Om en ny musikaldille og Kristina från Duvemåla i konsertversjon

Heisann! Siden sist har jeg laget en ny header (lagde den med å sette sammen bilder og litt forskjellig i Paint i morges. Og det er nok mange mer profesjonelle headere rundt omkring, men jeg syns headeren min nå er ganske så sjarmerende og karolinsk og at den funker fint til sin bruk. Ellers så er det ikke så mye spennende å melde, men jeg har det fint mesteparten av tiden, jeg ser frem til Elvelangs i Fakkellys i morgen og jeg liker at livet inneholder te, bøker og musikalmusikk. 

Hva angår sistnevnte så er min musikaldille for tiden She loves me som jeg lytter til en hel del mens jeg spiller nettspill, drikker iste og vasker klær i leiligheten til moren min. Der har jeg for øyeblikket aller mest dilla på denne sangen:

Den heter “Try me” og mens litt av grunnen til at jeg liker denne sangen så godt er at den er veldig fengende, så er hovedgrunnen at jeg liker stemmen til han som synger så godt, det er akkurat den typen stemme jeg ofte liker aller best blant menn i musikaler. Og nå fant jeg ut at han som synger, Nicholas Barasch, er født i 1998 og at She loves me er den tredje musikalen han er med i på Broadway og så var jeg sånn, hva i all verden er det jeg driver med siden det er himla imponerende. 

Ellers så synger Laura Benanti en slags medley med ymse sanger fra “She loves me” her:

Og hun er så kul og så flink og ja, “She loves me” er verdt å sjekke ut 🙂

*

Ellers så var jeg altså og så Kristina från Duvemåla i konsertversjon på Lørenskog Hus på lørdag og det var ganske fint. Nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med min anmeldelse av dette arrangementet og så kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok handle om Elvelangs i Fakkellys regner jeg med 🙂

Kristina från Duvemåla i konsertversjon

Da jeg leste om denne konsertversjonen av Kristina från Duvemåla visste jeg med en gang at det var noe jeg trengte å se. Mens musikalen aldri har vært blant mine største favoritter så syns jeg den har noen sanger (les: Du måste finnas) som er helt nydelige og jeg så på det som en selvfølge å få det med meg når jeg kunne oppleve denne musikalen in real life. Dessuten var det kule folk med og jeg bare visste at det ville bli en sånn opplevelse som var virkelig verdt det. Og det er verdt det, i alle fall i ganske stor grad.

Uansett, Kristina från Duvemåla er basert på en bokserie av Vilhelm Moberg og er en storslagen historie om et knippe svensker som var blant de aller første svenskene som emigrerte til Amerika på 1800-tallet. Og så er det kjærlighet og utfordringer og i sentrum for alt dette har vi Kristina. Og så mye mer om storyen har jeg ikke tenkt å si, men det er en engasjerende og interessant historie som vekker nysgjerrigheten og som funker som et godt eksempel på at Björn og Benny fra ABBA kan skape meget imponerende musikaler. Det jeg personlig ikke tenkte så mye over på forhånd er likevel det at en musikal og en konsertversjon av en musikal er to ulike opplevelser. Jeg har sett konsertversjon av f.eks. Les Miserables før og slikt, men der kjente jeg historien ut og inn allerede. Med Kristina från Duvemåla derimot så har jeg for så vidt lyttet til cd-er med musikken, men det er likevel ikke en musikal jeg kjenner så godt og derfor føltes konsertversjonen litt forvirrende siden jeg fant det litt vanskelig å holde orden på historien og karakterene. Dette var likevel ikke et veldig stort problem, men det gjør at jeg litt skulle ønske jeg hadde sett Kristina från Duvemåla som musikalversjon i stedet for konsertversjon.

Med det sagt så funket alt annet fantastisk. Ja, det trakk litt ned for meg at jeg fikk en følelse av å ikke henge helt med i svingene på en måte jeg ikke er vant med når jeg ser musikaler på teater, men om man legger det lille aberet til side så var dette en enormt imponerende opplevelse. Det var for eksempel både et svært kor OG et svært symfoniorkester på plass, noe som gjorde at musikken hørtes virkelig episk ut. Videre var alle skuespillerne/sangerne brilliante. Personlig syns jeg Kirsti Lucena Andersen var super, jeg er i utgangspunktet ganske glad i Espen Grjotheim og enda mer fan nå og jeg ble litt betatt av stemmen til Sigurd Marthinussen som med Robert skapte den karakteren som engasjerte meg mest. Høydepunktet var likevel Reidun Sæther som Kristina. Jeg har vært fan av henne i flere år og er overbevist om at hun er en av de beste vokalistene i landet og ååå, det var gåsehud deluxe når hun sang Du måste finnas. Jeg syns også Hege Schøyen gjorde en ypperlig jobb som forteller.

Konklusjonen er altså at om man ser bort fra det smått frustrerende i å føle seg mer forvirret enn jeg er vant med og liker å være når det er snakk om musikalorienterte ting, så var dette fantastisk. For musikken er så flott, stemningen var så fin og jeg hadde det veldig trivelig.

Terningkast 5!

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg