Ting og tang og døra til Santel

Heisann! Det er tirsdag, tilbake til hverdagen og av ymse grunner ble påsken, særlig de siste dagene ganske annerledes enn forventet. Og det som likevel er fint er at jeg takler det bedre enn jeg ville gjort for noen år siden, jeg klarer å være mer reflektert og se forbi meg selv og det føles godt. Uansett skrev jeg litt om ting i det forrige innlegget mitt, men utover det har jeg ikke tenkt å komme med så mange detaljer rundt ting av hensyn til alle parter. Det jeg vet er i alle fall at ting går bedre nå og at hjulene har begynt å rulle. Og dette ble litt kryptisk, men det får så være. 

Ellers har det skjedd noe ting jobbsøkingsmessig sett og jeg vet fortsatt ikke så mye, men jeg har et møte i morgen som kan være begynnelsen på noe nytt og det har kanskje dukket opp noe annet hvis jeg klarer å svare på en oppgave riktig. Forhåpentligvis vet jeg mer om alt dette neste gang jeg blogger, noe som mest sannsynlig blir på fredag siden jeg da også kan oppsummere mars bok- og filmmessig sett.

Her er en helt adorabel sang fra den nye musikalen “Waitress” (som jeg har SÅ lyst til å se bare fordi Sara Bareilles står bak tekst og musikk):

De er så søte og sangen er så himla sjarmerende, dessuten elsker jeg tittelen “I love you like a table”, det er for å bruke et passende engelsk uttrykk som jeg ikke fant gode nok norske ord for; “delightfully quirky” <3

Ellers så har jeg skrevet alt for lite i det siste fordi det er vanskelig, men jeg har nå tatt en spontan beslutning om å være med på Napowrimo som er en utfordring som er inspirert av Nanowrimo der man skal skrive et dikt hver dag i hele april. For da får jeg skrevet i alle fall noe hver dag og det er bedre enn ikke noe og da kan man se i gjennok fingrene med at det alltid føles som et unntak hver gang jeg virkelig føler jeg får til å skrive poesi. Ellers har jeg planer om å søke på Gyldendal Forfatterskole og trenger bare å finne ut hva i all verden jeg skal søke med som kanskje kan ha muligheten til å overbevise dem i og med at det høres så fint ut. 

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et nytt lite utdrag fra Gatelyktprosjektet mitt (dette utdraget har tydeligere Fantasy-elementer og handler en del om en øy som var en meget sentral del av min aller første Nanowrimo-historie, som fortsatt er den Nanowrimo-historien jeg har blitt aller mest fornøyd med og som jeg på sikt har lyst til å få redigert om jeg bare finner den igjen), som jeg fortsatt holder på med og har tro på selv om det går litt sakte fremover. God fornøyelse og så kommer neste innlegg mest sannsynlig på fredag altså 🙂

Døra til Santel

 

Melodien hadde alltid vært der. I alle fall kjente hun ikke et liv uten den, det måtte i så fall ha vært før hun var stor nok til å huske ting. Og det var en vakker melodi, underfundig og ettertenksom og noe hun nynnet på mens hun gikk turer eller satt i mattetimer og egentlig skulle konsentrere seg om regnestykker. Da fikk hun som regel et strengt «Odile» fra læreren, stotret frem et «beklager» og konsentrerte seg iherdig om ikke å nynne. Når hun gikk turer i parken derimot var Odile fri og da kunne hun nynne i vilden sky om hun ønsket det, noe hun ofte ønsket. Det var også dette hun gjorde den dagen hun så gutten fra en annen verden. Der og da ante hun selvsagt ingenting om dette. Hun la heller merke til ham fordi han på to essensielle områder liknet henne. En ting var det røde håret de delte, men enda mer viktig var det at han nynnet melodien hun frem til da hadde trodd var hennes egen melodi. Odile følte først et lite snev av skuffelse siden hun alltid hadde trodd melodien var noe hun ville ha for seg selv siden ingen andre noen gang hadde vist tegn til å kjenne den. Skuffelsen gikk dog fort over og ble erstattet av en nysgjerrighet overfor denne gutten som hun straks følte et kjennskap med fordi de delte en melodi hun fant ytterst fortryllende og det i seg selv fascinerte henne. Odile bestemte seg derfor for å gjøre noe som i hennes øyne fortonte seg som det mest opplagte i verden. Hun besluttet å følge etter ham.

Gutten gikk en tilsynelatende tilfeldig rute som først forlot parken og så videre førte hen til skogkanten og så innover i skogen. Odile stanset i skogkanten et øyeblikk fylt med den nervøsiteten man gjerne fylles med når man ser en skog og ser for seg at heksa fra «Hans og Grete» eller ulven fra «Rødhette» vil dukke opp, men så la hun merke til at hun bare så vidt kunne se gutten og da løp hun inn i skogen likevel. Det fikk så være at skogen bekymret henne for hun ville for alt i verden unngå å miste ham av syne, ikke minst fordi hun skjønte at ruten han tok antakelig ikke var tilfeldig i det hele tatt. Tilsynelatende ja, men egentlig så var det nok nøye gjennomtenkt og det gjorde Odile bare enda mer nysgjerrig for hvor i all verden var han på vei. Odile fortsatte å følge ham og følte seg ganske fenomenal siden han ikke viste tegn på å ane at noen fulgte etter ham. Hun visste ikke da at han antakelig ikke ville merket seg henne om hun så hoiet og brølte der hun gikk siden han var så opphengt i tanken på Santel. Santel som var magisk, Santel som inspirerte ham, Santel som der og da var alt som betydde noe. Nok til at han fortsatte å nynne på han og Odiles melodi mens han nærmet seg og omsider var fremme ved døren.

Det var en ganske alminnelig dør og i omtrent alle andre tilfeller ville ikke Odile tenkt noe nærmere over en svart dør som liknet mistenkelig på slike dører barn tegner på slike tegninger der Mc Donalds-fugler flyr over hus med to vinduer med gardiner og vase fint og symmetrisk på plass og sola slapper av med solbriller og på toppen av skyer som minnet vel så mistenkelig om sauer, men i dette tilfelle sauer uten ben eller ansikt eller det meste annet som gjør sauer til sauer utenom den fluffy formen. I dette tilfelle var det dog snakk om en dør som ikke satt fast til noen vegg. I stedet sto den rett opp og ned for seg selv og det var det som var det fascinerende. Og Odile fant det enda mer fascinerende da gutten gikk bort til døren, åpnet den og gikk inn uten å komme ut på den andre siden av døren. I stedet forsvant han. Odile ble stående i forvirring et minutt eller to, kanskje til og med tre, fire, hun så ikke på klokka. Han hadde blitt borte og dette var vanskelig å ta helt innover seg. Odile hadde egentlig en klar teori om hva som hadde hendt og noen av disse minuttene ble brukt til å prøve å lete frem en forklaring som var mer realistisk enn det hun egentlig trodde. Like fullt måtte hun snart nok konkludere med at teorien hennes faktisk var den mest sannsynlige og denne teorien gikk ut på at gutten hadde havnet i Narnia. Det trengte ikke en gang å være snakk om Narnia spesifikt, men i alle fall noe i samme nabolag. Og det var jo dette hun hadde lengtet etter, en annen verden, det var plutselig klart som blekk at det bare fantes et alternativ som var det rette. Hun måtte gå inn døra hun og. Som sagt så gjort.

Odile gikk inn døra og kom ut et helt annet sted der døra var en av tolv dører som sto i en sirkel. Denne sirkelen av dører sto i sanden på en øy som var tidens øy og som bar navnet Santel. Odile visste dog lite om dette, hun visste bare at hun hadde entret en dør og havnet på en øy fylt med dører, men også så veldig mye mer. For det var virkelig fascinerende omgivelser. Her var det palmetrær og frodig planteliv overalt, det var sanden og solen og det var disse dørene som hver hadde sin egen verden og som hun regnet med at ledet til flere verdener som kanskje med tid og stunder kunne utforskes. Odile merket seg spesifikt den sorte døren som hun selv hadde kommet gjennom og bestemte seg deretter for å la dører være dører og i stedet utforske øya hun hadde havnet på, en øy som ikke visste noen tegn på å inneholde gutten hun hadde fulgt hit, en gutt som tydeligvis hadde reist videre gjennom en annen dør sporenstreks. Det spilte uansett liten rolle hvor han var nå for Odile hadde nesten glemt ham allerede, distrahert som hun var av et sus hun hørte som åpenbart kom fra havet. Hun fulgte suset og snart gikk hun langs vannkanten der bølgene slo mot stranden, verden føltes uendelig fortryllende og eventyrlig og det stadig slo henne med forfjamselse hvor usedvanlig det var at hun nå befant seg her. Her langs krabber og skjell, langs snegler og konkylier og en følelse av å være en del av noe endeløst. Og havet, dette suset som gjorde det så lett å forestille seg sjørøverskip der ute i horisonten og seilbåter mens havet sikkert inneholdt både blekkspruter, sunkne skip og havfruer som sang magiske melodier, deriblant kanskje den hun frem til nå nylig hadde tenkt på som sin egen. Odile lot tankene spinne av gårde og ville kanskje fortsatt med det en god stund om det ikke var for at hun så et lite hus i tre som i bunn og grunn var det som fikk henne til å dra tilbake. Hun så nemlig en bevegelse i vinduet som viste at det tydeligvis var noen i huset og dette var nok til å få Odiles sjenanse til å titte frem og lett beskjedent si «heisann, her er jeg». Odile gikk raskt tilbake til sirkelen av dører og der var den, der var den sorte døren som hadde ført henne hit og nå ville føre henne tilbake til skogen. En skog som det føltes ganske fint å komme tilbake til for det var denne verdenen som når alt kom til alt var hjemme, det var her hun visste at hun hørte til. Da Odile var vel tilbake i skogen var det likevel med en visshet om at hun en dag skulle tilbake. Dette var ikke et farvel, men heller et på gjensyn og nå visste hun at melodien hun alltid hadde hatt på hjernen kom fra en annen verden. Kanskje nettopp en tidløs og fortryllende øy.

*

2 kommentarer
    1. For et par netter siden drømte jeg faktisk at både du og jeg kom inn på skriveskolen til Gyldendal, det hadde vært fint om jeg var sanndrømt 😉 Hva du søker med, må selvfølgelig i bunn og i grunn være opp til deg, men i forbifarta kan jeg nevne at jeg i væffal har likt det du har skrevet om Mille veldig godt.
      Fint å lese fra gatelysprosjektet ditt igjen, til tross for at jeg ikke helt ser gatelyktene i akkurat dette utdraget. Likte spesielt disse setningene godt: “Odile ble stående i forvirring et minutt eller to, kanskje til og med tre, fire, hun så ikke på klokka” og “Det trengte ikke en gang å være snakk om Narnia spesifikt, men i alle fall noe i samme nabolag”.
      Og lykke til med mulig jobb! Gleder meg til å høre mer!

    2. Hadde vært kult om du var sanndrømt, ja og jeg vurderer å bruke “Herr Olsen kjøper bil”-novellen der Mille er en sentral karakter som noe jeg søker med. Og takk, jobbgreia er slettes ikke helt sikkert og det vil være mer som ekstrahjelp å regne fremfor en fast stilling, men det virker spennende. Fint ellers at det var fint å lese fra Gatelyktprosjektet og siden konseptet på mange måter er at gatelyktene forteller historier til hverandre vil ikke gatelyktene være like mye med i hvert utdrag nødvendigvis. Kult at de setningene falt særlig i smak 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg