Og hver morgen våkner jeg (og da våkner jeg også til Les Miz og Moana-babbel)

Heisann! Det er mandag, en ny uke med nye muligheter (til å dra på spillkveld, til å dra på lanseringen av vårprogrammet til Det Norske Teatret, til å gå på kino og annet trivelig sikkert) er i gang og livet er en fin dings fordi te og cherrytomater og verdens mest brilliante bibliotekbesøk nå i helgen siden jeg fikk lånt såå mye fint 🙂 Ellers ble det i dag offisielt hvem som skal ha hovedrollene når Folketeateret setter opp Les Miserables høsten 2017 og i natt endte jeg faktisk opp med å drømme at jeg var på lanseringa (som i drømmen min var helt annerledes enn sånn den var in real life). I drømmen min ble skuespillerne presentert ved å synge sanger fra Les Miserables i ulike scener der en av scenene var enten Toralv Maurstad eller Thorvald Stolenberg sittende i en solstol med en paraplydrikk og en annen veldig kjent eldre norsk skuespiller satt i en solstol ved siden av og så skulle Toralf eller Thorvald spille biskopen, en av scenene var herr og fru Thenardier med Janne Formoe som Madame Thenardier i drømmen min, en av scenene var lille Cosette sittende på gulvet mens hun av uante grunner sang “Lille katt” fra Emil i Lønneberget i stedet for sangen hun egentlig synger i musikalen Les Miserables og den fjerde scenen i drømmen min var Marius og de andre studentgutta som sang der to av guttene av en eller annen grunn hadde skikkelig langt krøllete hår, to av guttene hadde kattemasker de holdt foran ansiktet sitt og en av guttene hadde bare kort mørkt bølgehår og bød meg opp til dans. 

I det virkelige liv hadde lanseringen ingenting til felles med drømmen min utenom at de sang utdrag fra sangene sine i musikalen Les Miserables og jeg syns egentlig det er like greit siden castinga i det virkelige liv faktisk er veldig interessant siden det er valgt folk som Marion Ravn, Haddy N’Jie (som litt urelatert er en sånn person jeg har litt lyst til å være fordi hun tilsynelatende er flink til alt og i tillegg er utrolig pen) og Karin Park som er mer kjent som artister eller programledere enn fra teateret, noe som til dels er veldig spennende fordi det er annerledes og nyskapende, men samtidig gjør meg spent siden å være flink som artist eller programleder ikke nødvendigvis betyr at du dermed er flink som musikalskuespiller. Med det sagt liker jeg castinga som er presentert så langt, det er noen få valg jeg er litt usikker på, men generelt sett så lover det godt og jeg tror det kan bli en svært spennende produksjon av Les Miserables. Og så skulle jeg litt ønske den “kjekk gutt med mørkt bølgehår som bød meg opp til dans”-delen fra drømmen min ikke var en drøm, men det får så være 😉

*

Ellers har det dukket opp nye og awesome klipp fra Disneys neste storfilm Moana i form av dette:

Elsker, elsker det klippet. “It’s called tweeting” 😉 

Og dette klippet med utdrag fra en av sangene:

Sangen heter “You’re welcome”, synges av Dwayne “The Rock” Johnson og mens det ikke i utgangspunktet er verdens mest fengende sang så er det noe med den som gjør at jeg bare vet at den vil vokse på meg. Og så liker jeg når den går sånn skikkelig i gang lenger inn i klippet, jeg elsker animasjonen (som i hovedsak er dataanimert, men delene med tatoveringen hans er visst håndanimert så det er en slags fin miks sånn sett) og jeg gleder meg så enormt til 18. november da soundtracket slippes og jeg kan begynne med å ideelt sett lytte som en gal på Spotify mens jeg teller ned dagene mot februar og den endelige norske premieren. Yay!

***

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å skifte gir totalt og hengi meg til mer seriøse ting som en anmeldelse av en veldig fin bok jeg har lest i det siste. Jeg har nemlig blitt litt flinkere til å lese bøker av norske forfattere i det siste og dette er et av eksemplene på det. Uansett her er et bilde av boka:

Dvs. er det i større grad et bilde av noen skikkelig fine klær jeg har skaffet i det siste, men boka ligger inni jakka der og finner seg til rette i karolinske omgivelser og jeg tenkte at det bildet altså kan akkompagnere min omtale av “Og hver morgen våkner jeg” som kommer nå! Neste innlegg kommer ellers om et par dager og i mellomtiden satser jeg på at dette innlegget faller i smak 🙂

Og hver morgen våkner jeg av Marita Hansen

Når man har lest bloggen til folk og fulgt dem på Twitter og Instagram og slikt så er det litt ekstra gøy når de gir ut bok og man skaffer seg den. Marita Hansen er et sånt tilfelle og har med dette skrevet en bok man på mange måter skulle ønske hun aldri hadde trengt å skrive, men som dog gir en veldig givende leseropplevelse som gjør det hele litt fint likevel. Denne boka appellerer dessuten til den rare delen av meg som av en eller annen grunn fascineres av historier om kreft og død og andre temaer som det strengt tatt hadde vært mer logisk å prøve å unngå siden en enda større del av meg misliker å deprimeres. Men det er noe med at det er et så universalt tema, det er noe alle på et eller annet tidspunkt vil måtte forholde seg til og dermed føles det ekstra viktig når noen, som Marita i denne boka, klarer å skrive om det på en måte som føles ny.

Uansett, alt begynner sommeren 2013 da Marita treffer sitt livs kjærlighet i Vidar og fremtiden er et hav av muligheter, noe som skildres så presist at selv jeg, som ikke egentlig har opplevd kjærligheten enda, kan forstå magien og det dypt essensielle ved det. Så følger syv måneder som burde være begynnelsen på noe langvarig, men i stedet blir det bare disse månedene da skjebnen er kjip og teit og Vidar faller om under en skitur og dør i begynnelsen av 2014. Denne boka handler om tiden etterpå, om å skape seg et nytt jeg i en verden der en selv og alt annet har forandret seg og verden likevel er den samme.

Og det første som man merker med denne boka er hvor presis den er. Det er en forholdsvis kort bok, men den tar likevel et par dager å lese bare fordi man må smake på ordene underveis, det er noe med språket her som treffer så utrolig godt fordi det er et tilsynelatende lett og rett frem språk, der det likevel føles som om en hver setning er spisset gjentatte ganger. Det føles ikke som om noe er tilfeldig her og som forfatterspire selv så lærer jeg mer og mer at jo mer genuint og enkelt et språk virker, jo mer har det krevd å få det slik. I alle fall, nettopp det at boka har denne lett hverdagslige tonen gjør at det føles desto verre når det verst tenkelige skjer og man sitter selv og føler på sjokket fordi sånt skal ikke skje. Folk kan ikke bare dø sånn helt plutselig, det kan umulig være lov. Og likevel, det skjer.

Uansett er i alle fall poenget at denne boka er svært godt skrevet. Presis, sår og vakker handler den om sorg og savn, men også kjærligheten. Og jeg merker det som jeg også merker når jeg har lest andre ting skrevet av Marita Hansen på nettet, dette med at det føles som om hun virkelig trenger ordene, ordene er det hun holder seg fast i når bakken forsvinner under føttene hennes, ordene er måten hun finner tilbake til en plass i verden igjen. At dette skinner så godt i gjennom er kanskje litt av grunnen til at man også tenker at ordene trenger Marita siden hun er så flink til å bruke dem og det med en naturlig tilnærming der alt føles nært, godt observert og tidvis ganske så gjenkjennelig i den forstand at det ofte settes ord på følelser og tanker jeg selv har tenkt eller følt uten å ha hatt de rette ordene for dem tilgjengelig.

Konklusjonen er i hvert fall at mens jeg ikke anser dette som en perfekt bok så er dette en bok jeg vil huske og er glad for å ha lest til tross for den deprimerende tematikken. Den føles dessuten som en viktig bok på veldig mange måter, ikke minst fordi den helt tydelig har vært veldig viktig for Marita Hansen å skrive, og er derfor lett å anbefale på det sterkeste. Terningkast 5 og her er to korte utdrag:

«Kanskje jeg bare kan lukke øynene, samle, puste, se for meg alle hjertene som slår, tusenvis av slag i minuttet. Jeg vet ikke.»

*

«Jeg går igjennom alle dagene inn mot vinteren og bærer rundt på håpet, finner en ny normal. For hver dag som går legger tryggheten seg ned i kroppen min, fester seg rundt ryggraden.»

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg