We are the ants og sånt

Heisann! Det er torsdag morgen og livet er fint fordi neste uke har potensiale til å bli skikkelig awesome (den vil antakelig inneholde forlagsarrangement, Finding Dory på kino, Songfuglen på teater og ellers så er det endelig slutt på OL og dermed ny episode av SYTYCD, det er første episode av neste sesong av Stjernekamp, det er biblioteksplaner og det er nytt jobbkurs som skal i gang). Denne uka derimot er mer ordinær, men jeg koser meg, leser fine bøker og har det gøy med Nintendo, Netflix og kreative prosjekter (deriblant ny fargeleggingsbok jeg skaffet meg i slutten av forrige uke) så yay for det 🙂

Ellers leste jeg i går at det skal bli laget en live-action versjon av “Den lille havfruen” der Alan Menken og Lin-Manuel Miranda skal stå for musikken og det høres awesome ut. Og dette er selvfølgelig en ypperlig unnskyldning for å poste denne finheten:

Det er så fint, jeg elsker dem begge to <3

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse av den skikkelig fine boka “We are the ants” av Shaun David Hutcherson (som forøvrig har en himla kul bio på nettsiden sin: http://shaundavidhutchinson.com/about/). Jeg måtte nemlig sitere en del og dermed ble anmeldelsen ganske lang så derfor 🙂 Neste innlegg kommer antakelig på søndag så da bables vi og god fornøyelse, håper anmeldelsen faller i smak. 

We are the ants av Shaun David Hutchinson

Henry Denton has spent years being periodically abducted by aliens. Then the aliens give him an ultimatum: The world will end in 144 days, and all Henry has to do to stop it is push a big red button.

Only he isn?t sure he wants to.

After all, life hasn?t been great for Henry. His mom is a struggling waitress held together by a thin layer of cigarette smoke. His brother is a jobless dropout who just knocked someone up. His grandmother is slowly losing herself to Alzheimer?s. And Henry is still dealing with the grief of his boyfriend?s suicide last year.

Wiping the slate clean sounds like a pretty good choice to him.

But Henry is a scientist first, and facing the question thoroughly and logically, he begins to look for pros and cons: in the bully who is his perpetual one-night stand, in the best friend who betrayed him, in the brilliant and mysterious boy who walked into the wrong class. Weighing the pain and the joy that surrounds him, Henry is left with the ultimate choice: push the button and save the planet and everyone on it?or let the world?and his pain?be destroyed forever.

*

Da jeg hørte om konseptet til boka «We are the ants» ble jeg raskt interessert siden temaet «tenåringsgutt må velge om han vil trykke på en knapp for å redde verden eller la være slik at verdens undergang kommer på besøk» hørtes temmelig fascinerende ut. Og noe av det beste med denne boka er at det er en sånn ungdomsbok som man bare vet at vil være skikkelig essensiell for enkelte. Det finnes så mange som vil elske denne boka og finne en trøst i den og det er med på å gjøre den viktig. Og mens jeg personlig anser dette som en veldig fin bok og ikke en fullstendig fantastisk en så er det likevel noe innmari fint med å ha lest en veldig fin bok. Livet blir alltids et hakk bedre når man har lest veldig fine bøker.

Uansett, denne boka gjør veldig mye riktig. Det er en ungdomsbok som er utrolig godt skrevet, den tar opp viktige temaer som depresjon, mobbing og kjærlighet, det er karakterer man blir engasjert i og der ingenting er svart-hvitt og den er veldig «tounge in cheek» (for å bruke et uttrykk jeg ikke finner en god norsk beskrivelse for og som bare føles som en veldig god beskrivelse av språkleggingen i denne boka). Og mens det er science fiction-elementer så er det en først og fremst realistisk bok der science fiction-elementene heller er en ramme rundt historien, noe som funker ypperlig.

Dette er dessuten en bok som er herlig nerdete og åpenbart skrevet av noen som er fascinert av vitenskapen og universet, noe som etter hvert har blitt noe jeg liker veldig godt i bøker. Samtidig er denne boka både sår og vond og på sett og vis en smule filosofisk i og med at det handler om å beslutte om verden er verdt bryet eller ei. Og uten å spoile for mye så er slutten ganske så åpen og det kan kanskje være litt irriterende, men det føles også riktig. I tillegg til alt dette liker jeg humoren til Shaun David Hutchinson, tross tidvis dyster og ukoselig tematikk er det alltid sarkastisk humor å finne uten at man trenger å lete så nøye for å finne det.

Og her var det mye positivt og likevel var jeg ikke helt i himmelen etterpå, noe som ikke nødvendigvis betyr at det var noe galt med denne boka, det var bare noe udefinerbart som manglet. Noe av greia er nok det at jeg har lest en del ungdomsbøker som har tatt opp mange av de samme temaene tidligere i år som har gjort sterkere inntrykk, noe som for så vidt ikke er «We are the ants» sin feil, men som like fullt er verdt å nevne. Jeg føler også at dette er en bok som prøver å være litt for mye på en gang og at det noen steder var litt vel mye drama. Samtidig føles det også ganske riktig og uansett om jeg er i himmelen eller bare på øverste hylle i bokhylla metaforisk sett så er det umulig å komme bort i fra at Shaun David Hutchinson skriver utrolig bra og herved er en forfatter jeg definitivt skal lese mer av. Dessuten er dette en bok der en hovedperson er homofil og så er det bare en del av hvem han er i stedet for å være en big deal og det føles også ganske fint.

Konklusjonen er altså at denne boka er verdt et forsøk, om ikke annet så fordi den er så godt skrevet. Terningkast 5 og her er en masse sitater (fordi denne boka er skikkelig siterbar):

?We may not get to choose how we die, but we can chose how we live. The universe may forget us, but it doesn’t matter. Because we are the ants, and we’ll keep marching on.? 
*

?Dreams are hopeful because they exist as pure possibility. Unlike memories, which are fossils, long dead and buried deep.? 

*

?Sometimes I think gravity may be death in disguise. Other times I think gravity is love, which is why love’s only demand is that we fall.? 

*

?What if I don?t give a shit about the world??
?I?d say that?s pretty fucking sad.?
?Why??
?Because the world is so beautiful.? 

*

?You spend your life hoarding memories against the day you’ll lack the energy to go out and make new ones, because that’s the comfort of the old age. The ability to look back at your life and know that you left your mark on the world. But I’m losing my memories, it’s like someone’s broken into my piggy bank and is robbing me one penny at a time. It’s happening so slowly, I can hardly tell what’s missing.? 

*

?The universe may forget us, but our light will brighten the darkness for eons after we?ve departed this world. The universe may forget us, but it can?t forget us until we?re gone, and we?re still here, our futures still unwritten. 

We can choose to sit on our asses and wait for the end, or we can live right now. We can march to the edge of the void and scream in defiance. Yell out for all to hear that we do matter. That we are still here, living our absurd, bullshit lives, and nothing can take that away from us. Not rogue comets, not black holes, not the heat death of the universe. We may not get to choose how we die, but we can choose how we live.? 

*

?Popularity is teenage heroin.? 

*

?I was surrounded by heaven. The sun, the moon, the earth, and all those living stars. They wen’t static like in pictures taken from impossibly far away- they breathed, they glowed. They were future and past, possibility and memory. They were beautiful. 
“I never knew there were so many,” I whispered. We are merely pieces of a grander design, even more insignificant than I imagined. When the earth ceases to be, all those stars will shine on. Out deaths will mean nothing to them.
“I feel so small.” No one replied. I wondered as I watched the stars, really seeing them for the fist time, whether they could see me, too.? 

*

?Age isn’t stealing from my grandmother; it’s slowly unwinding her.? 

*

?Physicists have theorized that we live in an infinite and infinitely expanding universe, and that everything in it will eventually repeat. 
There are infinite copies of your mom and your dad and your clothes-stealing little sister. There are infinite copies of you. 
Despite what you’ve spent your entire life believing, you are not a special snowflake. Somewhere out there, another you is living your life. Chances are, they’re living it better.? 

*

?As human beings, we seek meaning in everything. We’re so good at discovering patterns that we see them where they don’t exist.? 

*

3 kommentarer
    1. Jeg blei ganske interessert i denne boka, som du sikkert veit, innehar jeg jo en viss fascinasjon for vitenskap sjøl 🙂 Likte speselt det sitatet som begynner med “I was sorrounded by heaven”. Ellers er jeg enig i at det er en veldig god ting når karakterer får lov til å være for eksempel homofile uten at plottet nødvendigvis trenger å dreie omkring dét av den grunn – og sånn burde det vært mer av i andre medier òg, også når det for eksempel gjelder folk med funksjonshemminger eller at de er trans. Jeg trur det bidrar til å normalisere det.

    2. Fint at jeg vekket interessen din for denne boka, tror du ville likt den ganske godt 🙂 Og ja, det er veldig viktig det med at karakterer kan være f.eks. homofile uten at det er hovedfokuset av den grunn, fint når ting normaliseres.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg