Ildfluer, bjørn i måneskinn og finfin musikk :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint og jeg har farlige ting som Maltesers i leiligheten min 🙂 Ellers har jeg i morgen en jobbintervju-greie som jeg er veldig spent på siden det er en jobb jeg har veldig lyst på, jeg driver med planlegging av Nanowrimo og føler meg litt mindre forberedt enn jeg pleier, samtidig som jeg er ganske sikker på at det vil gå fint, ikke minst fordi jeg har veldig mye tid til å skrive, jeg skal på show på torsdag (Diva and the Beast) og gleder meg til det (anmeldelse kommer nok på fredag) og jeg syns livet er ganske trivelig selv om man selvsagt alltids kan finne en hel haug med ting å bekymre seg for. 

Nå tenkte jeg å bruke dette innlegget til ymse finheter og vi starter blidt med mitt nyeste fullførte fargeleggingsprosjekt:


Det er en bjørn i måneskinn (ikke elg i solnedgang, men bjørn i måneskinn altså) og det tok meg tre uker å bli ferdig med alt på dette prosjektet (jeg kan være tålmodig av og til altså). Yay!

Ellers finnes det nå ny musikkvideo med Sara Bareilles sang “She used to be mine” og jeg syns den er kjempefin:

Jeg er så utrolig glad i denne sangen, den er så nydelig og budskapet treffer meg så godt. Og ååå, entusiasme, Sara Bareilles har a) gitt ut bok med essays og b) gir snart ut cd der hun synger sin versjon av sangene hun har skrevet til musikalen “Waitress” (som har premiere på Broadway april neste år og som er med på den lange lista over musikaler jeg har ekstremt lyst til å se)! Og denne cden og boka er to av de mange grunnene til at jeg rett og slett er nødt til å vinne Nanowrimo siden det er enkelte ting jeg bare gir meg selv lov til å kjøpe hvis jeg vinner Nanowrimo 😉

Ellers har Adele gitt ut ny singel og det engasjerer meg på ingen måte i like stor grad som når Sara Bareilles gjør det, men er likevel verdt å nevne siden videoen til den er ganske fin:

Jeg syns det er en fin sang og at videoen har en god atmosfære og utover det er den verdt å se fordi mannen i den er veldig kjekk (man kan da like ting av litt overfladiske grunner i ny og ne). Litt urelatert, jeg bruker ikke sminke og har ikke noen store planer om å begynne med det heller, men om jeg noen gang skulle trenge å sminkes av en eller annen grunn håper jeg at jeg får den som sminket Adele i denne videoen til å sminke meg for det er veldig fint, øynene særlig 😉

Da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et lite utdrag fra Gatelykt-prosjektet mitt (som vil bli litt forsømt i november pga. Nanowrimo, men som opptar tankene mine mye av tiden selv om det varierer veldig fra dag til dag hvor mye jeg skriver på det). I utdraget mitt handler det om en mann som har ildfluer og det er egentlig det, men jeg tenkte at det kan være litt småsjarmerende novelletematikk likevel og det er, som alt annet i Gatelykt-prosjektet mitt, skrevet av en person som innerst inne drømmer om å skrive noe som kan sammenliknes med “Den lille prinsen” og som er ment for barn, men som voksne gjerne elsker mer. Og jeg vet at det er et noe hårete mål, men det er helt i orden å ha ambisjoner og det er i alle fall litt i det nabolaget drømmene mine er. Jeg håper utdraget faller i smak, neste blogginnlegg kommer mest sannsynlig på fredag og hurra for planer om bibliotekbesøk (antakelig i morgen ettermiddag) og annet fint. Her er et utdrag om ildfluer:

Om ildfluer og løvetannfrø

 

La oss kalle ham Jonas og vit at dere har tatt samme buss i en årrekke uten at du ville kjent ham igjen hvis jeg ba deg peke ham ut. Da ville han vært litt som Willy i «Hvor er Willy»-bøkene, selv om han sjelden bruker stripete gensere og det slett ikke er sikkert at Willy har en føflekk på venstre skulder slik Jonas har, selv om dette igjen er noe ingen andre vet. Vit at Jonas har et hemmelig mål om å være så anonym som mulig, han ønsker å gli inn i mengden, være kun en tilfeldig biperson i andres liv som ville blitt nevnt nesten helt sist i rulleteksten. Vit alt dette slik Jonas visste at det var lett regn på gang, men at han besøkte parken gladelig likevel. Det var fredag og juli og jeg så Jonas der han gikk. Så hvordan det av og til gled et lite smil over leppene hans, som om han hadde en hemmelighet som gledet ham, noe han jo også hadde. Der og da var han bare en mann og til og med en ganske gjennomsnittlig en, men et sted i Jonas sine tanker danset det alltid et par ildfluer. De var bare to av flere som byttet på å fylle Jonas sine tanker og drømmer og hadde en godt gjennomført skiftordning. Og det som var veldig fint var det at når Jonas kom hjem så forlot de det som kun var tankene og drømmenes sfære og viste seg å være reelle. Like inderlig virkelige som kontorjobben Jonas egentlig var lei og yoghurten han hadde stående i kjøleskapet. Man så dem riktignok ikke med en gang man entret Jonas leilighet, en leilighet som var malt frem i ymse lyse blåtoner og fremsto som ytterst harmonisk og avbalansert, men etter å ha tatt inn den perfekt fargeorganiserte bokhyllen i den vel så ypperlig organiserte stua der alt så var det bare snakk om tid før ildfluene dukket opp. Jonas visste i alle fall særdeles godt at leiligheten hans nettopp var et temmelig magisk sted og smilte tilfreds mens han trakk gardinene for alle vinduer, tente et par stearinlys, laget seg en god kopp te og åpnet døra til gjesterommet. Med det fløy ildfluene som hadde sovet der inne ut i stua og snart fylte de hele rommet. Det var på mange måter fascinerende hvordan gamle Kornelius i etasjen under leste dagens Aftenposten mens han lyttet til radio og familien Singh i etasjen over spiste et stort måltid med indisk mat mens de begge, som blokkas andre beboere, forble uanende om hvordan Jonas akkurat da frydet seg over ildfluer som fylte hele stua med lys og en selsom magi som man ikke fant noen andre steder. Det var så vakkert og skjørt og uten å ha skrudd på tv, radio eller en cd var hele rommet likevel fylt med musikk eller i det minste følelsen av musikk. Jonas visste at det var innbilt, men hva gjorde vel det når han så tydelig kunne høre de intrikate tonene til en fiolin, den myke klangen til et piano og en fjærlett fløytetone som kilte seg frem i mellomrommet mellom de andre musikalske nyansene. Det var det mest virkelige som fantes uansett om det hele var fri fantasi og der blant ildfluene og innbilt musikk kjente Jonas at han var alt annet enn ensom. Han visste også at dette ikke ville vare. Ildfluene ville trekke seg tilbake til gjesterommet, plassen de hadde fylt ville i stedet opptas av stillheten etterpå, gardinene ville trekkes til side, stuen ville igjen fylles med lys og likevel føles øde for da var det bare ham. Jonas kjente fremtiden og ante skyggenes kommende spill og kveldens ettertenksomhet og likevel skremte det ham ikke for nå, nå var livet ildfluene og en innbilt musikk som minnet ham om løvetannfrø. Hvordan løvetannfrøene var som sommerlige snøkrystaller som hoppet i fallskjerm og fløt på passelig kraftige vindpust, hvordan de var som en melodi de og. Akkurat nå var alt magisk og når ildfluene snart forlot ham for kvelden ville det slettes ikke være for alltid. Alt neste dag ville inneholde ildfluetimen der de danset i stua og alt var i balanse. Det var denne vissheten som kanskje var det viktigste og tryggeste av alt.

I morgen vil Jonas dra på biblioteket. Han vil være stille og beskjeden og gjøre lite ut av seg, men han vil være der likevel. Etterpå kommer jeg til å se ham gå gjennom parken med et handlenett med noen bøker og et smil som bare til en viss grad skyldes bøkene og som i aller størst grad skyldes ildfluene. Jonas vil virke tilfreds selv om det er overskyet og en forholdsvis kjedelig og grå lørdag, være fornøyd likevel fordi livet inneholder ildfluer som venter på ham. Og snart vil han komme hjem, trekke for gardinene og alt vil begynne på nytt. Vit dette og lytt og håp at fragmenter av den imaginære musikken når deg. Kanskje til og med fylt med en smak av bringebær og et sus som forteller eventyr om ildfluer.

*

 

2 kommentarer
    1. Fint lite utdrag, jeg er i det hele tatt veldig spent på dette gatelykt-prosjektet ditt! Blir det liksom ei slags prosasamling der tekstene er i mellomlandet mellom novelle og kortprosa, liksom? For det høres utrolig spennende ut, og jeg vil gjerne vite mer! Syns forøvrig førstesetningen din, “La oss kalle ham Jonas og vit at dere har tatt samme buss i en årrekke uten at du ville kjent ham igjen hvis jeg ba deg peke ham ut”, er utrolig fin. Syns ofte du er god på førstesetninger. Jeg er litt mer skeptisk til at du seinere omtaler ildfluene i leiligheten som “vakkert og skjørt”, ikke fordi jeg ikke trur på at det er det, men fordi du uten å nevne de to orda likevel får fram følelsen av at det er vakkert og skjørt, om du skjønner.
      Håper det gikk fint på jobbintervjuet!

    2. Fint at utdraget falt i smak og at du er spent på Gatelykt-prosjektet. Det blir litt som du sier ja, har tenkt at det liksom skal være en rammefortelling om gatelyktene og så møtes de hver kveld og forteller historier om besøkende i parken som har fascinert dem den dagen. Og så bra at førstesetningen var fin, det er jo ikke egentlig første førstesetningen, men førstesetningen i den spesifikke historien, men likevel. Yay! Og du har helt rett angående “vakkert og skjørt”, det er egentlig noe unødvendig rent utover at jeg liker å beskrive ting som det 😉
      Får vite hvordan jobbintervjuet gikk i neste uke, håper selv at det gikk fint siden det er en jobb som hadde vært veldig koselig <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg