Hurra for kulturelle planer og Nattens umusikalske dronning :)

Heisann! Fin ting: denne uka blir super. I kveld for eksempel skal jeg på konsert med Siri Nilsen og Lillebjørn Nilsen og det gleder jeg meg til (samtidig som jeg er ganske spent siden jeg har veldig lite erfaring med konserter utover de jeg har fått med meg på Musikkens Dag) og til helgen kommer “Zootopia” på kino, dvs. ny animert Disney-film som tilfeldigvis er en av de filmene jeg gleder meg mest til i år. Uka kan dessuten ende opp med å inneholde enda flere kulturelle planer, men det vil vise seg, uansett har jeg tro på denne uka og at den kan bli super 🙂 Ellers har jeg dessverre sett alt av Parks & Rec nå, men det er en hel mange episoder der jeg gladelig ser igjen og det er uansett temmelig praktisk pga. dette:

Fuller House! Da jeg var yngre var “Under samme tak” et av yndlingsprogrammene mine og nå kommer det en oppfølger-serie på Netflix og jeg gleder meg til å sjekke det ut, om ikke annet så på grunn av nostalgien i det. Jeg håper det blir koselig 🙂

Men da tenkte jeg straks å poste min anmeldelse av “Nattens umusikalske dronning”, et teaterstykke jeg endelig har fått sett, noe som er supert siden jeg er ganske fascinert av Florence Foster Jenkins (å trykke på navnet fører til et blogginnlegg jeg skrev om henne for noen år siden). Det har nå kommet noen teaterstykker om Florence Foster Jenkins, det skal bli film med Meryl Streep i hovedrollen (som jeg selvfølgelig må få sett) og jeg har sett “Nattens umusikalske dronning” og skal nå bruke resten av dette innlegget på min anmeldelse av det stykket. Neste innlegg kommer nok om to, tre dagers tid og da vil jeg kunne dele inntrykk fra konsertopplevelsen. Yay!

Nattens umusikalske dronning

 

For noen år siden leste jeg ved en tilfeldighet om Florence Foster Jenkins og ble veldig fascinert, fascinert nok til at jeg hadde et klart mål om å få sett «Nattens umusikalske dronning» da den første gang ble satt opp på Chat Noir. Så fikk jeg ikke sett den og tiden gikk og jeg hadde nesten begynt å tro at jeg ikke ville få muligheten til å se dette teaterstykket da jeg fant en ny passende mulighet nå nylig. Og nå er den sett og å, dette stykket er temmelig fenomenalt.

For de som ikke vet det kan jeg informere om at Florence Foster Jenkins var en sangerinne som ble populær nettopp fordi hun var bortimot tonedøv og virkelig ikke kunne synge, samtidig som hun selv var såpass overbevist om at hun var et stort talent at hun fortsatte å satse skikkelig på en karriere som sangerinne likevel. I «Nattens umusikalske dronning» fortelles det om Florences karriere og hennes faste pianist Cosmé McMoon (hvis navn jeg syns er kosmisk fantastisk) og noe av det fine er at man utvikler en hel del sympati overfor Florence. For visst manglet hun talent, men samtidig er det ingen tvil om at hun virkelig elsket musikk og at å synge opera virkelig gledet henne og det er det som også gjennomborer mye av dette teaterstykket. Kjærligheten overfor musikken.

Uansett, dette teaterstykket er supert, noe jeg også forventet. Jeg var riktignok litt usikker på hvordan stykkets historie ble fortalt helt i begynnelsen siden Cosmé McMoon fungerer som stykkets forteller og han ofte fortalte hva som kom nå på en måte jeg føler gjorde at man alltid var bevisst på at man så på et teaterstykke, der jeg ofte er vant til at det er mer glidende overganger og en større mulighet til å glemme virkeligheten. Men dette grepet funker som bare rakkern når man kommer ordentlig inn i historien og er uansett et ganske lite aspekt ved et stykke som på svært mange måter imponerte meg.

For det første er det morsomt, tidvis hysterisk morsomt til og med og antakelig blant det mest underholdende man kan se på en scene i Oslo for tiden. Videre er det sjarmerende og fascinerende og man blir så nysgjerrig på Florence Foster Jenkins og hva som gjorde at hun klarte å forbli like skråsikker på sine egne evner uansett om publikum lo så de gråt når de så på henne. Man ender litt opp med å ønske seg denne tryggheten selv, det å klare å vite med seg selv at man er ment til å gjøre noe selv om omverdenen kanskje ikke helt synes enig.

Ikke minst er det fantastisk skuespill. Jan Martin Johnsen skaper en sympatisk Cosmé McMoon som man alltid forstår og som man blir oppriktig glad i der han så iherdig prøver å hjelpe Florence uansett hvor vanskelig det er. I tillegg viser dette hvordan Jan Martin Johnsen ikke bare er en god skuespiller med fin stemme, men også en svært dyktig pianist. Yay! Og Hege Schøyen har vunnet komiprisen for sin rolle som Florence Foster Jenkins og det med rette siden hun er helt brilliant. Jeg har lest at å spille tonedøv er noe av det vanskeligste man kan gjøre i og med at det krever særdeles gode musikalske ferdigheter for å kunne synge såpass elendig med vilje. Og Hege Schøyen takler denne presisjonen med bravur og går fullt og helt opp i rollen som Florence i en rolle som gjør meg til enda mer fan enn jeg var fra før.

Og i tillegg. Mens «Nattens umusikalske dronning» viser oss at Florence Foster Jenkins var underholdende og populær av helt andre grunner enn hun selv nok ville ønsket så gjør den aldri fullt og helt narr av henne. Teaterstykket finner i stedet en fin balanse og har en vri på slutten som gjør at det ikke bare er morsomt og underholdende, men også ganske rørende.

Med andre ord likte jeg dette teaterstykket veldig godt. Det er et svært fint stykke med mye humor og musikk og var veldig trivelig å se. Og skuespillet var supert, stemningen var super og livet var en fin dings underveis så hurra.

Terningkast 5!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg