Aristotle and Dante discover the Secrets of the Universe :)

Heisann, det er lørdag og jeg har vært på Grünerløkka Filial pga. tegneseriefestival der det blant annet var en meget vanskelig tegneseriequiz der jeg kom på sisteplass, noe som ikke gjorde noe siden jeg endte opp med å ha et skikkelig langt og kronglete navn på laget mitt (som besto av kun meg) mens jeg tenkte “ja, ja, jeg vinner ikke, men jeg kan i alle fall være minneverdig, irriterende og ha høy underholdningsverdi med å kalle meg ‘hovedrollen i ikke-eksisterende musikal om lyktestolper og brannhydranter'” 😉 Ellers har jeg spist lunsj på Peppes, lest ut en bok som straks vil anmeldes og for øvrig fant jeg på torsdag ut at Shibeflix og Smartflix ikke virker lenger heller og at jeg nok må gi opp Netflix som ikke er norsk (noe som for så vidt går ganske bra nå som norsk Netflix har Under samme tak og neste sesong av Orange is the new Black er under en uke unna, selv om det er litt teit i form av alle musikalene, animasjonsfilmene og tv-seriene som ikke lenger er tilgjengelig).

For øvrig har det nå blitt annonsert hvem som skal delta i Stjernekamp til høsten og mens en liten del av meg syns det er synd at ingen av dem jeg ønsket meg i utgangspunktet er med (jeg hadde skrevet en lang liste over folk jeg ville ha med som besto av blant annet Heidi Ruud Ellingsen, Siri Nilsen, Unnveig Aas, Trond Teigen og Herborg Kråkevik) så syns jeg det er mye interessant som er valgt ut i år og er særlig spent på Gunnhild Sundli, Kate Gulbrandsen, Kash King Gashamura og Håvard Bakke. I tillegg er det egentlig praktisk at det i år ikke er med noen klare superfavoritter for min del i og med at jeg forhåpentligvis da blir litt mindre hekta enn jeg pleier og kanskje klarer å ha mer perspektiv. 

Dette er forresten noe jeg har delt på Facebook og som virkelig imponerer meg:

 

Hun er så flink. Tolv år gammel og allerede flink til både å spille, synge og å komponere egne sanger som i tillegg er skikkelig fengende 🙂

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å anmelde en bok jeg nå har lest og som jeg ble veldig glad i. Neste innlegg kommer ellers på tirsdag regner jeg med og da vil temaet nok være Tony Awards for det er i morgen og det er awesome og jeg elsker det så yay!

(Bildet er funnet på Goodreads sin side om denne boka, en side bildet i tillegg fungerer som en link til.)

Aristotle and Dante discover the secrets of the Universe av Benjamin Alire Sáenz

Aristotle is an angry teen with a brother in prison. Dante is a know-it-all who has an unusual way of looking at the world. When the two meet at the swimming pool, they seem to have nothing in common. But as the loners start spending time together, they discover that they share a special friendship?the kind that changes lives and lasts a lifetime. And it is through this friendship that Ari and Dante will learn the most important truths about themselves and the kind of people they want to be.

*

Av og til har man slike bøker man hører om og bare vet at man trenger å få lest og så går årene uten at det skjer før man kommer over boka på biblioteket og er sånn «å ja, det var jo dette jeg ventet på». Alt jeg vet er at dette var en bok jeg var nysgjerrig overfor og som jeg nå endelig har lest og elsket litt. Jeg vet ikke om det gir helt mening, men hele tiden mens jeg leste denne boka ga den meg den følelsen man av og til har av å være nesten på gråten selv om det man leser ikke deprimerer en, men bare fordi det er så sårt og vakkert formidlet at man føler alle følelsene i verden på en og samme tid. Kort oppsummert, denne boka var flott.

Det handler om Ari (egentlig Aristotle) som har en bror som er i fengsel, er femten år og får sin aller beste venn noensinne i jevnaldrende Dante og så handler det om kjærlighet, om familie, om å vokse opp og utover det så er handlingen egentlig ikke så essensiell i og med at dette er en av de bøkene man ikke leser for handlingen, men for språket som er så himla presist på den aller beste måten. Denne boka er svale og uendelige sommerdager, det er lyden av regn mot ruten når man er på hytta etter en solfylt sommerdag, det er spillet skyggene lager i taket om natten når man ikke får sove. Alt dette og å bli så inderlig glad i Ari og Dante at man vil lese mer om dem og mer om dem og lære hele livet deres å kjenne.

Og det er ellers en sånn bok som får deg til å tenke over de små hverdagslige tingene, så vel som de store som omhandler universet, en sånn bok som puster i deg etter at den er lest ut og blir en del av deg på samme måte som snøfnugg som tilsynelatende smelter inn i deg på kalde vinterdager og som jeg vil fange følelsen av på samme måte som jeg vil fange følelsen av å drikke en varm kopp te mens man tenker at alt i verden tross alt kommer til å ordne seg.

Og denne omtalen ble litt diffus og rar, men kanskje litt som poesi og sånn sett passende for en bok som nettopp var poetisk, sår og finurlig og som jeg følte mens jeg leste i så stor grad at jeg rett og slett er nødt til å gi terningkast seks til tross for visse øyeblikk da den kanskje ikke holdt like godt på interessen min og det ble litt vel stillestående, øyeblikk det uansett ikke var så mange av.

Terningkast 6 og nå skal jeg sitere masse siden denne boka var en sånn etterlengtet «vil sitere alt»-bok, noe som jeg som bokorm alltid leter etter.

I bet you could sometimes find all the mysteries of the universe in someone’s hand.

I got to thinking that poems were like people. Some people you got right off the bat. Some people you just didn’t get–and never would get.

To be careful with people and with words was a rare and beautiful thing.

I wanted to tell them that I’d never had a friend, not ever, not a real one. Until Dante. I wanted to tell them that I never knew that people like Dante existed in the world, people who looked at the stars, and knew the mysteries of water, and knew enough to know that birds belonged to the heavens and weren’t meant to be shot down from their graceful flights by mean and stupid boys. I wanted to tell them that he had changed my life and that I would never be the same, not ever. And that somehow it felt like it was Dante who had saved my life and not the other way around. I wanted to tell them that he was the first human being aside from my mother who had ever made me want to talk about the things that scared me. I wanted to tell them so many things and yet I didn’t have the words. So I just stupidly repeated myself. “Dante’s my friend.

I hated being volunteered. The problem with my life was that it was someone else’s idea.

I renamed myself Ari.

If I switched the letter, my name was Air.

I thought it might be a great thing to be the air.

I could be something and nothing at the same time. I could be necessary and also invisible. Everyone would need me and no one would be able to see me

Why do we smile? Why do we laugh? Why do we feel alone? Why are we sad and confused? Why do we read poetry? Why do we cry when we see a painting? Why is there a riot in the heart when we love? Why do we feel shame? What is that thing in the pit of your stomach called desire?

I have always felt terrible inside. The reasons for this keep changing.

Summer was here again. Summer, summer, summer. I loved and hated summers. Summers had a logic all their own and they always brought something out in me. Summer was supposed to be about freedom and youth and no school and possibilities and adventure and exploration. Summer was a book of hope. That’s why I loved and hated summers. Because they made me want to believe.

Maybe tears were something you caught. Like the flu.

It felt like there was a whole world living inside her. I didn’t know anything about that world.

Words could be like food – they felt like something in your mouth. They tasted like something.

I was in love with the innocence of dogs, the purity of their affection. They didn’t know enough to hide their feelings. They existed. A dog was a dog. There was such a simple elegance about being a dog that I envied.

*

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg