Stand Off og andre finheter :)

Heisann! Livet er fint fordi det er under seksti timer til teaterplaner på lørdag med “Tenk om” på Det Norske Teater, noe jeg gleder meg skikkelig mye til å se (selv om jeg var dum nok til å lese en anmeldelse nå som spoilet et aspekt av handlingen jeg ikke visste om, noe som dog går fint siden jeg generelt sett er verdensmester i å spoile alt for meg selv nesten uansett). Ellers er livet fint fordi verden inneholder bøker og te og jeg tross alt har det ganske så trivelig mesteparten av tiden selv om det ikke skjer så mye storslagent og spennende. Forøvrig har Nintendo 3DS-spillet jeg har hatt dilla på nå nådd et punkt der det er mission impossible og helt umulig så (siden jeg dessverre ikke kjenner noen som bare kan klare vanskelige bosser for meg) nå tenkte jeg å ta en pause fra det og har startet ny fil på et annet Nintendo 3DS-spill siden det har det med å gå lettere når jeg kommer tilbake til spill etter en pause og kan se det fra en ny vinkel (dette er grunnen til at jeg har så mange spill opp i gjennom som jeg aldri har rundet). Jeg har det ellers fint med å se “Parks & Recreation” som er det jeg bruker Netflix til for tiden, jeg har endelig greie til å kunne se dvd-er som jeg brukte førti minutter før jeg forsto meg på nå på tirsdag siden tekniske ting og meg tidvis er en dårlig kombinasjon (men jeg fikk det jo til da) og igjen, gleder meg til lørdag og teater fordi ååå:

 

Dette er Idina Menzel som synger en sang fra originalversjonen av “Tenk om” (den heter “If Then” opprinnelig) og jeg kommer liksom ikke over hvor kult det er at en av mine favoritter blant norske skuespillere (Heidi Gjermundsen Broch) skal spille en karakter som opprinnelig ble spilt av en av mine favoritter blant amerikanske skuespillere, det er veeeldig awesome!

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å anmelde en bok jeg nylig leste ut (seriøst, jeg kunne gjort dette til bokblogg for tiden for omtrent alle bøker jeg leser er interessante nok til at jeg kunne ha skrevet en anmeldelse av dem) og så kommer neste innlegg mest sannsynlig søndag morgen sånn at det kan brukes en del til viktige ting som “teateranmeldelse” og slikt. Vi bables og god fornøyelse!

(Jeg hadde for øvrig tenkt å legge med et bilde av boka jeg skal anmelde, men av uante grunner bestemte blogg.no seg for å klikke hver gang jeg prøvde å poste bilder på bloggen min i dag så her: https://www.goodreads.com/book/show/20662291-stand-off kan dere finne bilde av boka om det skulle være av interesse og så får jeg bare satse på at uvillighet til å la meg poste bilder bare er en midlertidig greie på blogg.no siden det er kjekt når det virker.)

Stand off av Andrew Smith

 

For noen år siden leste jeg «Winger» av Andrew Smith, en bok som jeg virkelig elsket fordi det var kostskolesetting (liker veldig ofte bøker som foregår på kostskoler), det var fine illustrasjoner, det var kule karakterer og det var veldig underholdende, samtidig som det tidvis var ufattelig deprimerende på en måte som likevel passet inn. Og så kom det en oppfølger og nå har jeg lest den og det er fortsatt underholdende og velskrevet, men samtidig en påminnelse om at det er farlig å lese oppfølgere til bøker man har likt kjempegodt siden det gjør at man har litt for høye forhåpninger på forhånd. Og «Stand Off» er ikke fantastisk, det er bare en ganske fin bok. Samtidig er det jo ikke verst bare det.

Uansett. Her fortsetter vi å følge Ryan Dean som nå er femten år, men likevel senior på high school gjennom noen måneder i livet hans. Det handler om å komme over en traumatisk hendelse som gjør at han har mareritt og stadig venter på at det skal skje noe nytt som er forferdelig, det handler om rugby, det handler om kjærlighet og det handler om vennskap og hele veien er det skrevet med en naturlighet som gjør det fint å lese hele veien.

Og jeg liker denne boka altså, jeg liker Ryan Dean som karakter og hvordan han er idiot mange ganger, men likevel sympatisk, jeg liker stemningen og hvordan det kanskje ikke nødvendigvis skjer så mye, men så ligger liksom magien i de små øyeblikkene. Jeg liker hvordan det føles som en mer håpefull historie der «Winger» hadde en slutt som var skikkelig deprimerende og jeg liker at det er underholdende og engasjerende og med mye av sjarmen og de fine illustrasjonene som jeg likte så godt med «Winger.»

Samtidig er det nettopp det at det er mer håpefullt noe av det som gjorde at jeg likevel ikke ble helt overbevist av «Stand off» for det føles ikke som om det er så mye som står på spill her og når boka slutter føles det fortsatt som om det ikke har hendt nok ting til at det er en fullført historie hvis det gir mening. Og samtidig så er det på en måte en fin ting også, men jeg satt igjen og hadde litt lyst til at det skulle være et crescendo som alt bygget seg opp mot og det kom aldri. Det er også færre illustrasjoner og det manglet «ååå, dette er fantastisk og må siteres til alle jeg kjenner»-øyeblikk.

Jeg ser likevel at det meste av kritikken min ligger i nettopp det at dette er en oppfølger til en bok jeg likte veldig godt og at det sånn sett er litt urettferdig kritikk. Man kan ikke alltid forvente at en oppfølger skal være noe like brilliant som det den følger opp og dette er likevel en svært fin bok med mye positivt ved seg.

Konklusjonen er derfor en sterk firer og en oppfordring til å gi denne boka en sjanse (og egentlig er det kanskje enda mer en oppfordring til å lese “Winger” om man ikke har gjort det enda). Yay!

4 kommentarer
    1. Noen ganger føles det som om forfattere skriver en oppfølger bare fordi de har blitt så innmari glad i karakterene, selv om historien egentlig er avslutta. Sånn sett syns jeg det er en helt legitim kritikk du kommer med. Og så ga du meg litt lyst til å lese “Winger”, jeg liker veldig godt deprimerende bøker 😉 Dessuten bør jeg sikkert utvide grafisk roman-horisonten min (for jeg oppfatta det som at dette var en grafisk roman?).

    2. Det er nok et litt sånt tilfelle her ja, at historien egentlig er avsluttet, men så likte forfatteren karakterene så godt at han skrev en oppfølger, det føles litt sånn. Jeg vil også presisere at det IKKE er en grafisk roman, men det er særlig i Winger såpass mange illustrasjoner som liksom skal skyldes at hovedpersonen har tegnedilla at det kommer litt i samme nabolag som grafiske romaner bokmessig sett.

    3. Jeg er enig med Kristine og kritikken din. Selvfølgelig er det kjempeviktig å vite når man skal stoppe og faktisk gjennomføre det. Å tvære ut noe fordi man er glad i den verdenen eller for å tekkes fansen. (som noen også gjør) blir ikke riktig overfor først fortellingen, så leseren. Men nok er det lett å gjøre. 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg