Ymse finheter og Et lite liv

Heisann! Fin ting, var på shoppingtur sammen med fine folk i går og fikk tak i så mye fine klær som er mye mer sofistikerte enn de tingene jeg bruker ellers. Deriblant har jeg nå to par bukser og jeg pleier egentlig å aldri bruke bukser fordi jeg syns skjørt og kjoler er mye mer komfortabelt, men det viste seg at jeg kledde bukser langt bedre enn forventet og mens jeg ikke bryr meg så veldig om sånt så fikk buksene meg til å se slankere ut i tillegg fordi de sitter tettere enn skjørt gjør. Nå har jeg med andre ord veldig supre alternativer hvis det dukker opp jobb-intervjuer eller familiesammenkomster og jeg ser også for meg at det kan bli veldig fint å kombinere noe sofistikert med noe karolinsk og mer fargerikt for en fin miks. 

Ellers er jeg nå med på Lotto for de neste fem ukene fordi jeg jo har hatt flaks på konkurranser og liknende noen ganger i det siste og de har en sånn Super Lotto-trekning om ikke så lenge der man tydeligvis kan vinne milliongevinster uten noen rette tall. Uansett har jeg aldri vunnet mer enn rundt 50 kr på Lotto, jeg bare følte for å gi det et forsøk igjen. Jeg har dessuten anskaffet en billett til å se Kubo og det magiske instrumentet på kino på lørdag fordi det er den nyeste animasjonsfilmen til Laika (som med Coraline, ParaNorman og Bokstrollene har bevist at de lager helt fantastiske stop-motion animasjonsfilmer) og den ser usedvanlig stilig ut (anmeldelse kommer etter at den er sett selvsagt). Av andre interessante opplysninger kan det nevnes at jeg av ymse grunner holder på med å lage en Power Point-presentasjon om musikaler og at jeg gleder meg til neste uke da jeg har masse kulturelle planer og sannsynligvis har tenkt å delta med Pokémon Prosa på Åpen Mikrofon under Oslo Kulturnatt (har tatt bilder av Pokémon og skrevet kortprosa inspirert av bildene, det kan bli kreativt og stilig kanskje). 

For øvrig anbefaler jeg denne siden: http://thelatestkate.tumblr.com/ fordi illustrasjonene her er supersøte og hun har dessuten mange søte illustrasjoner av ymse dyr i kombinasjon med inspirerende tekster som hun i utgangspunktet begynte med å lage for å hjelpe seg selv når hun hadde angst eller depresjoner, men som også antakelig er en fin trøst for andre som sliter eller bare en koselig og inspirerende ting å se på hvis man ikke sliter, men bare liker å se fine illustrasjoner som oppmuntrer. Verdt å sjekke ut 🙂

*

Denne dansen fra SYTYCD Jr. er for øvrig nydelig (og det hjelper litt at det er en sang av Sara Bareilles som jeg elsker også, det er en fin bonus):

Men da tenkte jeg å poste min veeeldig lange og grundige anmeldelse av den eksepsjonelt velskrevne boka “Et lite liv” som definitivt er en av de aller beste bøkene jeg har lest i år og som i tillegg er noe av det mest deprimerende i verden. Neste innlegg kommer ellers om noen dager tenker jeg så da bables vi og god fornøyelse. 

Et lite liv av Hanya Yanagihara

Da fire studiekamerater flytter til New York for å slå seg opp der, er de blakke og rotløse, uten annet enn vennskap og ambisjoner som drivkraft. I løpet av nesten 700 sider og et halvt århundre blir relasjonene mellom vennene dypere og mørkere ? preget av kjærlighet og tillitsbrudd, suksess og hovmod. I sentrum står Jude. Midt i livet er han en skremmende dyktig advokat og likevel en ødelagt mann. Han hjemsøkes av traumer fra barndommen som ikke bare virker umulig å overvinne, men som han frykter vil forme livet hans en gang for alle ?

Et lite liv er en rå, emosjonell berg-og-dalbane av en roman. En opprivende, vakker og grenseoverskridende hyllest til vennskap, fellesskap og nestekjærlighet. En bladvender av de sjeldne.

*

Denne boka var en sånn bok jeg hørte masse om en periode og dermed hadde med på en slags uskreven liste over bøker jeg tenkte å lese etter hvert. Så fikk jeg tak i et norsk lesereksemplar og leste noen anmeldelser som gjorde at «etter hvert» ble så fort som mulig, noe som resulterte i at jeg brukte de siste elleve, tolv dagene av august på «Et lite liv» og fant ut at wow, bare wow! Denne boka vil jeg kanskje se meg nødt til å skaffe også i engelsk utgave for å kunne lese den på originalspråket i tillegg, denne boka gjør at jeg ikke har klart å fenges skikkelig av noe jeg har lest etter 31. august fordi det føles litt som å spise en ganske kjedelig middag dagen etter at man har spist taco med tortillachips og hele pakka, denne boka er meget sannsynlig et av årets litterære høydepunkter.

Det handler om JB, Malcolm, Willem og Jude som er fire studiekamerater i New York og så følger vi dem gjennom rundt tretti år. Aller mest handler det likevel om Jude som fort viser seg som en gåtefull person med mange hemmeligheter. Og så mye mer om handlingen vil jeg ikke si, men ååå, denne boka er noe av det mest deprimerende jeg har lest. Jude opplever og har opplevd så mye urettferdighet og hvis man liker historier der alt går til helvete er dette den mest perfekte boka av dem alle. Og likevel så er denne boka så vakkert og omtenksomt skrevet at det føles som en på sett og vis håpefull roman likevel. Man blir så glad i karakterene (som er som skapt for fanfiction og fanart sånn jeg ser det) og det er så nydelig formidlet om vennskap og kjærlighet at man gir seg helt hen.

I tillegg er det intenst engasjerende og fengende skrevet. Selv om jeg leser masse så er det sjelden en bok gir meg virkelig lyst til å kaste den i veggen fordi jeg blir så sur over noe som skjer og her var det et slikt øyeblikk. Og det er en veldig god ting og var også da jeg gikk fra å tenke på dette som en bok som jeg syntes var veldig bra til å tenke på dette som en bok jeg likte såpass at jeg ikke ville legge den fra meg et sekund. Videre elsker jeg hvordan denne boka er fortalt. Noe av det jeg har likt aller best med de bøkene i verden jeg er aller mest glad i er at de bryter reglene sånn jeg ser det. På en eller annen måte gjør alle bøkene jeg elsker mest valg som føles spenstige angående hvordan de formidler historien og jeg føler at Hanya Yanagihara også tar sjanser stadig vekk med å plutselig ha noe som fortelles i brev-form fra en karakter til en annen, plutselig følge en karakter og så en annen litt, plutselig ha flashbacks-sekvenser og hele tiden henger alt likevel sammen og det føles aldri tilfeldig, men heller nøye planlagt fra ende til annen.

Og jeg vet ikke helt om jeg har de rette ordene for å beskrive denne boka, jeg vet bare at dette er en sånn bok som jeg vil at folk skal lese selv om det er over 700 sider og skikkelig deprimerende. For det er så fantastisk godt skrevet, det er så engasjerende og mens det er en lang bok så føler jeg heller ikke at det er noen overflødige partier. Dette er en perfekt fortalt historie som viser viktigheten av vennskap og som føles tidløs og klok og ja, dette er en bok som man ikke kan være likegyldig overfor og som nettopp derfor er verdt det også de øyeblikkene da det føles for vondt og ukoselig og man føler seg sint og maktesløs som leser.

Terningkast 6 og her er noen veldig fine utdrag jeg fant på Goodreads sin side med sitater fra denne boka. Disse utdragene er hentet fra den engelske originalversjonen:

You won?t understand what I mean now, but someday you will: the only trick of friendship, I think, is to find people who are better than you are?not smarter, not cooler, but kinder, and more generous, and more forgiving?and then to appreciate them for what they can teach you, and to try to listen to them when they tell you something about yourself, no matter how bad?or good?it might be, and to trust them, which is the hardest thing of all. But the best, as well.

*

Why wasn?t friendship as good as a relationship? Why wasn?t it even better? It was two people who remained together, day after day, bound not by sex or physical attraction or money or children or property, but only by the shared agreement to keep going, the mutual dedication to a union that could never be codified.

*

He experienced the singular pleasure of watching people he loved fall in love with other people he loved.

*

Sometimes he wakes so far from himself that he can?t even remember who he is. ?Where am I?? he asks, desperate, and then, ?Who am I? Who am I??
And then he hears, so close to his ear that it is as if the voice is originating inside his own head, Willem?s whispered incantation. ?You?re Jude St. Francis. You are my oldest, dearest friend. You?re the son of Harold Stein and Julia Altman. You?re the friend of Malcolm Irvine, of Jean-Baptiste Marion, of Richard Goldfarb, of Andy Contractor, of Lucien Voigt, of Citizen van Straaten, of Rhodes Arrowsmith, of Elijah Kozma, of Phaedra de los Santos, of the Henry Youngs.
?You?re a New Yorker. You live in SoHo. You volunteer for an arts organization; you volunteer for a food kitchen.
?You?re a swimmer. You?re a baker. You?re a cook. You?re a reader. You have a beautiful voice, though you never sing anymore. You?re an excellent pianist. You?re an art collector. You write me lovely messages when I?m away. You?re patient. You?re generous. You?re the best listener I know. You?re the smartest person I know, in every way. You?re the bravest person I know, in every way.
?You?re a lawyer. You?re the chair of the litigation department at Rosen Pritchard and Klein. You love your job; you work hard at it.
?You?re a mathematician. You?re a logician. You?ve tried to teach me, again and again.
?You were treated horribly. You came out on the other end. You were always you.

*

You see, Jude, in life, sometimes nice things happen to good people. You don?t need to worry?they don?t happen as often as they should. But when they do, it?s up to the good people to just say ?thank you,? and move on, and maybe consider that the person who?s doing the nice thing gets a bang out of it as well, and really isn?t in the mood to hear all the reasons that the person for whom he?s done the nice thing doesn?t think he deserves it or isn?t worthy of it.

*

He had looked at Jude, then, and had felt that same sensation he sometimes did when he thought, really thought of Jude and what his life had been: a sadness, he might have called it, but it wasn’t a pitying sadness; it was a larger sadness, one that seemed to encompass all the poor striving people, the billions he didn’t know, all living their lives, a sadness that mingled with a wonder and awe at how hard humans everywhere tried to live, even when their days were so very difficult, even when their circumstances were so wretched. Life is so sad, he would think in those moments. It’s so sad, and yet we all do it.

*

Relationships never provide you with everything. They provide you with some things. You take all the things you want from a person — sexual chemistry, let’s say, or good conversation, or financial support, or intellectual compatibility, or niceness, or loyalty — and you get to pick three of those things. The rest you have to look for elsewhere. It’s only in the movies that you find someone who gives you all those things. But this isn’t the movies. In the real world, you have to identify which three qualities you want to spend the rest of your life with, and then you look for those qualities in another person. That’s real life. Don’t you see it’s a trap? If you keep trying to find everything, you’ll wind up with nothing.

*

It is also then that I wish I believed in some sort of life after life, that in another universe, maybe on a small red planet where we have not legs but tails, where we paddle through the atmosphere like seals, where the air itself is sustenance, composed of trillions of molecules of protein and sugar and all one has to do is open one’s mouth and inhale in order to remain alive and healthy, maybe you two are there together, floating through the climate. Or maybe he is closer still: maybe he is that gray cat that has begun to sit outside our neighbor’s house, purring when I reach out my hand to it; maybe he is that new puppy I see tugging at the end of my other neighbor’s leash; maybe he is that toddler I saw running through the square a few months ago, shrieking with joy, his parents huffing after him; maybe he is that flower that suddenly bloomed on the rhododendron bush I thought had died long ago; maybe he is that cloud, that wave, that rain, that mist. It isn’t only that he died, or how he died; it is what he died believing. And so I try to be kind to everything I see, and in everything I see, I see him.

(Særlig det siste jeg siterer her syns jeg er helt nydelig skrevet, men seriøst, både på norsk og på engelsk er dette en bok der man kunne sitert alt gladelig fordi det er så himla fint formulert.)

 

2 kommentarer
    1. Tusen takk for denne gode og lange anmeldelsen! Jeg er veldig nysgjerrig på denne boka. og jeg tenker at jeg må få lest den (jeg elsker jo deprimerende bøker), men må innrømme at jeg ikke falt helt for sitatene du har med. Syntes sånn umiddelbart at det var litt, om ikke direkte klisjé, så litt uoriginalt, både sjølve innholdet og bildene hun bruker. Heller ikke noe spesielt ved skrivestilen som gjorde at jeg tenkte at dette var helt spesielt. Jeg veit ikke, jeg syns uansett sånne ting er vanskeligere å bedømme når det er på engelsk, dessuten kan jeg jo ikke dømme hele boka før jeg har lest den sjøl (noe jeg har fortsatt har lyst til å gjøre). Pluss at det hun skriver om forhold versus vennskap er jeg rett og slett ikke enig i, men det har nok mye å gjøre med at jeg aldri har sett på kjærester som noe grunnleggende annet enn venner – i hodet mitt er kjærester bestevenner som man i tillegg har en fysisk nærhet til. Men de fleste jeg kjenner er uenig i den definisjonen, da.

    2. Jammen jeg er på sett og vis enig i din beskrivelse av kjærester og jeg skjønner poenget angående sitatene (samtidig som jeg skal innrømme at jeg personlig ofte har sansen for setninger som, om de ikke er klisjéer, nok bor i samme nabolag). Jeg håper likevel du etter hvert gir boka en sjanse for det er ikke først og fremst skrivestilen som er grunnen til å lese denne boka, men heller hvordan den brukes til å formidle en historie som i mitt tilfelle virkelig berørte meg. Og vær så god angående lang og grundig anmeldelse 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg