om Me and Earl and the dying Girl-filmen

Heisann! Det er torsdag, jeg skal gjøre noen fine ting og noen mer kjedelige ting i dag og jeg har endelig begynt på min påskekrim for i år (som etter planen skal være klar til å postes her om litt over en uke så da har dere noe å glede dere til kanskje). Ellers liker jeg boka jeg leser på, jeg syns den nyeste fargeleggingsboka mi er super og jeg har det ganske så fint siden det føles som om noen ting har falt litt på plass i det siste og det er trivelig 🙂

For øvrig hadde jeg en fryktelig rar drøm i natt og jeg har glemt det meste av den allerede, men det var slutten som var det rareste i og med at jeg måtte henge opp frakker mens menn hadde dem på og det på klesstativ ut i fra tallet på slipsene de hadde på. Og så måtte jeg henge opp noen personer som jeg kjenner og deretter Justin Bieber av en eller annen grunn som var veldig nærgående og gjorde meg ukomfortabel. Når han så var hengt opp tok jeg meg i å konkludere med at å henge opp frakker med menn inni ikke var den rette jobben for meg siden jeg ikke klarte å late som om jeg ikke ble ukomfortabel når de var litt vel nære meg og så våknet jeg. Hjernen min er merksnodig.

Men da tenkte jeg egentlig bare å poste en trailer og deretter en anmeldelse av en film jeg så for noen dager siden og så kommer nok neste innlegg på søndag regner jeg med. God fornøyelse og så bables vi. 

Me and Earl and the dying Girl

 

Da jeg leste boka «Me and Earl and the dying Girl» for noen år siden skyldtes det først og fremst tittelen og coveret, men det handlet også litt om at jeg snodig nok ofte har sansen for smått deprimerende bøker som inneholder kreft og sånt. Og mens jeg ikke falt 100% for boka «Me and Earl and the dying Girl» fant jeg det forfriskende at den tok opp temaet kreft, men på en forholdsvis lite deprimerende måte i en bok der jeg lo og smilte mer enn jeg ble trist. Og så kom filmen basert på boka i fjor og i utgangspunktet hadde jeg store planer om å se den på kino før ymse ting hendte som gjorde at jeg ikke var særlig interessert i å lese bøker eller se filmer som tok opp kreft-tematikk på flere måneder. Nå gikk det dog greit og jeg har sett filmen «Me and Earl and the dying Girl» og konklusjonen er at denne filmen er ganske så fin.

Det handler om Greg som prøver å ikke skille seg ut og som har perfeksjonert å passe like godt inn overalt. Ellers lager han filmer sammen med jevnaldrende Earl på fritiden og gir generelt sett blaffen i det meste. Så blir en tidligere venn av ham, Rachel, diagnostisert med leukemi og moren hans tvinger ham til å holde henne med selskap og ut i fra det skapes en film om vennskap, sykdom og filmer. Og med tanke på tematikken minner det kanskje litt om «Fault in our stars», men sannheten er at dette som film er noe ganske annet og mer sært på en veldig fin måte. Det er for eksempel veldig mye sjarm i hvordan Greg og Earls filminteresse gjennomborer filmen fra ende til annen og vi ser utdrag fra filmene de har laget (deriblant «A sockwork orange» som man faktisk kan finne på nettet in real life og som er et godt eksempel på typen parodifilmer de lager). Og det er mange sære og quirky (vet ikke noe bra norsk ord for det begrepet) øyeblikk i «Me and Earl and the dying Girl» som er mye av grunnen til at denne filmen funker såpass bra som den gjør. Denne filmen føles forfriskende, både som ungdomsfilm og som «kreftfilm».

Jeg liker videre skuespillet og karakterene, det skapes gode stemninger og det er litt nerdete og finurlig på en kul måte. Dessuten er denne filmen (så vel som boka, godt hjulpet av at Jesse Andrews både har skrevet boka og filmmanuset) ganske morsom og det liker jeg også veldig godt.

Med det sagt så mistet filmen litt av interessen min i en periode og etter å ha lest noen anmeldelser av denne filmen innså jeg at det handlet litt om musikken. Det er ti minutter av denne filmen der det føles som musikken vil at man skal være trist over noe som skjer i filmen og blir litt for insisterende og da er det som om filmen ikke stoler på at man faktisk ville blitt trist ellers. Og jeg har sett liknende tendenser i en del filmer og tv-serier før og for min del funker det av og til mot sin hensikt sånn at jeg ikke blir så trist likevel rett og slett fordi jeg vet at det er det jeg er ment til å bli om det gir mening.

Men samtidig, dette er en underholdende, sær og veldig fin ungdomsfilm og det er jo egentlig lite å kommentere på utenom den korte perioden da filmen glemmer å være morsom og sær og heller prøver å være sår og følsom med vekslende hell. Og det fascinerer meg riktignok hvor mye bedre denne filmen funker for meg når den fokuserer på vennskap og film enn når den fokuserer på kreft, men det er kanskje like greit og kan like godt handle om meg og hvordan jeg nå finner temaet kreft langt mer ubehagelig enn før av ymse grunner og det er vanskeligere å forholde seg distansert til tematikken.

Uansett mener jeg absolutt at denne filmen er verdt å se så terningkast 5 og les gjerne boka også.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg