Påskekrim 2016

Heisann! Livet er fint, denne helgen vil inneholde en koselig liten helgetur til Gøteborg med faren min (skriver litt om det til uka tenker jeg) og ellers begynner boka jeg leser på å bli stadig mer interessant så yay. For øvrig har dette vært en sånn uke da tekniske ting og jeg ikke har spilt på samme lag helt (har kranglet med internett, minnepinner, printere og Netflix) og jeg har funnet ut at jeg må få dilla på noe annet enn alt som var tilgjengelig på britisk, kanadisk eller amerikansk Netflix av ymse grunner, noe som er kjipt, men ja ja. 

Men da må jeg poste en tegning først som forestiller hovedpersonene i årets Påskekrim (alle utenom hunden Elvis) som er fint å vite om når man skal se for seg karakterene og dessuten kan inneholde hint om hvem som står bak (merk dere kan, dvs. kan det godt hende bildet ikke hinter i det hele tatt). Her er i alle fall bildet:

Her får man fascinerende informasjon som sangertype, yndlingsmusikal og drømmerolle, det er jo ting som er kjekt å vite kanskje 😉 

Da tenkte jeg å poste påskekrimmen, en krim jeg virkelig håper faller i smak. Det handler altså om brannhydranter, lyktestolper, påskeegg og musikaler og hvis dere har teorier kommer dere til å få løsningen i en kommentar til bloggen deres om en ukes tid, evnt. som en melding på Facebook hvis vi er venner der så dere vil sånn sett finne ut hvem som står bak. Da satser jeg på at dere koser dere med Påskekrim 2016, lykke til og god fornøyelse:

Brannhydranten, lyktestolpen og påskeeggmysteriet

 

Brannhydranten så oppriktig bekymret ut. Han tittet ned i sølepytten på nytt og ble igjen minnet på hvordan han hadde våknet den morgenen og vært et menneske og nå betraktet han seg selv som menneske og undret seg på hvordan dette ville gå. Så kom han på drømmen han hadde hatt den natten om at han hadde blitt fortalt at han og syv andre ting i Sjokoladebollegata skulle få være mennesker i en helg og smilte et lite smil for seg selv mens han konkluderte med at han skulle la være å bruke opp hele denne helgen på å bekymre seg. Det var annet å drive med tross alt som var viktigere, deriblant å dagdrømme om en høy og blond jente med fregner som han betraktet der hun sto et stykke unna og virket vel så forfjamset som ham, i hennes tilfelle fordi hun plutselig ikke lenger var en lyktestolpe. Brannhydranten så igjen ned på speilbildet sitt i sølepytten og sa, «dette er min sjanse ?»

«? Kutt,» hørtes det på avbrytende vis og brannhydranten, eller strengt tatt Paul som var mannen som spilte brannhydranten i Fayville Amatørteatergruppes oppsetning av den nye musikalen «Brannhydranten og lyktestolpen», sukket.

«Beklager Paul, men jeg syns bare at det høres riktigere ut om du sier «dette er min mulighet» i stedet for «sjanse», det klinger bedre,» sa regissør og manusforfatter Rikard som hadde blitt mer og mer pirkete på replikkene jo nærmere de kom premieren (og i tillegg likte å si «kutt» når han ikke var fornøyd med noe rett og slett fordi han i tillegg til teater var veldig opptatt av film). Noe som igjen betydde at han var kongen av pirk, ja presidenten faktisk nå siden dagen var der. Den kvelden skulle den storslagne premieren på «Brannhydranten og lyktestolpen» ta plass og alt ville bli forandret for all fremtid. I alle fall likte alle medlemmene i Fayville Amatørteatergruppe å tenke det for det var jo en fin tanke. Den fikk dem til å føle seg enda litt mer viktige og essensielle enn før.

«La meg prøve igjen,» spurte Paul forsiktig og gjorde et nytt forsøk. Denne gangen gikk alt strålende og det var som om selv dvergschnauzeren Elvis var imponert for han stoppet opp og så tilsynelatende litt ekstra tilfreds ut mens han logret med halen i ren og skjær entusiasme. Der kunne det selvsagt tenkes at entusiasmen skyldtes noen fascinerende smuler Elvis plutselig hadde kommet over, men alle valgte å tolke det som mer teaterrelatert entusiasme. Det var noe med at det var premiere den dagen som gjorde at alt i grunnen ble tolket på en teaterrelatert måte.

*

Fayville Amatørteatergruppe besto av en regissør som pleide å ha hovedansvaret for manus og koreografi i tillegg og åtte skuespillere. Dette var i hovedsak mennesker som jobbet med noe annet egentlig, men som hadde en forkjærlighet for teater og da særlig musikaler og derfor satte opp musikaler sammen i fruktbare samarbeid med Fayville Teater. I år hadde de i så måte slått skikkelig til og kunne for første gang by på en helt ny musikal og det var altså «Brannhydranten og lyktestolpen», en historie om kjærlighet, en historie om vennskap og en historie der ymse ting i Sjokoladebollegata ble forvandlet til mennesker for en helg og dette forandret alt. Det var en musikal med et rart konsept, men likevel et prosjekt alle i Fayville Amatørteatergruppe hadde stor lidenskap overfor. Noe som bare gjorde det enda verre da premieren inneholdt noe uforutsett og skjebnesvangert som måtte tas på sterkeste alvor. Et påskeegg ble stjålet!

*

Jemima hadde en gang hørt at hun liknet en hel del på Soso i Orange is the new Black. Personlig så hun ikke helt likheten, men hun regnet med at det handlet litt om at hun var halvt japansk, et faktum som på ingen måte var særlig essensielt slik hun så det. Like fullt likte hun ofte å tenke på det hver gang hun så filmer av Studio Ghibli eller spilte Nintendo med et lurt smil og en fin tanke om at de hadde noe de delte. Og Jemima hadde tidlig lært at det å kunne dele noe med andre var noe hun ønsket, det var i bunn og grunn dette som hadde ført henne til teateret. Det og at Jemima egentlig var veldig sjenert og nervøs i alle slags sosiale sammensetninger og av en eller annen grunn greide å legge noe av usikkerheten til side når hun sto på en scene. Da var det som om alt som var dumt og kjipt forsvant og det var lettere å være, lettere å puste. Teater var som nektar eller en slags livseliksir følte hun og hun elsket det. I tillegg elsket hun musikaler og alt dette gjorde at hun frydet seg nå som det var den første fredagen etter påske og de endelig skulle ha premiere på musikalen «Brannhydranten og lyktestolpen». Jemima gledet seg i en fin kombinasjon med å være så nervøs at hun hadde måttet tisse fem ganger i løpet av den siste timen fordi hun av en eller annen grunn ble tissetrengt av å ha nerver. Og hun visste at det erfaringsmessig pleide å gå bedre enn fryktet, men det var som om nervene spant et nett der hun ble sittende mer og mer fast og om det var noe i magen hennes var det nok ikke sommerfugler men heller edderkopper. Jemima trøstet seg dog med at om det faktisk gikk til helvete og alt ble helt håpløst så hadde hun det året skaffet seg et gigantisk påskeegg stappet til randen med smågodt og det hadde hun spart til denne kvelden. Hun hadde det på en passende plass i garderoben hun delte med Paul, Ophelia, Ragnar (og tidvis Elvis som var Ophelias hund og trasket rundt på teateret en hel massevis for tiden fordi Ophelia var så intenst glad i ham) og gledet seg skikkelig til hun skulle kose seg med det. Det skulle være hennes premie etter premieren uansett hvordan den gikk og dette var en så fin tanke at den smakte litt som bringebær og sorte krokodiller.

*

«Det finnes en musikalsang som nesten handler om deg, Paul» utbrøt Ophelia entusiastisk mens Paul, Jemima, Ragnar og henne selv holdt på å sminke seg i garderoben.

«Jaha?» sa Paul med et snev av skepsis.

«Den er fra Avenue Q ?» begynte Ophelia og ble avbrutt av et sukk fra Pauls side.

«Jeg kommer ikke til å skaffe meg et ekstra navn på R bare så initialene mine skal bli P.O.R.N.,» sa Paul i frustrasjon over Ophelias stadige forsøk på å overbevis ham til å skifte navn.

«Jammen, du er så nær, det er jo meant to be,» sa Ophelia og la til, «og så kan man synge ?the internet is for porn? og mene deg, det kunne vært helt awesome.»

Paul sukket en ekstra gang for syns skyld. Han var etter hvert blitt mer og mer vant til at Ophelia tenkte veldig mye rart, men det fascinerte ham likevel, kanskje fordi hun stadig viste nye sider ved seg selv. Paul husket tilbake til da han første gang hadde truffet Ophelia to år tidligere og i første omgang sett en høy jente med langt blondt hår, fregner og grønne øyne som hadde liknet litt på de populære jentene i klassen hans da han gikk på videregående og syntes populære og pene jenter var noe av det mest skumle og uoppnåelige i verden. Ophelia hadde likevel visst seg å ikke være det spor skummel. I stedet var hun en litt guttete og veldig utadvendt type som på ingen måte tok seg selv seriøst og som virket som om hun generelt sett tok lett på nesten alt utenom sang og teater som hun til gjengjeld tok veldig på alvor. Ophelia hadde rett og slett utviklet seg til å bli en veldig god venn og nettopp derfor var det så irriterende hvor oppsatt hun var på at han skulle skifte navn og liknende rarheter. Samtidig klarte han ikke å bli for oppgitt for det var som om Elvis luktet det når noen var i nærheten av å bli oppgitt over Elvis ringe eier og sporenstreks dukket opp og med sin søthet gjorde alt bedre. Man kunne rett og slett ikke være irritert lenge når noen eide en såpass nydelig svart hund.

«Kanskje du burde skifte navn til Ophelia og deretter Hermine og Olivia før Hamilton sånn at initialene dine blir O.H.O.H, i stedet for bare O.H., min godeste Oh,» sa Paul med et lite smil mens han koste litt med Elvis.

«Den har du tenkt på lenge,» sa Ophelia.

«En stund,» innrømmet Paul før han gjorde den siste finpussen før han ville være sceneklar. For det var noe med at teateret forvandlet ham og at det som ellers var en litt keitete fyr med lysebrunt hår og snille øyne mistet alt det keitete ved seg når lyset traff akkurat slik og scenen ble erobret sang for sang, scene for scene.

*

Premieren var i gang og alle som satt blant publikum kunne der og da se en benk som hadde blitt forvandlet til en gammel mann synge om hvordan livet hadde gått ham så aldeles for fort forbi. Sangen hans het faktisk det, «Livet har gått meg aldeles for fort forbi» og det var en sånn sang som var som skapt for å røre publikum. Det publikummet ikke visste var at et sted bak sminken og kostymet fantes en mann på noen og seksti år som tre år tidligere hadde funnet kjærligheten på nytt, denne gang i den jevnaldrende mannen August som Ragnar var dypt og inderlig forelsket i. De visste heller ikke at Ragnar var veldig glad i påskekonkurranser på nettet, at han hadde brukt hele påsken på å øve fordi han snart skulle på audition for en rolle i Fayville Teaters oppsetning av musikalen Oliver og at hans store drøm var å spille Javert i Les Miserables. Men så var dette også ting de ikke trengte å vite for der og da var han en benk som brukte en uforutsett mulighet til å være menneske for en helg til å fortvile over aldring mens han drømte om en ny sjanse til virkelig å være ung. Og Jemima betraktet ham i fascinasjon fra siden av scenen mens hun ventet på hennes neste scene og tenkte at dette var innmari fint og at de var så flinke alle sammen, deres oppsetning av «Brannhydranten og Lyktestolpen» ville rett og slett bli fantastisk. Så tok hun seg i å tenke på påskeegget hun hadde skrytt av til sine garderobevenner og hvor fint det ville være å kose seg med det etter at premieren var overstått. Hun ante da selvsagt ikke at å kose seg med påskeegget sitt ville bli en smule mer komplisert enn forventet.
*

«Nå har jeg lyst på godteri,» sa Ophelia som hadde røde kinn og nærmest blusset av stolthet over vel overstått premiere.

«Du kan sikkert få litt av meg,» sa Jemima omtenksomt og frydet seg over tanken på alt godteriet som ventet på henne. De gikk sammen til garderoben der Elvis hadde ligget og sovet på et teppe, men nå våknet og snuste rundt dem med stor interesse. Paul og Ragnar kom like etter og virket vel så overveldet og fascinert av at det nå var overstått. Det hadde vært premiere og alt hadde gått bra.

«Påskeegget mitt!» utbrøt plutselig Jemima og de andre så seg forfjamset omkring før de skjønte hvilken skjebnesvanger ting som hadde hendt. Jemimas påskeegg hadde blitt borte. Muligens skjønte de også at dette betydde at de var de fremste mistenkte i og med at de delte garderobe.

***

Agent 160 satt på sin yndlingskafé i Oslo sentrum mens hun tenkte på hvordan det i grunnen var litt behagelig at hun ikke hadde hatt noen saker på en stund i og med at det betydde at det kanskje også var færre tyverier og slikt. Dette var dog en tanke som var skikkelig farlig på samme måte som man aldri bør tenke «i alle fall regner det ikke» om man har en dårlig dag da det føles som alt går feil og tanken var så vidt tenkt da Agent 160 sin telefon ringte og det viste seg at jo da, hun hadde en sak. Ikke bare det, det var en sak som foregikk halvannen time unna i småbyen Fayville og den inneholdt flere elementer som Agent 160 hadde skikkelig sansen for, mer spesifikt: musikaler og påskeegg. Snart satt hun på toget til Fayville, klar som et (påske)egg for å løse et mysterium.

*

Agent 160 følte seg skikkelig effektiv. Klokka var tre på ettermiddagen og hun hadde allerede rukket å komme seg til Fayville, utforske omgivelsene, bla raskt gjennom manuset til musikalen «Brannhydranten og Lyktestolpen» fordi hun fikk muligheten til det for å lære mer om alt som lå rundt påskeeggmysteriet og romsterte underfundig og å finne ut nøyaktig hva som hadde hendt og når. Hun hadde med andre ord fått en hel del gjort og nå skulle hun bruke en liten stund på å intervjue de tre mistenkte, kose litt med Elvis (Agent 160 var veldig glad i dyr og da særlig katter, elefanter og sånne søte dvergschnauzere som var hjertesmeltere deluxe) og finne ut hvem hun regnet med at sto bak tyveriet av Jemimas påskeegg. Dessuten hadde hun blitt tilbudt en billett for strevet og hadde dermed musikalplaner fire timer senere, livet var som en fest! Agent 160 var storfornøyd og klar som bare rakkern. Deretter tok intervjuene til.

«Hei, min gode mann,» sa Agent 160 og prøvde å høres så autoritær ut som overhodet mulig. Det virket, men så var det første intervjuet også med Paul og hadde Agent 160 kjent Paul ville hun ha visst at det ikke krevde mye for å gjøre ham nervøs, snarere var han nok heller «nervous by default» for å bruke et uttrykk som det ikke er så lett å finne en god norsk beskrivelse for.

«Eh, hei,» stotret Paul frem og Agent 160 noterte seg ned i notatboka si «virker nervøs, mulig ting å ta med i betraktning?» Så la hun notatboka til side fordi hun erfaringsmessig fikk mer ut av å være helt til stede i øyeblikket, i stedet for å notere i vei underveis. Dessuten ville hun huske hovedessensen uansett, hun pleide det.

«Hvor var du da påskeegget ble stjålet?» spurte Agent 160.

«Mye av den tiden var jeg på scenen, jeg hadde en ganske stor rolle om sant skal sies,» forklarte Paul. Hadde Agent 160 fortsatt notert ting i notatboka si kunne hun ha føyet til «flink til å underdrive» i og med at Paul på mange måter hadde hovedrollen i og med at han spilte Brannhydranten som alt tydet på at var den argumenterbart største rollen i musikalen.

«Jeg skjønner,» sa Agent 160 tankefullt og la til et perfekt plassert «hm» for å understreke tankefullheten.

«Visste du mye om påskeegget fra før?» spurte hun deretter.

«Jemima (mens han sa navnet Jemima la Agent 160 merke til at et lite smil tittet frem og at han rødmet lett, alt dette tegn på et mulig tilfelle av den meget seriøse diagnosen ?forelskelse?) hadde jo fortalt at hun hadde et påskeegg og jeg tok meg selv i å angre litt på at jeg ikke hadde fått en slik brilliant ide selv, men jeg ville aldri stjålet noe,» insisterte Paul.

«Virkelig ikke?» sa Agent 160 med et snev av mistenksomhet.

«Å nei, regnes det som tyveri da jeg spiste smågodt i smug da jeg jobbet på Europris for noen år tilbake, jeg lover at det ikke var ment slik, alle gjorde det av de som jobbet der, ikke bare meg. Jeg beklager og jeg ville virkelig aldri bevisst ha stjålet noe, særlig ikke fra Jemima,» sa Paul og igjen dette smilet da Jemima ble nevnt.

«Jeg beklager, jeg vil ikke regne det som tyveri om du smugspiste smågodt for noen år siden, det går helt fint,» sa Agent 160 trøstende og Paul virket veldig lettet. Agent 160 på sin side følte at hun i grunnen hadde fått nok ut av sin samtale med Paul og avsluttet intervjuet mens hun gledet seg til å se ham i rollen som brannhydrant få timer senere.

*

Den neste Jemima intervjuet var Ragnar. Ragnar merket hun seg at virket som en litt småstreng, men innerst inne veldig koselig bestefartype. Kanskje var det skjegget som gjorde det eller det litt mutte ansiktsuttrykket i en kombinasjon med øyne som likevel delte noe viktig med Pauls øyne; de virket snille.

«Hei,» sa Agent 160.

«Hei,» sa Ragnar og virket ikke som om han hadde så veldig lyst til å bli intervjuet.

«Hvor var du da påskeegget ble borte?» spurte Agent 160.

«Noe av tiden var jeg på scenen og resten av tiden var backstage mens jeg ventet på at scenene der jeg skulle være med skulle komme igjen,» forklarte Ragnar og sukket, «er dette virkelig nødvendig, jeg ville aldri stjålet Jemimas påskeegg.»

«Det kan godt hende, men jeg syns like fullt at det er verdt å snakke med alle det kan ha vært,» sa Agent 160.

«For så vidt,» istemte Ragnar.

«Sånn litt urelatert, er det noe annet interessant i livet ditt for tiden som er verdt å nevne?» spurte Agent 160, som for lengst hadde konkludert med at det i noen tilfeller genererte mer resultater om man spurte om litt andre ting enn de mest opplagte tingene.

«Vel, jeg og August har tre års jubileum som kjærester om en uke, jeg prøver å leve meg inn i rollen som Fagin litt fordi jeg skal på audition snart i håp om å spille ham når Fayville Teater setter opp Oliver og jeg har litt lyst til å starte underskriftskampanje for arrangering av påskekonkurranser også etter påske. Hvordan det?» spurte Ragnar.

«Jeg er bare nysgjerrig,» sa Agent 160 og merket seg alt han hadde fortalt henne. Alt dette kunne være ganske så interessant å ta med seg når hun skulle trekke en konklusjon angående hvem som var tyven. Dessuten var hun oppriktig interessert og hun lovet seg selv å få med seg oppsetningen av Oliver når den kom i og med at det var en musikal hun likte veldig godt.

«Da så,» sa Ragnar.

«Visste du noe om at Jemima hadde et påskeegg?» spurte Agent 160.

«Hun hadde jo nevnt det. Jeg syns nå en gang at påskeegg er litt overvurdert,» sa Ragnar ettertenksomt.

«Da så,» sa Agent 160 og la til, «da tror jeg ikke det var noe mer.»

«Greit. Håper du liker stykket,» sa Ragnar.

«Det gjør jeg nok og gratulerer med det kommende jubileet,» sa Agent 160.

«Takk,» mumlet Ragnar, men Agent 160 merket seg hvordan han virket litt gladere nå, som om tanken på August hjalp mot alt som var irriterende eller dumt i livet.

*

«Heisann!» utbrøt Ophelia før Agent 160 hadde rukket å si noe. Så slang Ophelia seg ned i en god stol og virket straks klar for å intervjues i vei.

«Heisann selv,» sa Agent 160.

«Hvor var du da påskeegget forsvant?» spurte Agent 160 interessert.

«Litt av tiden var jeg på scenen for jeg spilte jo lyktestolpen, men det var litt for mye tid i andre akt der rollen min var ganske liten,» fortalte Ophelia og Agent 160 skjønte at Ophelia for sin del gjerne skulle vært mer på scenen enn hun var. Hun hadde også merket seg at Ophelia var den av de mistenkte som hadde hatt mest mulighet til å komme seg bak for å stjele påskeegget, men samtidig visste hun at om man først hadde besluttet å stjele et påskeegg ville man nok finne en passende anledning til det uansett. Det at Ophelia hadde mest tid til tyveri trengte med andre ord på ingen måte å bety at hun dermed var den som sto bak.

«Visste du om påskeegget?» spurte Agent 160.

«Selvsagt og jeg hadde så lyst på det, jeg er nok litt vel glad i godteri og snacks om sant skal sies,» sa Ophelia og la til, «men jeg stjal det ikke altså, jeg håper du ikke tror at jeg ville gjort noe sånt.»

«Jeg tror ingenting spesifikt, jeg, nå bare undersøker jeg muligheter,» sa Agent 160 og Ophelia smilte.

«Jeg skjønner,» sa Ophelia.

«Har du noe annet å prate om?» spurte Agent 160.

«Jeg kunne ha bablet veldig mye om Hamilton, jeg elsker den musikalen og jeg tror at jeg nok er ment til å se den siden etternavnet mitt faktisk er Hamilton. Det er skikkelig meant to be altså,» sa Ophelia entusiastisk.

«Kanskje senere,» sa Agent 160. Deretter ble intervjuet avsluttet og Agent 160 hadde mye å tenke på fremover.

***

«Har du noen teorier om hvem det er?» spurte Jemima mens hun og Agent 160 sammen satt og koste litt med Elvis.

«Jeg må tenke litt til,» sa Agent 160 og la til, «men vi kan ha et møte alle sammen i løpet av morgendagen, da vil jeg nok ha en teori.»

«Aha,» sa Jemima, «håper du finner ut av det, det er absolutt tilgivelig, men jeg var ganske skuffet i går da påskeegget mitt var borte.»

«Jeg se den,» sa Agent 160 som hadde full respekt for påskeeggs episkhet.

«Vi sees etterpå,» sa Paul som gikk forbi. Han skulle en rask tur innom matbutikken for å kjøpe noe frukt siden han likte å feire vel overståtte forestillinger med å spise tre klementiner på rad.

«Ok,» sa Jemima og Agent 160 merket seg at Jemima visste noen tegn på å lide av samme diagnose som Paul.

«Liker du ham?» spurte Agent 160 nysgjerrig.

«Er det så åpenbart?» spurte Jemima og la til, «og det er jo helt bortkastet, jeg har sett hvilke blikk han sender i retning Ophelia under musikalen.»

«Jammen han spiller jo en brannhydrant som er forelsket i en lyktestolpe og hun spille lyktestolpen, det kan være bare det, dessuten tror jeg at han liker deg også,» sa Agent 160, som i tillegg til å være detektiv var en uhelbredelig romantiker.

«Kanskje,» sa Jemima drømmende.

Agent 160 konkluderte med at hun skulle prøve å hjelpe Jemima og Paul med å finne hverandre. Men dette dog etter at hun hadde løst saken med påskeegget som ble borte, et mysterium du, kjære leser, kanskje har noen teorier om. Tror du det var Paul, Ophelia eller Ragnar som sto bak, alle teorier er av interesse.

Uansett skulle mysteriet løses og før den tid ville livet inneholde teater.

*

7 kommentarer
    1. Jeg har en teori om at det er Ragnar som er tyven! Mistanken blei vekka allerede da jeg så tegninga av dem, fordi han tilsynelatende har en forkjærlighet for musikalske “bad guys”, og videre trur jeg at han stjal egget for å forberede seg til rollen som Fagin, og også for å ha til å feire treårsjubileum med August.

    2. Ah, denne er veldig fin. Har lest den flere ganger, men er slettes ikke sikker på hvem jeg mistenker. Tenkte til og med litt på hunden. 😉 Men får tenke litt før jeg bestemmer meg.

    3. Tusen takk, så bra at påskekrimmen falt i smak, Fivrelden 🙂 Det er bare å tenke så mye du trenger, kommer uansett ikke til å poste løsningen på bloggen min med det første. Nysgjerrig på hva du lander på teorimessig sett 😉

    4. Jeg tenker au på Ragnar pga Faggin, men samtidig er jeg ikke helt sikker på om egget er oppspist. 😉 Dvs, det kan være det. Hunden spiste smuler.

    5. Har sendt deg løsning på Twitter nå, takk for interessen og kult at du liker den kvinnelige agenten (som er veldig inspirert av meg på alle mulige måter, jeg bare ser for meg hvordan jeg ville vært om jeg var detektiv, det er også derfor hun heter Agent 160 fordi jeg er 1’60 høy) 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg