En forfatter, en verden av historier og tre fugler på balkongen :)

Heisann 🙂 Det er onsdag og livet er fint fordi jeg nå har anskaffet billetter til å se “Finding Dory” på Ringen Kino på fredag og først trodde jeg ting ville bli litt stress fordi jeg har begynt på et nytt jobbkurs som varer fra 9 – 15 og filmen starter 17:45 og jeg skal få spist middag først og slikt, men jeg fant en optimal og herlig løsning så yay 😉 Ellers hadde jeg tenkt meg på et litterært arrangement i dag som jeg endte opp med å droppe fordi det ble aldeles for mye stress, jeg gleder meg til lørdag fordi biblioteket og Songfuglen på Det Norske Teater og ja, jeg har det ganske fint mesteparten av tiden. 

Ting som gleder meg ellers er “Et lite liv” som jeg leser nå for den er faktisk skikkelig fin og engasjerende skrevet og jeg satser på at den fortsetter å være like fin. Jeg gleder meg videre over Nintendo-spillet jeg koser meg med for tiden, jeg har dilla på Gilmore Girls, jeg liker at det har vært ny episode av SYTYCD Jr. selv om den ikke var blant de mest engasjerende episodene og angående den nye episoden var denne dansen skikkelig skjønn:

Denne dansen kunne selvsagt vært mye bedre enn den er for jeg elsker konseptet, musikken og atmosfæren, men jeg syns de to danserne er litt for unge og uerfarne til å overbevise hundre prosent. Det er likevel veldig søtt og sjarmerende og et sånt konsept som får meg til å drømme meg bort og inspireres.

Og så har jeg i år blitt ganske stor fan av Grace VanderWaal (hun har en veldig fin konto på Youtube der hun synger originale sanger og covrer andres låter og hun overbeviste meg veldig under auditionen sin på America’s Got Talent) og her er hennes opptreden under kvartfinalen:

Og noe av det jeg liker best er det at hun ikke er perfekt, hun er litt sjenert og usikker og treffer ikke fantastisk på hver eneste tone og likevel så skinner potensiale og musikaliteten så godt frem og jeg er litt sånn at jeg liker det når man ser penselstrøkene på malerier i stedet for at det er helt fotorealistisk og hvis barn og ungdom synger så liker jeg at stemmene bærer litt preg av det at de er i en utviklingsfase, de små tingene som gjør at ting ikke er helt feilfritt er det som gjør at det blir så mye mer genuint og gjennomfint og ja, jeg syns dette er en super opptreden. Og tenk å være 12 år og allerede så flink til både å synge og å spille ukulele, det er inspirerende 🙂
*

Ellers har jeg fått skrevet en del på Gatelyktprosjektet og jeg trenger egentlig bare å skrive ferdig det avsluttende kapittelet (som jeg holder på med for tiden) og å forlenge noen av de andre novellene og så vil jeg nok ha et førsteutkast klart. Og det er litt for kort (selv med å forlenge ymse noveller og slikt så vil det fortsatt ikke være mer enn kanskje 80 sider), men så er det jo en novellesamling der målgruppen er barn og unge og da trenger det kanskje ikke å være så langt som med vanlige romaner. Jeg oppdaget ellers at Ugla bokbar som åpnet i går skal ha et arrangement i slutten av hver måned der de har en redaktør på besøk som man kan møte og stille spørsmål til og det første slike møtet er nå førstkommende tirsdag og det er jo brilliant. Det er i alle fall en mulighet til å sjekke om det på sikt er et marked for rare novellesamlinger om gatelykter som forteller historier til hverandre og kanskje få noen ideer om hva som bør gjøres videre for jeg vet det gjenstår mye redigering, men jeg vil at det skal bli til noe. 

Uansett tenkte jeg å dele en novelle fra prosjektet som jeg har tenkt at skal være den siste novellen som blir fortalt av en gatelykt ved nattestid og som slik jeg har tenkt det skal romme litt av alt som har blitt fortalt tidligere i samlingen liksom. Dette er altså ikke redigert eller slikt, men bare en liten historie om en forfatter og tre fugler på balkongen. Jeg håper det faller i smak og så kommer neste innlegg antakelig på lørdag 🙂

 

En forfatter, en verden av historier og tre fugler på verandaen

De satt der på rad og var tre noter på et noteark eller kanskje ? der fine tankespill kunne følge etter. Han så dem først ikke, så egentlig ingenting utenom det blanke Word-dokumentet som var og forble like blankt. Alt han visste da var at hele livet var fullt av ord og at han ikke klarte å nå dem og at det nærmest var fysisk vondt å vite at de var så nær ham, så uendelig nære og likevel så fjerne. Og her kan vi selvsagt fortelle at mannen het Gustav og likte å tenke på seg selv som forfatter selv om han enda ikke hadde utgitt noe siden han tross alt drev med mye av det ekte forfattere drev med som å lese masse bøker, finne inspirasjon overalt, late som om ordene var blyanter for så å gå inn for å spisse dem så godt at de var som skarpe små sverd å regne og selvsagt, å skrive. Og når han ikke skrev drakk han te fordi han følte det var en utpreget forfatteraktig ting å drive med, dessuten hadde han aldri lært seg å like kaffe selv om det fortonet seg som en enda mer forfatteraktig ting å like og da var det te som gjaldt. Te med fruktsmak. Te med tre suketter der antallet var vel så essensielt som drikken i seg selv. Te som smakte morgendugg selv når han drakk det om kvelden fordi den første koppen alltid kom i de skjøre morgentimene da øynene hans fortsatt var preget av søvn og ingenting funket skikkelig enda. Og i de beste periodene skrev han mer enn han drakk te og lagde seg kopper med te der teen ble kald fordi han glemte dem i hastverket med å få ned alle tankene som trillet frem, en etter en, ord etter ord, i de beste periodene var ordene som en ustoppelig bølge som fosset frem og etterlot ham våt og matt og samtidig hundre prosent lykkelig. Gustav tittet ned på Word-dokumentet nå, det blanke arket som nærmest hånet ham med sin blankhet og tok deretter en slurk av dagens tredje kopp med te. Det var ikke en av de beste periodene.

Kanskje hørte han et kurr, kanskje var det innbilt, men noe var det uansett som fikk ham til å se opp og se fuglene på verandaen. Det var tre av dem, tre fugler, eller mer spesifikt duer og ikke spesielt søte duer. Men det de manglet av søthet tok de igjen i å være fascinerende for det var dem og Gustav lurte på om de var i familie. Kanskje en mor og far-due og et due-barn der moren og faren var aldrende og en dues ekvivalent til å være noen-og-sytti siden alle duene var like store. Kanskje de ikke var familie i det hele tatt, men tre gode venner på samme alder som delte en samtale på et fuglespråk Gustav ikke forsto noe som helst av. Dette virket straks som det mest sannsynlige alternativet og Gustav betraktet dem der de satt og håpet at ingen av duene ville bestemme seg for å bæsje på verandaen hans. Ikke for det altså, han hadde det ikke med å bruke verandaen særlig ofte, det var bare det at det ikke tok seg helt ut og det føltes som om duer strengt tatt burde ta litt hensyn de og. Gustav følte et snev av dårlig samvittighet der han satt og tok seg i å tenke at han skulle ønske det var spurver i stedet. Små og søte spurver som kunne gi ham følelsen av å være i en Disney-film rett før et koselig musikalnummer satte i gang. Den dårlige samvittigheten ble deretter fulgt av et snev av skam over en tanke som i Gustavs øyne virket veldig jentete før det slo ham at det ikke spilte noen rolle. Tanker var tanker og ingenting var feil, selv ikke at han av og til dagdrømte om å være i en Disney-film. Det som var feil var at han ønsket seg spurver i stedet for duene som han regnet med at merket det, merket hvordan duer var fugler han rett og slett ikke hadde så veldig sansen for om sant skal sies. «Unnskyld» sa han rett ut i lufta, velvitende om at om duene på balkongen faktisk hørte ham gjennom vinduet så forsto de ham nok ikke uansett for de var tross alt duer og han var et menneske og han regnet med at de nok snakket forskjellige språk. Gustav følte seg likevel litt bedre etter å ha unnskyldt seg, det hjalp på sett og vis og da var det kanskje en fin ide uansett. Han betraktet duene der de satt litt til og merket seg at de så ut til å ha det ganske så fint. Et øyeblikk fikk han litt lyst til å sette seg ved siden av dem på rekkverket, men det var ikke en tanke han tok særlig på alvor, ikke minst fordi ideen om å risikere å falle fra en balkong i fjerde etasje ikke var spesielt tiltalende. Han regnet snarere med at et slikt fall ville gjort skikkelig vondt og på alle mulige måter vært fullstendig unødvendig. Det virket likevel trivelig å sitte der på rekkverket, kjenne på vinden, mysa i sola og bare være midt i alt og likevel et sted forbi virkeligheten. Vissheten duene også hadde om at de når som helst kunne fly av sted og utforske alle kriker og kroker av verdenen rundt dem. Friheten som lå i denne vissheten.

En av duene fløy sin vei og Gustav fulgte den med blikket helt til han mistet den av synet. Han tenkte seg at denne fuglen var på vei til skogen som ikke var så alt for langt unna der man kunne gå seg bevisst vill mellom trærne og kanskje finne skjulte hemmeligheter der inne som var verdige og ettertenksomme og et skjørt farvel til meget slitte paraplyer. Gustav tenkte seg at han var passasjer mens duen fløy over skoger og kratt og forbi blokker og hus som i seg selv kanskje inneholdt tusenvis av historier om tidligere superskurker, feer i kjøleskap eller kanskje verdens raskeste skilpadde. Og kanskje burde Gustav ha skrevet i stedet for å la tankene spinne vilt mens han drømte seg langt, langt bort, men samtidig føltes det også nyttig bare dette med å gi seg hen. I alle fall minnet det ham på at det fantes en hel verden av historier som enda ikke var blitt fortalt, noe som han på sikt hadde et mål om å få gjort noe med. Det fantes elefanter og ildfluer og dypt inne i skogen fantes kanskje dører til andre verdener og alt dette kunne males frem når han bare fant ordene og å drømme seg bort var en måte å lete seg vei gjennom labyrinten. Skue frem og tilbake ved alle hjørner, lete med blikket og til slutt å finne lyset som markerte at han var fremme. Gustav visste at når han først kom seg dit så ville alt igjen flyte og han gledet seg. Med et smil tittet han ned på Word-dokumentet sitt igjen. Det var like tomt, men inni seg hadde han diktet i flerfoldige minutter og alt på grunn av tre duer som nå var to duer og snart ville være null duer når også de to gjenværende fuglene fløy av sted og kanskje landet på tilfeldig valgte gatelykter i Villbringebærparken der de kunne føle seg like hjemme som benkene og trærne og de mange buskene med ville bringebær som fantes der og var selve grunnen til at parken het det den het. Alt føltes bedre nå og han visste med et at alt ville ordne seg.

Gustav reiste seg snart og gikk for å lage seg en ny tekopp som han endte opp med å glemme å drikke. Og snart ville det bli kveld, parken ville fylles av eventyrstøv og tre duer ville være hvor enn de følte for å være mens himmelen var full av stjerner og kopper med te som noen hadde glemt å drikke.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg