God sommer, hurra for Stavern og tilbakeblikk til 2012 og Fru Kanins 49 ektemenn :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint og etterpå drar vi av gårde til Stavern og hytteferie for en periode. Nøyaktig hvor lenge vi blir der vet jeg ikke helt, men jeg har Gøteborg-planer den siste helgen i juli så det er snakk om maksimum to uker og uansett spiller det ingen rolle. Det som er viktig er at jeg endelig skal til Stavern og det betyr også bloggferie. Jeg kommer fortsatt til å ha internett tilgjengelig til å lese blogger og sjekke Facebook og mailen og ting og tang i ny og ne, men det blir nødvendigvis nedprioritert og derfor kommer neste blogginnlegg mest sannsynlig når jeg er tilbake i Oslo igjen. Og mens jeg er på Stavern skal jeg lese (har pakket boka jeg holder på med og seks andre sånn for sikkerhets skyld selv om selv ikke jeg leser så raskt), se filmer om det regner (har pakket veldig mange sånn at jeg har noe for en hver smak), lytte til musikalcder på sengekanten (og av og til ellers), spille yatzy og andre brettspill og ideelt sett spise masse bringebær 🙂 Det blir nok veldig koselig <3 

Ellers var jeg egentlig ganske skeptisk overfor SYTYCD i år siden det er SYTYCD Jr. med barn mellom 9 og 14 år og mens det fortsatt ikke engasjerer meg like mye som vanlig So you think you can dance så er det folk som er skikkelig flinke til å danse og det er alltid fint å se på. Her er de to dansene jeg likte best fra den nyeste episoden:

De ti finalistene danser med hver sin all star (dvs. voksen tidligere deltaker på SYTYCD som behersker det meste dansemessig sett) og her har vi Jourdan som er en av årets finalister og Sasha fra sesong 8. Og denne dansen syns jeg er veldig fin og jeg likte musikken og stemningen veldig godt.

Her har vi Ruby som er en av årets finalister sammen med Paul fra sesong 10 og dette er en skikkelig stilig Ballroom-dans med masse attitude og flotte triks. 

Og jeg skulle fortsatt ønske det var vanlig SYTYCD i år, men SYTYCD Jr. er bedre enn ikke noe SYTYCD i det hele tatt og det har funket litt bedre enn jeg tenkte på forhånd. 

*

Ellers tittet jeg gjennom de eldre dokumentene mine og tenkte å være med på Throwback Thursday på en onsdag i form av å poste et utdrag fra et skriveprosjekt jeg holdt på med for noen år siden. Dette er et av de mange prosjektene jeg har begynt på og deretter mistet interessen for og det heter “Fru Kanins 49 ektemenn” og handler om en verden uten mennesker der dyr går med klær og oppfører seg som mennesker og slikt á blant annet Disneys “Zootopia” og så er det en kanindame der som har hatt 49 (i utgangspunktet var det snakk om 99, men så forandret jeg det til 49) ektemenn og så handler det om hvert av disse forholdene og slikt. Jeg hadde det gøy med å skrive på det en stund, men mistet interessen fort, blant annet fordi fortellerstilen min var det motsatte av “show, don’t tell” på en måte som ville blitt irriterende i lengden, det var skikkelig dramatisk og såpeopera-aktig og konseptet manglet spenning i og med at man vet hele plottet bare av å lese tittelen. Med det sagt så kan det fortsatt hende jeg etter hvert gir prosjektet et nytt forsøk og jeg hadde det ganske gøy nå med å lese gjennom tingene jeg skrev i 2012 og slikt. Så nå tenkte jeg å poste begynnelsen som sommerlesning og så igjen presisere at dette altså er ting jeg skrev for fire år siden så om kvaliteten er så som så er det unnskyldningen min 😉

Neste innlegg kommer altså når jeg kommer tilbake til Oslo regner jeg med så da ønsker jeg alle en strålende fin sommer og så håper jeg utdraget fra det gamle “Fru Kanin”-prosjektet mitt faller i smak 🙂

Fru Kanins 49 ekteskap

Fru Kanins fulle navn var Penelope Kristabelle Kanin, men hun hadde vært enten frøken eller fru så lenge hun kunne huske og brukte derfor bare Fru Kanin i de fleste sammenhenger. I Fru Kanins nabolag var det dessuten ganske få kvinnelige kaniner så alle visste hvem det var snakk om når noen sa Fru Kanin. En annen praktisk grunn til å bruke Fru Kanin i de fleste tilfeller var selvsagt at Fru Kanin var en utålmodig kvinne, utålmodig og rastløs og dermed lite lysten på å skrive Penelope Kristabelle Kanin hver gang hun måtte undertegne noe, en oppgave hun av uante grunner ofte ble gitt. Ellers så var Fru Kanin nå en godt voksen kanin (for her er altså kanin også hva fruen i denne historien faktisk var og ikke bare et etternavn). Hun bodde i en verden som var parallell til våres, men som tilfeldigvis var befolket kun av dyr og ingen eksemplarer av menneske-dyret. I denne verdenen oppførte alle dyr seg riktignok ganske så menneskelig, men det kan raskt nevnes at dette var naturlig for dem alle, like naturlig som det var at de også hadde liv som var vel så lange som de fleste menneskeliv var. Borte var slike detaljer som hundeår og hesteår og hele pakka. Her var alt utrolig likt som i menneskenes verden, man bare unnlot å ta med menneskene med i hele sammenhengen.

Uansett, poenget var at Fru Kanin var godt voksen. Hun var vel strengt tatt til og med gammel, med sine sytti år, men hun holdt seg godt og folk flest trodde ikke at hun var en dag over femti. Dette mente hun skyldtes at hun alltid hadde vært flink til å trene, for det kunne umulig ha noe med dietten. Fru Kanin spiste nemlig minst fem sjokoladeboller hver eneste dag og det la seg aldri på lårene slik de ville gjort hos den omfangsrike Fru Vortesvin. Dessuten var Fru Kanins tenner sterke og hvite og håret hennes en slik valør av grått som en sjelden så og som folk flest betegnet som direkte vakker. Da Fru Kanin var ung hadde hun vært modell en stund og nå hang bildene som suvenirer fra en svunnen tid, fint dandert over peishyllen. På peishyllen sto Fru Kanins mange priser for enestående skildringer og flotte dikt som rimte på en måte som minnet om diktene til Fru Kanins nabolags (som for så vidt het “Vanilje med sjokoladedryss-gata”) store poet Leopold Lama. Leopold hadde hatt ordene i sin makt, ja så til de grader. Han hadde skrevet lange dikt på rim om alt fra epler til kokosboller og Fru Kanin hadde hans evne til å leke med ordene, en evne som fikk de andre i “Vanilje med sjokoladedryss-gata” til å si om henne at “her går en dame som ikke bare er vakker, men som også er intellektuell”. Disse ordene var Fru Kanin svært stolt over, særlig siden hun ikke hadde avsluttet videregående, men valgt en tilværelse som hustru på heltid med en etter en mann, alle menn som var blitt forandret for alltid av deres tid sammen med Fru Kanin og det er deres tid som i dette dokument skal beskrives. Her skal det fortelles om Fru Kanin og hennes 49 ekteskap.

Men først vil det nok være naturlig og gi litt mer bakgrunnsinformasjon om Fru Kanin, en kanin som var helt utenom det vanlige. Fru Kanin (eller Penelope Kristabelle Kanin om du vil) ble født en oktober dag i det herrens år, 1938. Rettere sagt, for her skal nøyaktigheten skje fyllest, ble hun født den ellevte oktober og på kvelden, ganske samtidig som klokkene slo ni. Siden dette var en parallell verden fra menneskenes var det enkelte forskjeller av og til som at det ikke var noen annen verdenskrig eller noen første for den saks skyld. De aller fleste begivenheter menneskene hadde opplevd hadde riktignok skjedd også i denne dyreverdenen, men siden dyr flest, selv de mest menneskelige av dem, er mer forstandige enn reelle mennesker hadde de greid å unngå kriger. Dette gjorde at Penelope Kristabelle Kanin ble født til en fredelig tid og hun ble dessuten født på landet og fikk vokse opp blant skog og eng og sjøer der en kunne bade om sommeren. Penelope Kanin ble født av to foreldre som i årevis hadde ønsket seg barn og som nå takket lykkestjerner for at Penelope hadde oppfylt drømmen deres. Penelopes far var Kristaver Kanin, en pianist som drømte om å komponere musikken til en storfilm og da gjerne en film som inneholdt den kjente filmstjernen Edmund Rottenheimer. Kristaver var en kanin som alltid hadde en lys lugg hengende ned i ansiktet sitt og dessuten en kanin som så svært ung ut, antagelig på grunn av de store blå øynene han hadde. Han var ellers en ganske munter kanin, alltid positiv og blid og gjerne med en vits på lur og Penelope så opp til ham så til de grader. Sånn i senere ettertanke kan en trekke den slutning at Kristaver ikke nødvendigvis var noe bedre enn alle andre til å finne livets lykkestreif, men han hadde ikke opplevd betydelig med ofre, til tross for hans families nokså beskjedne økonomi. Som vi vil se videre bevis på var ikke Kristavers optimisme til stede da han virkelig kom til å trenge den, men det vil vi selvsagt komme tilbake til. Penelopes mor var Virginia Revestjert og var til forskjell fra Penelope og Kristaver en rev (for her kunne til og med en elefant gjerne finne på å gifte seg med en maur, her var det meste mulig). Hun var dessuten en rik rødrev og mens Kristaver kom fra fattige kår, men alltid hadde klart seg fint på grunn av min sosialitet og sitt gode humør, var hun mer snobbet og hadde høyere ambisjoner. Når sant skal sies var Virginia heller ikke særlig godt likt, men Kristaver hadde alltid holdt fast ved at hun hadde et godt hjerte innerst inne. Dessuten visste han at hun elsket ham og deres barn av hele seg. Penelope fikk etter hvert tre søsken; en bror som var rev og het Lurifaks, en søster som også var kanin og het Isabel og en annen søster som fikk navnet Kiara og som også var en kanin. Dessverre døde Kiara bare dager etter at hun ble født, noe som gjorde Penelopes far fra seg av sorg og som folk flest sa at var det andre trekket i destruksjonen av Kristaver. Lurifaks og Isabel vokste derimot opp og ble spennende karakterer i seg selv. Lurifaks ble født i juni 1940 i stjernetegnet tvillingen og var en skikkelig luring fra dag 1. Han hadde brune øyne som han hadde arvet fra Virginia og var en rødrev av det gode gamle slaget, oransje ut til haletippen. Han var dessuten en ordentlig smarting og lagde moro hvor enn han gikk og han ble raskt Penelopes beste venn og verste fiende. Isabel på sin side ble født i mars 1945 og var Kristavers lille engel. Hun var en brunfarget kanin av uante grunner og en utrolig vakker en også med mørke krøller og store blå øyne som funklet av liv. Søt og uskyldig ble hun en person alle brydde seg om og det var derfor med sorg familien Revestjert-Kanin fant ut at lille Isabel hadde en ikke ubetydelig hjertefeil og av den grunn sannsynligvis ikke ville bli mye eldre enn ti år og i tillegg ville være svakelig og avhengig av medisiner hele livet sitt. Dette var det folk kalte første trekk i destruksjonen av Kristaver Kanin. Penelope på sin side var lyslugget og blåøyd som sin far og var ham opp av dage (sånn med unntak av det faktum at hun var jente). Og hun hadde en oppvekst som altså kunne kalles selve definisjonen på idyllisk frem til hun fylte åtte år. Da skjedde noe som forandret alt.

‑­

Men la oss ta en titt på nåtidens situasjon igjen, dette nuet da Penelope (som nå igjen skal kalles Fru Kanin, hun skal kalles det når vi er i mer moderne tid) var sytti år. Nå var Fru Kanin nettopp ferdig med sitt førtiniende forhold og det forholdet som hadde gjort at hun nå ønsket en pause fra kjærligheten for en stund. Hun var riktignok en kvinne som forelsket seg flere ganger i måneden minst, men akkurat nå trengte hun en pause og denne pausen skulle hun bruke til å male. Fru Kanin hadde oppdaget malerkunstens gleder for noen få år siden da hun var sammen med sin førtiåttende ektemann, Eugene Hundekjeks. Han hadde vært fransk og særdeles romantisk og hadde elsket å male. Dessverre hadde han hatt begrenset talent og selv om han skal bli omtalt nøyere siden kan det herved røpes at det var kunsten som avsluttet hans ekteskap med Fru Kanin. Hun var nemlig uenig i hans maleriske tolkning av henne. Han hadde malt henne og det hadde blitt en såpass ille kunstnerisk versjon av henne at Fru Kanin hadde slått opp med ham der og da og slengt bilde i søppelkassa. Men dette forholdet (som for så vidt hadde vært et av de kortere ekteskapene hennes) hadde gjort at Fru Kanin hadde fått øynene opp for malingen og nå var hun begynt å utvikle et visst talent med penselen. Hun kunne male en blomstereng og det ble så idyllisk og realistisk at en formelig kunne lukte blomstene etterpå. Eller hun kunne male en venninne og ha venninnen overbevist om at det var et fotografi, et talent hun gjerne brifet med i sosiale sammenhenger. Fru Kanin foretrakk like fullt ikke å male realistiske bilder. Hun likte heller en form for malerier som var mer stilistiske, hun fanget virkeligheten, men den ble noe mer. Det ble et slags snev av magi over bildene hennes for de så ikke helt realistiske ut, de så mer stiliserte ut og hadde kanskje et snev av surrealisme, blandet med en klype impresjonisme. Uansett hva en nå en gang skulle kalle Fru Kanins bilder så var de vakre og hun skulle nå dra på ferie til Irland, armert med malesaker og klar til å male de grønne engene og fange naturens på sitt flotteste. Hun skulle være kunstner på inspirasjonsutflukt, langt borte fra virkeligheten og kjærligheten. Og i denne boka skal vi følge Fru Kanin frem til denne reisen og da først og fremst følge hennes kjærlighetsliv. For ens liv må være noe helt utenom det vanlige når en i gjennom sytti år går gjennom ikke tre, ikke tolv, men førtini ekteskap. Fru Kanins førtini ekteskap.

Da Penelope var åtte år og kalenderen viste januar 1947 ble livet hennes altså forandret. Den nevnte Kiara ble født da og raskt også, midt på natta mens stjernene blinket. Kiara ble født og hun var død når hun kom ut. Dette gjorde noe med familien Revestjert- Kanin og da først og fremst med Kristaver som mistet noe av seg selv, noe av det viktigste. Livsgleden hans forsvant kan en vel si og han ble aldri den samme igjen. Virginia så ut til å takle situasjonen langt bedre, men hva vet en vel om det. Hun kan ha vært like knust selv, hun skjulte det bare bedre. Ja, hun skjulte det faktisk så godt at alle ble overrasket da hun en natt plutselig forsvant. Det hadde vært natt til den 26. Januar og de hadde spist en spesielt stor middag hele familien samlet. Ved det store spisebordet hadde de sett ytterst idylliske ut. Kristaver hadde smilt sitt mest oppriktige smil siden Kiaras død og hadde forsynt seg blidt med en etter en porsjon med solsikkesuppe, en rett som Virginia kunne lage uten et snev av problemer. Virginia var svært god til å lage mat og Kristaver spøkte ved middagsbordet om at hun hadde funnet ut at maten var veien til en manns hjerte, en bemerkning hun smilte lurt over. Virginia på sin side hadde spist mye mindre og en kunne kanskje tolket den manglende matlysten hennes som et tegn på at noe var galt fatt, men ingen tenkte i de baner akkurat da. De bare nøt måltidet. Penelope selv spiste og viste klart at hun hadde utmerkede vaner når det gjaldt måltider. Instinktivt gjorde hun alle de rette tingene og viste eksellent bordskikk. Lurifaks derimot var mye mer uappetittlig og hadde til og med munnen åpen, mens han spiste, noe han gjentatte ganger hadde hørt at han ikke skulle og gjentatte ganger gjorde likevel. Og så var det Isabel. Isabels hjertefeil og skrøpelige helse hadde ført til at hun var svært liten til å være nesten to år og dessuten alt for tynn. Likevel funklet øynene hennes og de alene var så livfulle og vakre at en nesten glemte hjertefeilen hennes helt. Isabel satt i en barnestol og så nærmest dronningaktig der hun satt og fulgte nøye med mens de andre spiste. Og mens de satt der var det stearinlys tent i flotte lysestaker og alt var så koselig og vakkert at ingen tenkte videre over at Virginia gikk fra bordet for å legge seg før de andre. Noe hun for så vidt hadde helt lov til siden Kristaver alt hadde tilbudt seg og legge ungene og ta oppvasken siden Virginia hadde laget maten og dekket på bordet. Ingen tenkte over at Virginia gikk før neste morgen da Kristaver våknet og var alene i den store dobbeltsengen med hele dyna for seg selv. Da brydde han seg ikke om at han hadde dyna alene og løp ­heller rundt i huset frem til han fant et brev som tydelig var skrevet i Virginias sirlige løkkeskrift. Der sto det:

Kjære Kristaver

Jeg har alltid elsket deg og det håper jeg de vet, men jeg kan ikke bli. Det blir for mye for meg med Kiaras død og Isabels hjertefeil og jeg klarer ikke å leve med det. Jeg må dra, få tid til å finne meg selv og jeg forlater dem. Dessuten elsker jeg deg ikke lenger, jeg bryr meg virkelig om deg, men det er ikke den kjærligheten det en gang var. Det jeg føler for deg nå er heller vennskap og jeg ønsker en pause fra det og. Jeg vil ikke måtte føle ansvar for andre, jeg trenger å være fri, bare leve mitt eget liv og derfor reiser jeg nå. Jeg etterlater en sjekk på 10 000 kroner som kan være en start på ditt nye liv med bare deg og barna og jeg håper du finner en som virkelig kan være der for deg, en som kan elske deg på en måte som jeg ikke klarer lenger. Det er ikke deg, det er meg og jeg håper du ikke hater meg, men kan huske meg som et fint minne. Ta dem godt av Penelope, Lurifaks og Isabel og fortell dem at jeg elsker dem, men at jeg bare ikke kan bli. Jeg håper dere forstår.

Med vennlig hilsen Virginia Kristabelle Mignonette Revestjert

Om Kristaver forsto på noe som helst plan vites ikke, men det er helt klart at han ble skuffet inn til margen og falt sammen over brevets innhold. Penelope fant ham i hvert fall gråtende over brevet, et brev der innholdet var så ufattelig mye mindre elegant enn skriften. Penelope prøvde så godt hun kunne å trøste sin far, en far som var knust. Kristaver følte det visstnok der og da som om Virginia hadde revet ut hjertet hans, tråkket på det og slengt det inn i peisens flammer etterpå. Og dette var det folk siden ville betegne som det tredje og avgjørende trekket i destruksjonen av Kristaver Kanin. Det var i hvert fall denne hendelsen som medførte at Penelopes liv forandret seg for alltid. Etter at Virginia dro fant Kristaver nemlig en ny trøst i alkoholen og ble aldri den samme gamle igjen.

Penelope Kanin opplevde de neste fem årene i sitt liv som langt mer bekymringsfulle enn livet hennes så langt. Hun var kvinnen i huset nå, uavhengig om hun oppfattet det sånn selv og måtte ta på seg pliktene med vask og rydding og alt ellers. Dette fordi Kristaver nå tilbrakte all sin tid med å drikke seg fullere og fullere på byens lokale pub, en pub som ble kalt ?Octopus Delight? siden den ble drevet av blekkspruten Bjarte Blekkholt. Bjarte var kjent for sitt talent for å sjonglere med alle de åtte armene sine samtidig og gjorde alkoholservering til et show der han sjonglerte med glass og flasker og var begavet som bare rakkern når det gjaldt servering av alkohol. Kristaver hadde fått en lite innbringende jobb økonomisk sett på Bjartes pub siden han var en utmerket pianist og spilte sanger utover kvelden mens han til gjengjeld fikk forsyne seg fritt med øl, øl og mer øl. Dette var en jobb som han på sin side likte siden han både fikk spille musikk og drikke seg full. Kristaver hadde forelsket seg fullstendig i alkoholens gleder, noe som åpenbart skyldtes at det fikk ham til å glemme at Virginia hadde forlatt ham, at Kiara hadde vært dødfødt og at Isabel hadde en alvorlig hjertefeil. Det Kristaver nok trengte var timer med psykolog og å snakke ut om alt som hadde skjedd, men det nektet han å innse selv. I stedet dro han oftere og oftere på puben, mens Penelope, Lurifaks og Isabel måtte passe på seg selv. Lurifaks tok det ikke så tungt. Han var en sosial og svært kvikk ung fyr og valgte ofte å overnatte hos venner. I tillegg var han en liten rakker og opplevde perioden fra han var seks til han ble elleve som en periode da han kunne gjøre hva han ville når han ville det, noe som også falt i smak hos ham. Penelope derimot oppfattet det hele som veldig tungt. Hun ble morsskikkelsen uten at dette helt var planlagt fra hennes side. Penelope bare innså at hun måtte passe på Lurifaks og Isabel og dessuten sørge for at huset så fint og ryddig ut til enhver anledning sånn at ingen begynte å lure. Hun gjorde en god jobb med å skjule det som foregikk, nesten skremmende god. Likevel visste de fleste at Kristaver drakk en del og de følte for de tre barna som måtte klare seg så mye selv. Mange av naboene tilbydde seg og hjelpe og Lurifaks tok det han fikk med et smil. Penelope derimot hadde en stolthet som gjorde at hun nektet å ta i mot noe av hjelpen hun ble tilbudt. Dette skulle hun klare selv, det var hun fast bestemt på. Likevel var alt verst for Isabel som opplevde årene fra januar 1947 da hun var nesten 2 år og frem til mars 1952 som svært vanskelige. Isabel stakkars kunne ikke huske en tid med Virginia og hadde aldri opplevd Kristaver som en god og tilstedeværende far og dette gjorde henne sykere. Dette toppet seg i mars 1952 da hun hadde syvårsdag. Dette var en dag da Kristaver så langt ikke hadde drukket noe og han var seg selv i større grad enn på lenge.

‑­

?Gratulerer med dagen,? utbrøt han da han og Lurifaks og Penelope skrittet innpå rommet til Isabel. Der forsvant smilene deres brått da de fant Isabel bevisstløs i sengen og med et ansikt som tydelig var preget av høy feber.

?Isabel,? utbrøt Penelope, mens Kristaver gjorde det verste han kunne ha gjort. Nervøs og skremt over Isabels bevisstløshet løp han nemlig til kjøkkenet og grep en tilfeldig vinflaske som han forsynte seg fra i store slurker. Dette handlet ikke først og fremst om at han var spesielt tørst akkurat da, men han hadde glemt hvordan man kunne roe nervene uten alkohol og bare drakk i vei. Penelope derimot ringte sykehuset som gikk med på og straks komme kjørende dit og satte så i gang med å prøve å få liv i Isabel, noe hun omsider fikk til. Dette gjorde henne så lykkelig at hun begynte å gråte. Lurifaks på sin side hadde blitt så skremt over å se Isabel sånn hun var at han hadde løpt inn på rommet sitt og nå gråt inn i dyna si mens han forbannet seg selv over å gjøre noe sånt. Som mange andre gutter følte Lurifaks at tårer var nedverdigende og han gråt derfor kanskje ekstra mye, gråt over at han ikke greide å la være å gråte. Snart nok kom folk fra sykehuset og da møtte de en snøvlende og nervøs Kristaver som var overdrevent bablende og sa massevis uten egentlig å si noe som helst.

?Hun er ikke våken, men jeg tror ikke hun er død, hun kan vel ikke være det kan hun vel, og forresten vil dere ha litt vin, dette er beste sorten, ikke at jeg drikker så mye, bare litt, må roe nervene, vil dere ikke, og hvor er hun, oppe på?? bablet Kristaver, tydelig med svært liten kontroll over noe som helst. De to fra sykehuset, Hansine Elgesen og Halvor Hest, delte blikk og løp så rundt i huset og fant omsider Isabels rom der Isabel satt blek og tårevåt ved siden av Penelope.

?Hvordan går det?? spurte Hansine omsorgsfullt og Isabel svarte med svak stemme at hun ikke følte seg så bra, mens Penelope holdt om søsteren sin for å passe på henne med et meget bekymret uttrykk. Hansine kom bort til dem og sjekket Isabels panne og litt diverse andre ting før hun konkluderte med at Isabel var rammet av en ufarlig influensa, men likevel burde holdes til observasjon på sykehuset en natt siden hun tross alt hadde vært bevisstløs. Hansine fortalte så Penelope at hun hadde gjort alt riktig. Så dro de på sykehuset, Kristaver også og han var betydelig mindre full nå. Like fullt var han som lammet av redsel og åpenbart klar over at han nok var i vansker nå. Og sant nok. Så snart Isabel ble ansett som frisk nok til å dra hjem ble det straks besluttet at Kristaver måtte velge mellom enten noen måneder i fengsel eller å ta i mot en plass på det lokale rehabilitasjonssenteret for å slutte å drikke. Kristaver hadde kanskje fått det tegnet han trengte for å skjønne alvoret og valgte rehabilitasjonssenteret, mens Penelope, Lurifaks og Isabel flyttet til Kristavers søster Katarina Kanin som tilfeldigvis også var lege og kunne gi Isabel den pleien hun egentlig trengte. Og slik startet et nytt liv for Penelope Kanin da hun var 13 ½ år gammel, et nytt liv som ble mye bedre.

*

5 kommentarer
    1. Jeg trur nok ikke nødvendigvis dette prosjektet er helt håpløst, så om du vil ta det opp igjen, har jeg trua. Det er nok, som du sier sjøl, litt vel prega av “tell, don’t show”, og sliter litt med å få ekteskap (med påfølgende barn) mellom rev og kanin til å gå opp, men det er likevel mye sjarmerende her, og jeg syns ikke det gjør noe at plottet røpes i tittelen. Det er likevel mye spennende og uforutsett som kan skje i løpet av alle de ekteskapa. Dessuten liker jeg navnevalga veldig godt!

    2. Fint at det var mye sjarmerende her og ikke helt håpløst som prosjekt, det kan godt hende jeg etter hvert gir det et nytt forsøk (men begynner prosjektet på nytt med en litt mer dynamisk og beskrivende fortellerstil). Kult at navnevalgene falt i smak 🙂

    3. Shit. Jeg har glemt So you think you can dance. Har ikke sett siden….første året? Haha. Fikk lyst til å se på! 😛
      Ha en fortsatt fin sommer! Spis is!

    4. So you think you can dance er skikkelig kos, verdt å sjekke ut på nytt 🙂
      Og takk, jeg har en finfin sommer, jeg har spist is og jeg håper du har en super sommer som inneholder is selv =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg