Der jeg poster novellen min som handler litt om Gud og babler om ymse finheter :)

Heisann! Det er lørdag og livet er fint fordi jeg egentlig ikke hadde noen planer for i dag før det sånn plutselig forandret seg på grunn av flaks på internett. Bryn Senter hadde konkurranse på Facebook, jeg var en av vinnerne og har nå vunnet et gavekort til verdi av 1000 kr på Bryn Senter som jeg har planer om å benytte meg av allerede etterpå. Og mens Bryn Senter ikke er det senteret i Oslo med best utvalg av butikker så har de Tanum Bokhandel slik at jeg kan få skaffet meg nye tusjer (de jeg har er brukt så mye at fargene tidvis er i ferd med å bli oppbrukt) til fargelegging og andre tegnesaker, jeg kan se om det finnes noen fristende bøker selv om jeg egentlig har shoppingplaner på Amazon.com om en ukes tid antakelig og jeg kan handle de få matvarene jeg trenger å handle før mandag på Meny. Dessuten kan jeg kjøpe litt blader og kose meg med og det finnes mange klesbutikker i og med at jeg egentlig gjerne skulle hatt for eksempel flere sommerlige kjoler eller noe slikt. Med andre ord, jeg kan bruke litt av lørdagen til shopping og det er gøy og så kan jeg dra videre til sentrum etterpå og unne meg en restaurantmiddag og slikt og dermed ha en riktig super lørdag =D 

Ellers er livet fint fordi jeg i går tok meg sammen og skrev en del på Gatelyktprosjektet mitt og nå har over 10 000 ord og er forbi det sideantallet i Word der jeg ofte gir opp skriveprosjekter. Og det går skikkelig sakte fremover og jeg er verdens beste til å prokrastinere og prioritere nettspill, Netflix og fargelegging i stedet, men det går i alle fall fremover og jeg har nå satt meg et mål om å være ferdig med et førsteutkast innen juni er over. Deretter vurderer jeg å være med på Camp Nanowrimo i juli og skrive en bok om helt andre ting før jeg kan forsøke meg på utfordringer som andreutkast på Gatelyktprosjektet og slikt som jeg aldri har fått til ordentlig før. Jeg vil at det skal bli til noe og det kan jo uansett bli en ålreit julegave, men ååå, jeg vil at det skal bli noe som kan sendes av gårde til masse forlag etter hvert og slikt. En del av meg føler at det har mer potensiale enn mange andre skriveprosjekter jeg har hatt før så nå må jeg bare fortsette å skrive i alle fall litt hver dag.

Nok om det. Jeg har for øvrig endeligvis begynt å følge med på Skam jeg også, jeg har funnet ut hvor uendelig komplisert alt blir med en gang t-banen stopper (i går var en veldig dårlig dag for kollektivtrafikk), jeg har begynt på et nytt forsøk på Zelda-spillet Skyward Sword og ja, det er da noen oppdateringer fra det karolinske liv.

De siste dagene har jeg ellers hatt litt dilla på å lytte til Fun Home-musikalen og den har så himla fin musikk. Som her for eksempel:

Denne sangen heter “Maps” og det er noe genuint og likefrem ved melodien som jeg liker så godt. Hvordan det er en sang som ikke gjør seg til noe mer enn den er og som kanskje nettopp derfor er dypt rørende og nok en grunn til at dette er en av de musikalene jeg har eksepsjonelt lyst til å se. En gang kanskje…

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en novelle jeg har skrevet som jeg ble veldig fornøyd med (og håpet at skulle falle i smak hos det litterære magasinet jeg sendte den til). Jeg fikk mail for noen få dager siden om at de ikke fant plass til den i nummeret sitt og mens det er litt synd så går det greit for da kan jeg jo bare poste den her i stedet. I tillegg likte jeg så godt å skrive som fortellerkarakteren at jeg har lyst til å skrive mer fra hennes perspektiv (kanskje hvis jeg forsøker meg på en slags ekstra Nanowrimo i juli for eksempel) og jeg hadde det så gøy da jeg skrev denne historien at det var så verdt det uansett. Og jeg liker resultatet skikkelig godt selv og håper dermed at det vil falle i smak. God fornøyelse, her er en novelle som handler litt om Gud og så kommer neste innlegg antakelig på tirsdag (som ellers blir awesome på grunn av teaterplan). Yay!

G.U.D.

Hvis det virkelig har seg slik at Gud er som de sier, en gammel mann med langt hvitt skjegg som lytter hvis du ber bønner, så tror jeg han bor i øverste etasje av blokka mi. Der juger døra riktignok og påstår at det er snakk om Georg Ulriksen i stedet, men det er fortsatt snakk om en G i navnet og Georg må da sies å passe beskrivelsen. Dessuten er han for tynn til å være Julenissen, men Georg kan godt være litt som Gud, litt sånn passelig høy med langt hvitt skjegg og et blikk som virker åpent og nettopp lyttende, som om han har lang erfaring med å lytte til bønner. Og jeg vet ikke om jeg tror på en himmel slik som mamma leser om i barnebibelen som hun leser fra for meg og broren min og da kanskje mest for broren min siden han er i en passende alder for sånt der jeg strengt talt er litt for gammel med mine tolv år. Men jeg lar henne holde på for jeg vet at hun liker det og jeg liker det innerst inne litt selv også uansett om det kanskje er barnslig. Jeg vet generelt sett ikke hvorfor det å være barnslig skal være så himla farlig for Benedikte i klassen går rundt og får det til å høres ut som om å være barnslig er det farligste en kan være, ja til og med mer farlig enn å røyke eller drikke selv om man så vidt meg bekjent ikke kan få problemer med leveren eller utvikle lungekreft av en sunn dose barnslighet i hverdagen. Benedikte er dog en idiot så det er kanskje ikke så rart at hun har rare meninger som jeg på ingen måte er enig i. I alle fall leser mamma om himmelen og om bibelske historier og egentlig tror jeg ikke på det selv om jeg later litt som bare for mammas skyld fordi hun har en sånn søt naiv tro av den typen som gir en tro på menneskeheten og ikke en sånn fælere tro som gjør at man vil nekte homofile å gifte seg. Jeg tror derimot på Georg for han vet jeg at finnes, han ser jeg flere ganger i uka. Og hvis han er Gud som er undercover i et leilighetskompleks i Groruddalen så tror jeg kanskje litt på Gud likevel.

*

Uansett om det er Gud eller Georg det er snakk om så er det i alle fall Ulriksen jeg ser gå langs veikanten i retning nærmeste matbutikk. Han har et litt grettent uttrykk i dag, litt sånn jeg har når broren min for n-te gang maser meg med på kortspill, sikkert mest fordi han har et slags merkelig talent overfor å vinne når vi spiller Vri Åtter selv om det er et sånt spill man ikke skulle tro kunne bli annet enn tilfeldig. Georg er nok gretten av helt andre årsaker enn irriterende småbrødre og runder med kortspill, det slår meg egentlig som en mer vilkårlig grettenhet, sånn når man er litt mutt og lei uten at det er noen spesifikk årsak som står bak. Og det slår meg at om Georg egentlig er Gud så er denne grettenheten essensiell fordi den viser at selv de allmektige kan være i dårlig humør. Jeg tar meg i å håpe litt at Georg ER Gud bare fordi jeg liker ideen om at denne dagen kan være virkelig betydningsfull av en grunn. Frem til nå var dette bare en høyst ordinær lørdag og nå er det en lørdag som er skrevet med Word Art av den typen der man kan lage en skikkelig stilig skygge under bokstavene sånn at det blir litt 3D-effekt ut av hele spetakkelet. Plutselig kan det vise seg at jeg er en del av noe som er større enn meg selv. Jeg fortsetter å følge etter Georg på en skikkelig diskret måte som sikkert er såpass diskret at jeg fortjener en medalje eller kan hende til og med tre. Georg går skikkelig langsomt og jeg blir snart temmelig overbevist om at han, om han ikke er Gud, like sannsynlig kan være en skilpadde som har blitt forvandlet til et menneske av en innmari stereotypisk heks med kosteskaft og svarte klær og vorte på nesa. Plutselig føler jeg et snev av omtanke overfor Georg som er sterkere enn ellers og jeg tenker også på hvor mye jeg liker skilpadder før jeg konkluderer med at skilpadder nok ikke har noe med denne historien å gjøre i det hele tatt og i så måte kan skyves til side. Georg går videre og jeg har for min del viet så masse tid til finurlig tankespill at jeg nesten har mistet Georg av syne til tross for at han går så sakte at det nesten er snakk om slow motion. Nå har jeg likevel fokus og løper litt nærmere ham før jeg dukker bak et tre og deretter fortsetter min sære form for spionvirksomhet og dette fortsetter frem til Georg når butikken og går inn for å handle. Jeg går selv inn og merker meg at hvis Georg er Gud så er han en Gud som liker te og cherrytomater, ting jeg selv har såpass sansen for at jeg kanskje er litt Gud jeg og. Det er en annen tanke som er litt fin av seg og jeg føler meg et øyeblikk uendelig. Som om jeg er så mye mer enn jeg selv gjerne tenker og innerst inne har en slags kraft i meg. Og jeg vet fortsatt ikke om jeg tror på Gud, men jeg tror på Georg Ulriksen og enda mer enn det igjen tror jeg på meg.

*

Den kvelden lytter jeg litt mer interessert enn ellers når mamma forteller historier fra Barnebibelen og ikke bare med en påtatt interesse som mest er for å beskytte mamma fra å forstå at jeg faktisk er i ferd med å bli ganske så stor, en sannhet jeg ikke tror mødre generelt sett liker å innse siden de så lenge har vært sentrum for tilværelsen. Og for mammas del så er det jo bare henne og broren min og meg så vi har liksom måttet passe litt ekstra på hverandre og være litt far i tillegg til henholdsvis mor, bror og søster og da må jeg beskytte mamma litt ekstra. Sånn er det bare. Og likevel, i dag lytter jeg og er mer oppriktig interessert, kanskje fordi jeg ikke ser for meg det samme som før. I dag inneholder brennende busker ansiktet til Georg Ulriksen som dannes av flammene på en måte som gjør at jeg skulle litt ønske visjonen oppe i hodet mitt kunne blitt mentalt overført til et oppriktig konkret filmlerret for det er en skikkelig Hollywood-produksjon hjernen har stelt i stand og med Georg Ulriksen som sentrum for det hele. Og videre når Moses står der og får sjøen til å dele seg så er det ikke Moses, det er ikke en gang Georg. I stedet så er det jeg som holder staven. Mamma merker at jeg kanskje lytter litt mer nøye enn ellers og sender meg et hemmelig smil som broren min ikke merker seg, noe som er like greit i og med at det er spesifikt ment for meg. Jeg smiler tilbake og tenker at mamma er fin, hun er noe av det fineste som finnes. Ikke like fin som nybakte hveteboller og duften av nyinnkjøpte bøker riktignok, men absolutt i samme nabolag på finhetsskalaen. Og så er lesestunden over og broren min går og legger seg mens jeg kan sitte oppe om jeg vil og drive med mitt i noen timer til. Timer som likevel går unna skrekkelig fort fordi jeg sitter og tegner meg selv som Gud og deretter Georg Ulriksen og tar meg i å lure på om det er noe blasfemisk i rekkefølgen om Georg er langt nærmere å være Gud enn meg, noe han jo er. Jeg konkluderer med at det går nok greit likevel og tegner videre og vips er det tid for å legge seg. Den kvelden ender jeg for første gang på lenge opp med å be en bønn til G.U.D. Det er en forkortelse som er skapt for å lure mamma i tilfelle hun plutselig får med seg bønnen min som hun fritt kan få tolke slik hun vil, uvitende om sannheten. For det hele er en forkortelse for Georg Ulriksen D som er den (eller egentlig de) jeg ber til. Jeg ber først og fremst til Georg om å fortsette å være den samme koselige gamle mannen i nabolaget som jeg alltid blir så glad av å se fordi han ser så snill og omtenksom ut og jeg egentlig har litt lyst til å adoptere ham som bestefar selv om man kanskje ikke kan gjøre slikt sånn helt uten videre. Georg hadde likevel sikkert vært en innmari koselig bestefar og jeg ber til ham om at det en gang kan være min virkelighet og at det en dag vil være helt naturlig for meg å kunne gå opp trappene til leiligheten hans, ringe på og så sitte og drikke te og cherrytomater mens han snakket om livet sitt og alle de magiske fargene det ble malt frem med, farger som med alderen kanskje har glidd litt over i en slags brungrå smørje fordi man får færre muligheter til å skape nye minner.

Etter bønnen til Georg Ulriksen ber jeg en bitteliten bønn til, denne gang henvendt til meg selv. Det er derfor jeg har lagt til D-en som står for mitt navn, Dina, og det er en bønn om å fortsette å klatre i trær og hoppe paradis hvor enn mye Benedikte insisterer på at det er det barnsligste av alt. Jeg ber til meg selv om å fortsette å være meg selv uansett hva som skjer og avslutter med et hvisket «amen» sånn for sikkerhets skyld.

Så mye mer er det ikke å legge til og nå kan jeg sove og smile for meg selv over tankespill og sommer og å leke spion på matbutikken. Alt dette mens Gud finnes eller ikke finnes og jeg i alle fall tror på Georg Ulriksen, meg selv og å spise sjokoladeis når sola skinner som mest selv om det bare er tirsdag.

4 kommentarer
    1. Koselig å lese fortellingen din. Jeg likte best:
      Så mye mer er det ikke å legge til og nå kan jeg sove og smile for meg selv over tankespill og sommer og å leke spion på matbutikken. Alt dette mens Gud finnes eller ikke finnes og jeg i alle fall tror på Georg Ulriksen, meg selv og å spise sjokoladeis når sola skinner som mest selv om det bare er tirsdag.
      Du slutter så uendelig fint og sommeraktig og tenkende her. Hurra for det og deg. 🙂

    2. Koselig liten tekst! Min yndlingssetning må være “Og hvis han er Gud som er undercover i et leilighetskompleks i Groruddalen så tror jeg kanskje litt på Gud likevel.”
      Heia skrivinga di, jeg håper virkelig du klarer å fullføre gatelysprosjektet ditt! Det er MYE arbeid som skal til for å fullføre skriveprosjekter, med både førsteutkast og andreutkast og tiendeutkast, jeg er sjøl i en periode der jeg syns prosjektet mitt virker ganske håpløst og umulig å fullføre, men vi må bare holde ut og fortsette å tru på det vi skaper.

    3. Fint at teksten var koselig og falt i smak og jeg liker den setningen du trakk fram veldig godt selv 🙂 Og takk, jeg merker mer og mer at å fullføre skriveprosjekter krever veldig mye arbeid og innsats, men vi må som du sier bare fortsette å stå på og ha tro på det vi skaper! Og takk for heiingen 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg