Du er menneske nå

Heisann! Det er mandag og denne uken vil være full av farger. I dag er en dyp mørkeblå med slør av lyseblått, snev av sort, fargen til et farvel når et kapittel i livet mitt ved navn Snickers (verdens beste hund) tar slutt, lørdag er en gylden og varm nyanse av oransje siden den vil smake av crispy duck og familiehygge, fredag igjen er ymse nyanser av grønt fordi Oslo Kulturnatt er som våren, full av muligheter og nye begynnelser. Og så vil uka være gul fordi det er spådd mye sol, rød som entusiasme over bøker og kafé og SYTYCD og vissheten om at en uke kan inneholde så mange fine ting, men samtidig starte med noe som er helt forferdelig farger de gjenværende fragmentene av uke 37 i en miks av indigo og fiolett. Det er mandag og alt jeg vet er at denne uka på godt og ondt er en regnbue…

Ellers handler livet om å lese, skrive og å fargelegge og det siste jeg ble ferdig med rent fargeleggingsmessig sett er dette:

Det er en ulv og masse artige figurer og jeg syns det ble veldig fint selv så det er jo bra.

Ellers har jeg lest en diktsamling som jeg ble veldig glad i og det er denne:

“Du er menneske nå” av Eirin Gundersen 🙂 Jeg tenkte nå å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av denne boka og deretter vil neste blogginnlegg komme enten onsdag eller torsdag regner jeg med. Vi bables!

Du er menneske nå av Eirin Gundersen

 

Jeg vet ikke om det finnes et ord for de menneskene man på en måte føler litt at man kjenner uten at man kjenner dem. Fordi man følger dem på Twitter og Instagram og har lest blogger og det er en form for kjennskap det og. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg i de siste årene har visst at Eirin Gundersen er utrolig flink til å skrive og at det sånn sett bare var snakk om tid før hun ble forfatter og nå har jeg lest hennes debut og ååå, den er nydelig.

«Du er menneske nå» er en bok om tapet av en far og om sorgen og stillheten etterpå. Det er også en bok om å se seg selv i verden og sånn jeg leste den er det også på veldig mange måter en bok om hvordan alt henger sammen og det er kanskje det som gjør den så fascinerende. For det trekkes så mange linjer, er så suggerende og underfundig og jeg vet ikke om jeg vet så mye om poesi, men jeg vet at dette er en av de diktsamlingene jeg har likt aller best.

En ting som gjør det så fint er modenheten. Eirin Gundersen er på alle måter fremdeles ganske ung, men hun har et observant og godt blikk og det er en klokhet der som gjør at jeg føler at alt jeg skriver selv til sammenlikning bare holder til i strandkanten. Disse ordene derimot bærer med seg suset fra de dypeste hav, det ligger så mye mellom linjene og det gjør det til en diktsamling jeg ble veldig berørt av. Dessuten er det siterbart som bare rakkern og her er noen utdrag:

«stillheten sitter i stolen min far alltid satt i, den rugger fram og tilbake gjennom formiddagene, ettermiddagene, kveldene og nettene, og det finnes ikke noe annet enn fraværet av alt som pleide å være.»

«et annet sted våkner jeg til årets første snøfall, og det er så lett å tenke: jeg består ikke av cellevev, men av årstider. øyeblikk som har gått strakt gjennom meg. fremmede menneskers blikk. på et punkt i historien finnes du fortsatt. du går med barnesko over nylagt asfalt, lærer deg å lese, å sparke fotball, dette vil alltid finnes, du fortsetter å vokse opp, forelsker deg, treffer min mor, ser meg for første gang.»

«å våkne opp en morgen, se på alt sammen og si til seg selv, med en ny form for stahet: du er menneske nå.»

«jeg tenker meg mennesket som et mellomrom, en glipe i verden, som alt kan strømme gjennom. øyeblikk, steder, spektre av lys.»

«oss to. jeg sier det så lavt. stryker hånda over kinnet ditt. det tar åtti millisekunder før nevronene i hjernen din registrerer at jeg har gjort det. åtte minutter før lyset fra sola når oss. stjernene på nattehimmelen er ekkoer fra før vi ble født. når vi ser at de eksploderer, blir til supernovaer, har det allerede hendt. oss to, jeg sier det igjen. det tar uker, måneder, før slike bevegelser når fram.»

«tiden løper gjennom oss»

Og teksten på baksiden:

«jeg tenker på restene: dinosauregg som har ligget begravd i bakken i millioner av år, forsteininger, skrøpelige knokler og kranier. dyr som lever i skyggen og ikke kommer fram. mennesker som går inn i skoger og aldri kommer ut. fossilene som dekker kloden. jeg tenker på å bli funnet som et skall, liggende et sted under jord og stein, i forbindelse med et byggeprosjekt. at noen skal grave meg fram, finne ut når jeg levde, hvor lenge jeg befant meg her, om jeg spiste eller ble spist. noen skal legge det som er igjen av meg på et sted med perfekt luftfuktighet; den tørre lufta og levningene mine. noen skal ta vare på meg, stryke varsomt med små koster og ønske å rekonstruere alt.»

*

Det mest negative jeg kan si om denne boka er at det var litt irriterende med alle de røde strekene jeg fikk nå mens jeg prøvde å sitere en hel masse siden Word ikke liker setninger uten stor bokstav 😉 Med andre ord så er dette altså innmari fint og en diktsamling som dessuten inspirerte meg nok til at jeg stadig måtte legge den fra meg fordi jeg måtte skrive selv, noe som er en positiv ting. Jeg liker bøker som får meg til å undre meg og som får det til å krible inni meg, bøker som er kloke og såre og usedvanlig velskrevne og derfor var denne boka midt i blinken og altså så absolutt verdt å lese.

Terningkast 6!

 

5 kommentarer
    1. Jeg er så hjertens enig! Glad du fanget opp min, slik at jeg fikk lest din 🙂
      Modenhet, ja visst. Hun prøver ikke utgi seg for noe hun ikke er. Hun undres. Grubler. Forsøker å trekke linjer, men påberoper seg på ingen måte å inneha fasit.
      I min søken (uten hell) etter andre bokbloggere om boken, leste jeg Aftenposten sin anmeldelse. Har du sett den? Anmelderen forstod ikke at det var sorgen over faren som utløste disse tankene. Han skriver noe slikt som at han måtte lese forlagsomtalen for å fatte det.
      Jeg får lyst til å binde ham fast i en stol og tvinge ham til å lese diktene på nytt 😀

    2. Hurra for enighet og for supre diktsamlinger (fint at anmeldelsen min falt i smak) =D
      Og ja, kom over Aftenposten sin anmeldelse i går da jeg googlet for å finne ut om andre hadde skrevet om denne boka og jeg føler at han ikke forsto boka ordentlig i det hele tatt. Det er synd, samtidig som det er en del av å skrive det og, vissheten om at ikke alle kommer til å forstå poenget.

    3. Så fin anmeldelse. Jeg gleder meg utrolig mye til jeg har lest ferdig boka jeg holder på med nå, sånn at jeg kan lese denne. Eirin er så utrolig flink, jeg blir rørt bare av å lese de utdraga du har posta her.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg