelig burde lytte til alt de kommer over fra musikalen “In the Heights” har nå vært en kjempesuksess off-Broadway og hadde premiere på Broadway i går og kommer på cd i september og jeg må såå ha den cden. 

Hvorfor kan man se et eksempel på her: 

“The room where it happens” heter denne sangen og det er jo bare et kort utdrag, men denne musikken er utrolig fengende 🙂

Og dette lille avsnittet med musikalobsessing vil gjøre dere litt mentalt forberedte på ting jeg sannsynligvis vil obsesse enda mye mer om senere i høst. “Hamilton: The Musical” for eksempel har enormt med obsessingsmateriale basert på det lille jeg har hørt eller sett fra den på nettet så langt <3

*

Men nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et utdrag fra et av skriveprosjektene mine for tiden, nemlig “Den store Maxini”. Når sant skal sies så har jeg skrevet ganske lite på dette prosjektet i det siste, men jeg liker det veldig godt likevel og det vil nok bli skrevet mer så snart jeg kommer forbi den sperren jeg har for øyeblikket (du vet når man vet hva som skal skje og til og med hvordan man skal skrive det, men å få det ned på Word-dokumentet føles som mission impossible). Kanskje å dele utdrag vil vekke inspirasjonen, hvem vet. I alle fall er dette et kort utdrag fra det andre kapittelet og jeg håper det faller i smak. Kort bakgrunnsinformasjon: jeg-personen er Felix Filibuster som er trollmann (men for tiden har begrensede evner i så retning av ymse grunner) og for tre år siden ble forvandlet til en skilpadde som kalles Timotei og nå bor hos den litt for klagete Max som ikke aner at han har en skilpadde som egentlig er en forhekset trollmann. Dette er uredigert og konseptet er veldig merkelig, men jeg ser potensialet i prosjektet uansett og satser på at det snart vil utvikles videre. Håper i alle fall dere liker utdraget og så kommer neste innlegg mest sannsynlig på søndag kveld. Vi bables!

 

Utdrag fra andre kapittel i “Den store Maxini”

Den dagen da ting forandrer seg starter som en helt vanlig mandag. Det er helt i slutten av juni og det regner og senere vil jeg tenke at det er noe essensielt med det regnet, som om det var et varsel, noe som meldte i fra om at denne dagen ville være skjebnesvanger. Der og da er det dog bare regn og et sånt regn jeg ser fra Max sitt fang der jeg får sitte som om det var en trone og jeg var kongelig og der jeg kan betrakte utsikten gjennom det store og gardinløse vinduet, se ut og forbi og dagdrømme om å være der ute fordi jeg merkelig nok savner regn litt. Jeg savner i det hele tatt det aller meste som ikke er en del av mitt liv for øyeblikket og som jeg liker å tenke at jeg ville satt mer pris på nå som jeg i en lengre periode har vært borte fra det. Max sukker. Det er et sånt dypt, klagende og ettertenksomt sukk, Max har et talent for slike sukk og det irriterer meg siden det tross alt bare er regn. Men så kommer jeg på at regn sikkert føles verre om man er en pessimist som er skeptisk overfor det meste slik som Max i stedet for en optimist med et passelig snev av kynisme slik som meg. For Max fungerer regnet sikkert som «uff, jeg liker ikke livet mitt og så regner det også, livet liker nok ikke meg heller» fulgt av nok et sukk. I alle fall stryker Max meg over skallet mitt og jeg liker det og sikkert litt mer enn jeg burde til og med. Deretter setter han meg på plass i akvariet mitt og går i retning badet for å gjøre seg ordentlig klar for nok en dag på matbutikken der han jobber for øyeblikket. Når han er klar for å dra vinker han til meg og ber meg ha en fin dag og det føles noe frustrerende at jeg ikke kan svare eller vinke tilbake, men det hadde vært for rart. Jeg har av en eller annen grunn konkludert med at en mann ikke ville taklet det så godt om han fant ut at skilpadden hans ikke egentlig var en skilpadde så mye som han var en trollmann som hadde hatt et møte med kjærligheten som hadde endt i katastrofe og en, tydeligvis, varig tilstand som skilpadde.

 

Noen dager tenker jeg meg det likevel. Ser for meg at jeg plutselig sier et brått «hei» til Max og ser hva som skjer. Det kan hende at han hadde taklet det og til og med utbrøt et «Eureka!» der man formelig kunne høre utropstegnet selv om det ikke var der, og deretter hadde skravlet i vei om hvordan han alltid innerst inne hadde visst at det VAR noe spesielt med meg. I denne fantasien ender han opp med å danse rundt i rommet og så pleier jeg å se for meg at han synger melodien til «Teenage Mutant Ninja Turtles» siden det uansett er et såpass usannsynlig scenario at det bare er å dra det ut oppi hodet mitt og pøse på med spesialeffekter. Langt oftere ser jeg for meg at helt andre ting skjer om jeg røper meg som at han hopper fra balkongen eller gjemmer seg under dyna mens han konkluderer med at dette umulig kan være noe annet enn en veldig realistisk drøm. Eller at han gjør en sånn flueaktig bevegelse med hendene som man ofte ser hos superskurker og tenker at jeg kan brukes som et hemmelig våpen for å ta over verden eller at han sporenstreks selger meg og leiligheten sin på Finn.no før han flytter hjem til foreldrene sine og skylder på været siden det er en godkjent unnskyldning for det meste. Jeg har i det hele tatt sett for meg de fleste scenarioer for hva som kunne hendt om Max fant ut sannheten og alle sammen gjør at jeg likevel går ut i fra at det smarteste er å holde kjeft. Bare å være en skilpadde og kjede meg mens jeg lengter etter å bli forvandlet tilbake. Og dette kunne vært enkelt som bare rakkern om ikke det var for at Max gjør det ganske så vanskelig med å være den klagete, pessimistiske og musikalelskende fyren som han er. Jeg er i det hele tatt veldig flink som holder ut, men så er jeg jo et geni da, det hører med.

*

Noen ganger husker jeg at jeg tross alt er veldig heldig for man har det på mange måter ganske praktisk som skilpadde. Mens man ikke får spist særlig mye annet enn salat og grønnsaker så får man i alle fall mat og enda bedre, man slipper å lage det selv. Man kan bare slappe av og ta det kuli og så serveres det som om man hadde vært en konge eller en president. Videre trenger jeg ikke jobbe, jeg har det grunnleggende som et sted å sove og jeg slipper å være ute mens det regner, tordner eller blåser en hel masse. Så jo da, alt kunne vært verre og det trøster jeg meg selv med når det føles kjipt og urettferdig at jeg fortsatt er en skilpadde i stedet for å ha blitt forvandlet tilbake av Ravna. Og jeg knasker litt på et salatblad og tenker på dette da Max kommer hjem og dermed beviser at det er ettermiddag, noe jeg ikke helt hadde fått med meg siden å være skilpadde stadig kan være synonymt med å miste kontroll på tiden. Max kommer inn med et stønn og en frossenpizza han straks tar til å varme opp i ovnen. Jeg observerer mens han ordner seg en kopp med te som kan være supplement til pizzaen og når det endelig er klart setter han seg i sofaen med pizzaen på bordet foran seg og tekoppen fint dandert ved siden av. Det er antakelig tilfeldig, men det ser ut til at det er satt opp på en måte som i så stor grad som mulig liksom skal utstråle balanse og system og jeg liker det. Noe jeg derimot ikke liker er hvordan Max babler i vei mellom munnfullene med pizza om hvordan han hadde siste dagen med praksis på matbutikken nå og ikke aner hva han skal gjøre fremover.

«Ferie, kanskje?» sier han med et litt trist uttrykk og så tar han en slurk te før han fortsetter å prate med seg selv.

«Jeg vet virkelig ikke og jeg satt på bussen i stad og så tre ungdommer som pratet om at de skulle starte på ungdomsskolen til høsten og bekymret seg for det og jeg hadde så lyst til å si at de var heldige for de har alt foran seg. De kan fortsatt oppleve en herlig tenåringsforelskelse der alt kiler og kribler, de kan fortsatt ha muligheten til å lykkes, til å få drømmejobben, være som barn å regne. Jeg ville så gjerne fortelle dem at jeg så inderlig gjerne selv skulle hatt alt foran meg slik som dem, men jeg klarte det ikke. I stedet satt jeg og så for meg ting jeg kunne ha gjort i en annen verden der alt var annerledes,» sa Max.

Han får et, for meg, velkjent uttrykk der han ser både litt molefonken og litt underfundig ut, molefundig kanskje. Det er et sånt uttrykk som kommer når Max er i det tankefulle hjørnet og fungerer som oftest som en opplading til det som stadig, og også i dag, kommer etterpå. Max og Keyboardet og en ny musikalsang som han finner på der og da og som på sedvanlig vis er noe ganske så sutrete i lengden. I dag synger Max en klagesang om hvor virkelig fint det hadde vært om han bare var tolv igjen og alt lå foran ham som et ubrukt lerret. Det er en for så vidt ålreit sang som høres litt ut som en vuggesang, i alle fall har den noe skjørt og ettertenksomt ved seg som jeg kunne ha satt pris på om jeg ikke var så uendelig frustrert. For ååå, jeg kunne ha skreket, jeg kunne ha filleristet Max, det er så mye jeg har mer og mer lyst til og han tenker liksom ikke på at jeg tross alt er en skilpadde og det ofte er mye mer kjedelig enn det sikkert må være å være Max. Og det er kanskje derfor det endelig renner over for meg, som om jeg var en foss som rant over mine bredder eller en liknende passende metafor. Jeg hører Max synge og er for frustrert til virkelig å sette pris på sangens finere kvaliteter, jeg hører ham sukke og kjenner enda mer at dette er skikkelig, virkelig teit og jeg hører ham mumle for seg selv, «ja, Timotei, jeg skulle kunne være tolv år igjen» og det er da jeg gjør det. Jeg snakker og ikke bare det, jeg roper og der i fra vil alt bare gå strake veien nedover. For det er den retningen det går når man bor hos en mann som tror at man er en skilpadde og deretter hører en rope «hold kjeft, du klager for mye, bomber og granater.» Og mens jeg er smart og vet en hel del ting vet jeg ikke helt hva som er den rette prosedyren nå. Det aner meg nemlig at å snakke ikke helt var den riktige beslutningen.

Og slik kan det forklares at denne tilfeldige lille dagen like tilfeldigvis er den som forandrer alt.

*

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg