Topp 7 navn jeg har gitt pokémon på Pokémon Go og Some kind of Happiness-anmeldelse

Heisann! Det er lørdag, jeg har på åpningsseremonien til OL Rio i bakgrunnen (jeg er totalt uinteressert i OL, men åpningsseremoniene kan være underholdende) og livet er fint fordi jeg har brukt bankkortet mitt litt for ofte i det siste og lever et liv fullt av bøker å kose meg med, teaterplaner å se frem til og sist, men ikke minst et nytt Professor Layton-spill til Nintendo 3DS som jeg regner med å få i posten om få dager. Ellers tenkte jeg å bruke dette innlegget på en av flere bokanmeldelser som vil dukke opp her fremover i og med at jeg har lest veldig mye fint denne sommeren, men før den tid tenkte jeg å la temaet være Pokémon Go og hvordan noe av det morsomste på det spillet er å gi navn på Pokémon-ene jeg finner. Nå tenkte jeg å se gjennom fingrene med at dette godt mulig ikke interesserer så mange og skrive opp de syv navnene jeg er mest fornøyd med å ha gitt Pokémon og kommentarer til navnene som forklarer ideen bak dem. Sånn sett kan dette være fin inspirasjon til andre som skal navngi Pokémon fremover. Hvis dette er totalt uinteressant er det ellers bare å se etter * som markerer hvor dette innlegget går fra Pokémon-relatert babbel til bokrelatert babbel i stedet 😉

Topp 7 navn jeg har gitt Pokémon på Pokémon Go så langt

– Hamilton

Charmander var min første pokémon og fikk navn da jeg fortsatt hadde en, i mine øyne, super plan om å oppkalle alle pokémon jeg fant etter musikaler. Jeg gikk siden bort i fra denne ideen da det viste seg å være begrensninger for hvor lange navnene kunne være. Charmanderen min fikk fortsatt hete Hamilton likevel fordi minst en referanse til musikalen Hamilton føles essensielt for tiden 😉

– Maurice

Maurice er navnet på en Meowth  jeg fant forrige torsdag like etter å ha forlatt hovedbiblioteket. Han heter Maurice mest fordi jeg i de aller fleste tilfeller gir pokémonene mine navn som starter på samme bokstav som pokémonen starter på, men også fordi Maurice er et fint navn. Maurice er også grei å nevne fordi han var den første pokémon-en jeg tok bilde av, noe som har resultert i et nytt profilbilde på Facebook OG en # kalt #pokemonprosa jeg har startet på Instagram der jeg poster bilder av pokémon og skriver kortprosa som følger med bildet (på sikt dagdrømmer jeg om å kunne bli kjendis på Instagram for pokemon go + skriverier i en skjønn symbiose fordi man kan dagdrømme om slike rare ting og tang, jeg mener jeg kunne jo samlet alt i en bok, det kunne funket).

– Rattigan

Da jeg fanget en Rattata visste jeg ikke helt hva jeg skulle kalle ham før det slo meg at ja, han kunne totally oppkalles etter skurken i den temmelig undervurderte Disney-filmen “Mesterdetektiven Basil Mus” som kort oppsummert er Sherlock Holmes med mus og som inneholder en fantastisk skurkesang:

Dette er dessuten den første av to muligheter jeg i dette innlegget har til å trekke frem min forkjærlighet for stemmen til Helge Jordal siden han i den norske versjonen av denne animasjonsfilmen har stemmen til Rattigan 🙂 

– Philomel

Det er veldig lett å finne Pidgey, men hva jeg skulle kalle Pidgey var litt mer vanskelig å bestemme seg for. Det vil si, det var det frem til jeg kom på at jeg ikke bare kan ha popkulturelle referanser til musikaler og Disney-filmer, men også ha referanser til gresk mytologi der det finnes en karakter som heter Philomel og blir forvandlet til en fugl. Jeg vet ganske lite om denne myten utover det, men jeg følte det var en fin måte å kunne ha en litt obskur referanse så yay.

– Sebastian

Helge Jordal med norske versjonen av “Kiss the girl” <3 Og greia er jo den at om man fanger en Krabby og dermed en veldig krabbeaktig pokémon så er det for meg veldig opplagt at den må få navnet Sebastian, det føles som en opplagt ting for en Disney-elsker 🙂 

– Gloria

Pokémon-en Goldeen fikk navnet Gloria fordi det er en pokémon som har noe utpreget feminint ved seg sånn jeg ser det og fordi jeg ville ha et navn på G. Dessuten så hun litt ut som en Gloria av en eller annen grunn så derfor.

– Mr. Zzz

Da jeg fant en Zubat slo det meg fort at det egentlig finnes svært få navn på Z. Så funderte jeg litt og vurderte sterkt å gi Zubat-en min navnet Batman før jeg innså at jeg hadde lyst til noe mer eget og valgte Mr. Zzz som kan tolkes som en referanse til de tre bokstavene som sammen symboliserer sovende figurer i tegneserier. Med Mr. Zzz høres det dessuten litt mystisk ut, nettopp litt som om dette er en litt gåtefull karakter som kan stå bak skumle konspirasjoner eller være vampyr i hemmelighet eller noe liknende.

*

Og det er de navnene jeg så langt er mest fornøyd med på Pokémon Go. Nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av en fin fin fin bok og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

 

Some kind of happiness av Claire Legrand

THINGS FINLEY HART DOESN?T WANT TO TALK ABOUT

? Her parents, who are having problems. (But they pretend like they?re not.)
? Being sent to her grandparents? house for the summer.
? Never having met said grandparents.
? Her blue days?when life feels overwhelming, and it?s hard to keep her head up. (This happens a lot.)

Finley?s only retreat is the Everwood, a forest kingdom that exists in the pages of her notebook. Until she discovers the endless woods behind her grandparents? house and realizes the Everwood is real–and holds more mysteries than she’d ever imagined, including a family of pirates that she isn?t allowed to talk to, trees covered in ash, and a strange old wizard living in a house made of bones.

With the help of her cousins, Finley sets out on a mission to save the dying Everwood and uncover its secrets. But as the mysteries pile up and the frightening sadness inside her grows, Finley realizes that if she wants to save the Everwood, she?ll first have to save herself.

*

Det er sikkert småting ved denne boka som kunne vært gjort annerledes og det er sikkert ikke verdens mest originale bok ever eller noe sånt og samtidig. Da jeg leste denne boka ville jeg bare gi den en klem, jeg ville hviske «jeg elsker deg» og håpe at denne boka hørte det. Kort oppsummert, jeg ville at denne boka på et eller annet vis skulle merke hvor mye jeg satte pris på den for dette er en nydelig bok som definitivt er blant de beste bøkene jeg har lest i år.

Uansett, her handler det om Finley som er 11 år og blir sendt for å tilbringe sommeren sammen med besteforeldrene sine som hun aldri har møtt i og med at foreldrene hennes har problemer å finne ut av. Finley skriver ellers historier i notatboka si om den eventyrlige skogen Everwood som viser seg å finnes i form av skogen rett ved der besteforeldrene bor og så blir det en uendelig sommer med mysterier, fettere og kusiner som blir gode venner og ymse hendelser som Finley vil bære med seg videre. Og alt kunne vært ganske fint om det ikke var for de blå dagene som hun opplever stadig oftere og som betyr at ingenting funker og at hun ikke orker noe som helst.

Og så mye mer om plottet skal jeg ikke si for dette er en av de bøkene der skrivestilen og stemningen er viktigere enn det som fysisk skjer, men jeg elsket å følge denne historien og jeg hadde så uendelig lyst til å gå fysisk inn i boka for å gi Finley en klem eller prøve å trøste. Som voksen leser, uavhengig av om man har slitt med slikt selv eller ei, så skjønner man at Finleys blå dager handler om depresjon og angst og panikkepisoder og mens det føles urettferdig at noen må forholde seg til slikt i det hele tatt, så føles det kanskje litt ekstra urettferdig når Finley må takle det som en elleveåring som ikke skjønner hva som foregår, men bare prøver å skjule det så godt hun kan for å beskytte foreldrene sine og andre rundt henne. Det er nettopp dette elementet ved historien som gjør at denne boka er veldig viktig for uansett hvor mange bøker som skrives om mental helse så blir det likevel bare et mer og mer viktig tema og Claire Legrand behandler temaet med all den varsomhet og omtanke det fortjener.

I tillegg er dette en bok om sommeren, en bok om vennskap og familie, en bok om mysterier og en bok som er magisk på samme måte som «Bridge to Terabithia» der det virker så tilsynelatende fortryllende og eventyrlig, men så er det egentlig langt mindre magisk enn man tror, samtidig som det kanskje nettopp derfor er temmelig eventyrlig likevel.

Og jeg har litt problemer med å komme til poenget, men denne boka er nydelig. Jeg elsker utdragene fra Finleys fortellinger og hvordan virkelighet og fantasi glir sammen på en måte som funker ypperlig. Jeg elsker Finley og hvordan alt fortelles fra hennes synsvinkel og ååå man blir så glad i Finley og kan så lett relatere seg til henne, noe som igjen er nok en finfint ting med denne boka og man kan selvsagt innvende at hun har en litt for moden stemme til å overbevise 100% som elleveåring, men jeg syns ikke det er noe problem. Jeg elsker også de andre karakterene, mysteriene og hvordan ikke alt løser seg, men så føles slutten håpefull og positiv likevel. Dessuten inneholder denne boka fine ting som lister og det er også kult.

Når vi legger til disse utdragene fra denne boka som det er veldig lett å kjenne seg igjen i:

?I start to worry that I should be saying something. Most of the time I think I could be perfectly content without saying a single word, but no one else seems to function that way. There is so much talking in the world, and so much expectation to talk, even if you do not feel like talking. I find it overwhelming.? 

*

?I want to ask him about these things, but whenever I imagine doing so, I freeze up. I have always been better at writing things than saying them.? 

*

Så er konklusjonen at dette er en bok jeg personlig følte meg veldig hjemme i og som jeg ble veldig glad i. Dette er en bok som føles viktig både for de unge leserne som er målgruppen, men også for voksne lesere som meg, og dette er en bok som overbeviser på alle punkter fra historien som engasjerer hele veien til skrivestilen og karakterskildringene som er awesomehet. Med andre ord anbefaler jeg «Some kind of happiness» på det sterkeste og håper den vil leses av f.eks. deg, kjære leser 🙂

Terningkast 6!

 

5 kommentarer
    1. Fint at du også bruker Nintendo 3DS. Det har jeg også og bruker den mye. Jeg er sikkert den eneste på denne planeten som ikke har spilt Pokemon Go ennå og det er vel fordi jeg ikke liker mobiler og apper. Bruker å legge fra meg mobilen der jeg ikke ser den for har aldri vært tilhenger av mobil. Jeg foretrekker å spille spill på nintendoen og PC. Jeg er muligens fra steinalderen, men det er vel i steinalderen jeg trives;)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg