Dette er ditt sted og noen MGP-tanker etter finalen :)

Heisann! Siden sist har jeg kost meg på spillkveld, sett Idol, lest, sett for mange episoder med Big Bang Theory og funnet på ymse kreative finheter. Jeg har dessuten funnet ut at Toro-pakninger med grøt holder seg veldig dårlig når man har det i et kjøleskap i en uke, middagen min i dag ble dermed “Gruppe” (når man varmer opp grøt og resultatet minner mer om suppe enn grøt), jeg har klart å lure broren min til å lytte til Hamilton-musikalcd i rundt en halvtime i bilen i stad (han måtte innrømme at det var ganske bra musikk) og jeg har kastet bort mange timer på å bekymre meg for teite ting bare fordi hjernen min er flink til slikt. 

I tillegg har jeg selvfølgelig sett hovedfinalen av Eurovision Song Contest og tenkte å starte dette innlegget med litt tanker om det for liksom å avslutte årets “MGP-dilla”-sesong på bloggen min. Jeg kan starte med å nevne at jeg hadde det usedvanlig trivelig og så MGP sammen med broren min og hans samboer i huset til faren min. Vi spiste taco først, gikk deretter en i mine øyne ganske lang spasertur og så deretter MGP mens jeg hadde ordnet poengark og vi koste oss med brus og snacks og hadde det skikkelig fint <3 Og jeg syns MGP var veldig bra i år og at det egentlig var ganske få virkelig håpløse sanger. Jeg heiet selv aller mest på Østerrike og Belgia som (godt hjulpet av telefonstemmene) havnet på 13de og 10ende plass, noe jeg er veldig fornøyd med, dessuten likte jeg blant annet Malta (jeg liker alltid Maltas låter), Italia (noe jeg har fått inntrykk av å være litt alene om), Frankrike (den i mine øyne kjekkeste vokalisten i år) og Israel (som sammen med Østerrike tok seg av Disney/musikal-faktoren i år). Personlig syns jeg ellers ikke at Ukraina hadde den beste låten i år, men jeg syns det var en låt som var interessant og annerledes og det føltes litt tilfredsstillende at de vant over Russland i siste sekund selv om jeg personlig syns Australia fortjente seieren mest av landene blant topp 3 selv om det ikke ligger i Europa (Australia hadde i tillegg den definitivt beste vokalisten i år, hun var nesten for god for en sang som i seg selv var ganske så super). 

Høydepunktet med hele finalen var likevel Petra og Måns sitt pausenummer:

Denne sangen er faktisk oppriktig fin og for min del kunne denne sangen gjerne vunnet hele greia for den er helt awesome og har nok av artige detaljer til at man kan se den igjen flere ganger og stadig oppdage noe nytt, dessuten har den med Alexander Rybak og det er kult og ja, elsk på dette pausenummeret <3

*

Nok om MGP. Sånn utenom MGP så fikk jeg svar fra et tidsskrift jeg sendte en tekst til om at de dessverre ikke ville trykke teksten min, noe som for så vidt går helt greit i og med at jeg da bare poster den her i stedet. Og dette er på ingen måte noe av det beste jeg har skrevet, men da jeg skrev det likte jeg hvordan jeg greide å få en tekst som egentlig var ganske personlig og handlet om en helt reell situasjon til å bli såpass universell og kryptisk at den kan tolkes til å handle om mye forskjellig sånn jeg ser det. For det handler om å føle seg skikkelig hjemme i en situasjon som tar slutt og så vite at man må lete etter et nytt sted å kjenne den samme følelsen og det er en følelse jeg tror de fleste har opplevd og kan kjenne seg litt igjen i mens man vet med seg selv at ting kommer til å ordne seg tross alt. Jeg håper teksten faller i smak og tenkte å avslutte med den. Neste innlegg kommer etter planen onsdag siden jeg da kan dele litt bilder fra 17. mai (som var kulere i fjor siden jeg da var i London og det var det fineste i verden, men ja ja) og litt forskjellig annet. Vi bables!

Dette er ditt sted

Dette er ditt sted, dette er dine mennesker, det er her du hører hjemme. Det slår henne at det er dette hun alltid har ventet på, som hun alltid har ønsket å høre noen si. Fortelle henne at her er hun ønsket, mer velkommen enn noe annet sted og at det også er det hun alltid vil være. Kan hende er det noe alle behøver.

Hun ser seg rundt, ser menneskene sitte der og vet de er i samme boks som henne og om de ikke er det så er de der for å hjelpe og forstår hva hun søker etter og det er en lettelse i det som nesten overrasker henne. Eller i alle fall minner henne om at hun ikke en gang visste at det var dette hun søkte etter og aller mest av alt ønsket seg. Noen som lyttet og tok henne på alvor selv når hodet hennes var som en flaske brus som hadde blitt ristet og det var som om det formelig boblet over av ideer og kreativitet. Alle ideene hennes som hun hadde tenkt at var for sære eller rare eller vimsete ble plutselig tatt seriøst og det føltes endelig som om noen så noe i henne som hun ikke hadde turt å tro på at var der. Plutselig kunne hun se at alt i henne som var annerledes og uvant og snodig ikke bare var snodighet, men også fragmenterte bevis på at hun hadde noe i henne som var helt spesielt og som hun virkelig kunne bruke til noe. Og dette noe var å skape. Litt i form av å fargelegge, litt i form av å tegne, men aller mest kanskje kunne hun skrive og det var nok det først og fremst som hun nå forsto at hun var ment til å gjøre. Og igjen denne vissheten. Dette er mitt sted, dette er mine mennesker, det er her jeg hører hjemme.

Og en dag vil alt dette være over og kanskje er den dagen nærmere enn hun ville ønsket. En dag er dette bare et utvalgt kapittel i en mye lenger bok om livet hennes og da vil det være sårt og litt som å ha fått et teppe til å holde varmen og så oppleve at noen river det vekk fra henne fordi hun ikke har rett til å ha dette teppet lenger. Det er noe sårt ved tanken på det, noe uforutsigbart og skremmende og likevel. Bare å ha følt seg så hjemme et sted gjør at hun vet at det vil skje igjen. Kanskje et nytt sted, kanskje med nye mennesker, men et hjem uansett. For alt ordner seg, hun vet jo det. Vet mer enn noe annet at alt løser seg på et vis, ikke alltid nødvendigvis som hun har tenkt, men en løsning er det uansett. Og i mellomtiden skal hun skrive, hun skal stå på og hun skal vise skjebnen at hun er klar for alt uansett hva det skulle være. Livet har vist henne at ting ikke alltid er lett og at ting kan føles håpløst eller vanskelig og så bedrer det seg likevel. Skyene letter og solen titter frem, man finner en løvetann senere på en dag som startet med snøfnugg og frostroser og når selv sol og løvetenner ikke hjelper finnes tekopper og bøker og å skrive alt ned så alt blir virkelig.

Og så kaster hun loss, seiler av gårde, er som en pirat, men en som ikke leter etter gull, men et territorium. Og til slutt finner hun det og kan igjen rope det fra balkongen om hun så vil. Dette er mitt sted. Dette er mine mennesker. Det er her hun hører hjemme. Og enda mer enn før vil hun vite hvor himla sant det er.

*

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg