Karolinske oppdagelser rundt Jesus Christ Superstar 2000

Heisann! Det er torsdag, det er påskeferie og livet er fint i og med at jeg i dag har tenkt meg på Teknisk Museum og i morgen skal på kino og se Kung Fu Panda 3 (anmeldelse følger nok i mitt neste blogginnlegg). Minner ellers om Påskekrimmen i tilfelle noen ikke har fått den med seg og er interessert og ja, påske er fint. Jeg får ikke gjort noe fornuftig eller produktivt, men jeg har masse lesestoff, jeg spiller en del Majora’s Mask 3DS og jeg gleder meg til å kjøpe masse godteri til påskeegget mitt på lørdag 🙂 Dessuten var det Musikaldagen på tirsdag og det var kult (Musikaldagen er en høytid jeg selv har funnet på og feirer 22. mars i og med at både Andrew Lloyd Webber OG Stephen Sondheim har bursdag da, jeg feirer dagen med å lytte litt ekstra mye til musikalmusikk) 😉

Men det jeg følte for å bable litt om nå er “Jesus Christ Superstar”, mer spesifikt filmversjonen fra 2000. Dette har aldri vært blant mine favorittmusikaler, men det er likevel en musikal med fin musikk som forteller en historie som er interessant uansett om man er religiøs eller ikke. Og i går fikk jeg sett denne filmen igjen da jeg dro på Sing-a-long kino på Syng, noe som var kos. Og jeg hadde riktignok misforstått litt i og med at jeg trodde de skulle vise “Jesus Christ Superstar”-filmen fra 1973 som jeg ikke har sett enda, men heldigvis var det ingen stor skuffelse å se igjen 2000-utgaven, snarere var det god underholdning i og med at jeg oppdaget en hel del aspekter som jeg ikke hadde lagt merke til før. Her er noen fascinerende oppdagelser:

Jesus Christ Superstar 2000-versjonen og karolinske oppdagelser rundt den

1) Judas er og forblir den kuleste og mest sympatiske karakteren i musikalen. Han har de mest awesome sangene, er mest sjarmerende og man blir rett og slett mye mer involvert i ham som karakter enn Jesus om sant skal sies. Og i 2000-versjonen hjelper det riktignok at Judas spilles av Jérome Pradon (han har også en sånn greie over o-en som jeg ikke vet hvordan man lager så den dropper jeg derfor å ta med) som har skikkelig intenst blikk, noe man kan få bevis på her:

Og mens innlevelsen til Jérome Pradon imponerer mer enn sangstemmen hans så er det ingen tvil om at han har blikket inne. Dette gjorde at jeg hadde en liten crush overfor ham første gangen jeg så denne filmen bare på grunn av øynene om sant skal sies, en crush som dog gikk fort over. Uansett skjønner jeg virkelig ikke hvorfor Lloyd Webber for noen år siden hadde en talentkonkurranse der man kunne vinne rollen som Jesus når Judas på alle mulige måter må være en mer givende rolle, ikke bare fordi han har de beste sangene, men også fordi det er mer å ta av fra et dramatisk perspektiv i og med at han er en klassisk anti-helt, litt på samme måte som Batman er en mye mer fascinerende superhelt enn Superman. Ja ja…

2) Det er DRAMA med Caps Lock deluxe edition i denne filmen. En viktig forskjell på teater og film er at det i film er viktigere med ansiktsuttrykk og slikt i og med at man i filmen kan bruke close-ups, noe som også er litt av grunnen til at musikaler generelt sett funker bedre på scenen enn på film i en del tilfeller rett og slett fordi man i en film kan bruke close-ups til å formidle den stemningen man i musikaler forsøker å formidle via sangene. På samme måte er det viktigere å være mer dramatisk når man spiller på en scene fordi man skal nå ut til hele publikummet og ikke har filmens mulighet til close-ups. Og jeg vet ikke om dette gir meningen, men det fascinerer meg og viser også svakheten ved 2000-versjonen av Jesus Christ Superstar. Alt skuespillet spilles som om skuespillerne står på en scene og må nå ut til personen bakerst i salen mens det er en film. Man ser et eksempel på dette blant annet her med han som spiller Simon Zealotes (som er så boyband på slutten av nitti-tallet btw):

Og det blir jo fortsatt en fin film, men det blir underholdende mer fordi det er så overdrevent dramatisk enn fordi det nødvendigvis er så fantastisk, noe som kanskje ikke er helt heldig.

3) Han som spiller Caiaphas har verdens dypeste stemme, det er skikkelig fascinerende. Man kan se det her (i en sang som forøvrig gjør det veldig åpenbart at dette ikke er good guys i det hele tatt, dette kunne lett vært sunget av et knippe Disney-skurker):

Caiaphas er han som synger “Ah, Gentlemen, you know why we are here” og sånt og milde melkespann så dypt stemmen hans går, wow! Liker også looken her og stemningen og stemmen til han skallede fyren som ser litt ut som om han hører hjemme i en Science Fiction-serie eller noe sånt.

4) Judas er totally in love med Jesus. Sist jeg så denne filmen la jeg ikke merke til de homo-erotiske undertonene, men det er jo såå tydelig i en film der nesten alle karakterene er menn (veldig mange av dem veltrente menn i tjueårene) og særlig er det tydelig med Judas og Jesus der det virker direkte planlagt fra regissørens side at man skal tenke i den retning. Her for eksempel rett før Jesus blir arrestert når det er ham og Judas sammen:

I denne filmen blir det nærmest et trekantdrama mellom Judas, Jesus og Mary Magdalene og jeg syns egentlig Jesus har bedre kjemi sammen med Judas enn sammen med Mary Magdalene.

5) Noen ganger tror jeg Jesus Christ Superstar glemmer hvilken musikal det er og tror at det er musikalen Rent eller noe sånt i stedet:

Denne sangen (og sangen til Herodes) passer liksom ikke helt inn føler jeg og det er mye av der appellen med denne musikalen nok ligger, nettopp i det at den gjør Jesus til en rockestjerne og på mange måter forteller en veldig kjent historie på en mer moderne og rocka måte. 

Og konklusjonen er vel at jeg trenger å se 1973-filmen snart og at dette var et underholdende gjensyn med en film som man på ingen måte trenger å se, men som definitivt er god underholdning takket være aspekter jeg her har gått inn på. 

*

Men da tenkte jeg å spise frokost og sjekke andre ting og tang. Neste innlegg kommer til helgen i alle fall så da bables vi 🙂

2 kommentarer
    1. Utrolig gøy å lese dette innlegget, blei innmari spent på filmen som jeg aldri har sett før. Ut fra klippa du har posta her, virker det som om de har prøvd å få filmen til å nærmest se ut som ei filma teateroppsetning eller noe sånt, setta ser veldig ut som scener, og rekvisittene ser liksom veldig uekte ut – men på en måte som gjør at jeg trur det er meninga at de skal se sånn ut. Mye homoerotikk i lufta mellom Judas og Jesus, ja, og helt enig med deg i at det ser veldig sci-fi ut i det tredje klippet du har posta – reint estetisk minner det meg om Equilibrium. Fikk faktisk veldig lyst til å se denne filmen nå, det virker som om den er noe for seg sjøl.

    2. Så bra at innlegget var underholdende lesning og jeg er enig i det du sier om settet, det ser ut som scener og jeg tror jo at det er ment sånn, det er likevel fascinerende. Og Equilibrium er en god sammenlikning forøvrig når det gjelder sci fi-looken. Og det er en film som definitivt er noe for seg selv som du sier så det kan nok være god underholdning 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg