Fifteen dogs :)

Heisann! Siden sist har det kanskje dukket opp en jobb-mulighet i uke 48 (det er bare snakk om fire dager og ingen store summer, men det er da noe og vil da være en ny erfaring å sette på CV-en). Det har også kommet snø (noe som har resultert i at jeg har brukt de siste dagene til å ta mange bilder av høstløv og brukt i dag til å synge små sanger for meg selv om hvor mye mer jeg vil ha høstløv og høststemning enn snø og vintervær), jeg har begynt å bekymre meg mer og mer for valget i USA (tenk om Trump vinner, det er en del av meg som ikke har så lyst til å leve i en verden der Trump er president) og jeg har funnet ut at The Hamilton Mixtape er en cd jeg vil trenge når den kommer ut 2. desember (det kan godt tenkes at jeg vil forhåndsbestille den snart). 

Og ellers har jeg skrevet ganske lite på bonus-prosjektet mitt (“Choose-your-own-adventure”-bok som skal skrives for hånd i en notatbok og med løkkeskrift), men til gjengjeld vært ganske flink når det gjelder Nanowrimo der jeg i skrivende stund har 11 000 ord og 38 sider, noe som er ganske bra på fire dager. Siden jeg i morgen skal lese aviser på biblioteket, se Florence Foster Jenkins på kino, spise middag hos broren min og se Singin in the Rain på teater igjen er jeg dog litt usikker på hvor mye jeg vil få skrevet i morgen riktignok, men om det er en og annen dag der jeg kanskje får skrevet litt mindre så er nok ikke det så farlig. I alle fall koser jeg meg med historien og begynner å bli særlig glad i ordfører Marsipanvold i historien min som egentlig har en ganske liten rolle, men som er den karakteren jeg liker desidert best å skrive om. Yay!

Ellers har det kommet en musikkvideo til Alessia Caras versjon av “How far I’ll go” fra Disney’s kommende film Moana (som jeg gleder meg såååå mye til og ååå, det er bare to uker til jeg godt forhåpentligvis vil kunne lytte til den digitale versjonen av soundtracket på Spotify). Denne sangen synges i filmen av karakteren Moana, men jeg har allerede fått dilla på den litt mer poppa versjonen til Alessia Cara som man altså kan se musikkvideo til her:

Og ja, musikkvideoen er litt kjedelig og inneholder alt for få bilder og klipp fra selve filmen, men hun synger veldig fint og sangen er brilliant. Den har et radiovennlig hook, men har samtidig noe fredfullt og rett og slett behagelig ved seg. Og så er sangen skrevet og komponert av Lin-Manuel Miranda, det er en skikkelig bonus 😉

Men da tenkte jeg å poste dette bildet:

(Bildet er funnet på Goodreads sin side om denne boka, en side bildet også fungerer som en link til.)

Og så tenkte jeg å poste min anmeldelse av denne boka. Neste innlegg kommer ellers på mandag tenker jeg så da bables vi og god fornøyelse.

Fifteen dogs av André Alexis

It begins in a bar, like so many strange stories. The gods Hermes and Apollo argue about what would happen if animals had human intelligence, so they make a bet that leads them to grant consciousness and language to a group of dogs staying overnight at a veterinary clinic. Suddenly capable of complex thought, the dogs escape and become a pack. They are torn between those who resist the new ways of thinking, preferring the old ‘dog’ ways, and those who embrace the change. The gods watch from above as the dogs venture into unfamiliar territory, as they become divided among themselves, as each struggles with new thoughts and feelings. Wily Benjy moves from home to home, Prince becomes a poet, and Majnoun forges a relationship with a kind couple that stops even the Fates in their tracks. 

Synopsiset over er hentet fra Goodreads sin omtale av denne boka, en bok jeg lånte fordi konseptet «Apollo og Hermes sitter på en bar og starter et veddemål om hvordan det vil gå om dyr får menneskelig intelligens» hørtes veldig fascinerende ut. Og denne boka likte jeg veldig godt. Der boka egentlig ikke trekker noen klar konklusjon angående om hundene tjente på å få menneskelig intelligens eller ikke så gjør det heller ingenting siden dette er en sånn bok der hva som skjer og hvordan ting løser seg er underordnet stemningen og hvor klokt og underfundig det hele er fortalt. Man engasjerer seg i hundene (godt hjulpet av en rolleliste foran i boka som hjelp til å holde styr på hundene det handler om), man lærer litt om å være menneske underveis og det føles som en slags fabel på litt over 150 sider som går fort å lese, men som føles som veldig trivelig lesning mens man er i gang med den.

Og egentlig er jeg blandet mellom å ikke vite helt hva jeg skal si om denne romanen i en kombinasjon med at jeg veldig gjerne vil si noe om den siden dette er en bok jeg i det hele tatt vil at folk skal lese. Ikke fordi det er det mest grensesprengende eller fantastisk minneverdige som er skrevet noensinne nødvendigvis, men fordi denne boka var så smart og interessant. Det er en sånn bok der man får lyst til å lese oppfølgere som følger andre dyr, der man smiler fordi det er så klokt som sagt, men også på sett og vis vakkert og ja, denne boka var en av de bøkene jeg alltid ønsker å komme over der jeg ikke vet noe som helst på forhånd og så blir det en underfundig overraskelse.

Med det sagt så er dette ikke en perfekt bok og det er steder der ikke alt virker like gjennomtenkt. Og mens jeg likte skrivestilen så er den nok litt smak og behag. Saken er likevel den at jeg hadde en fin leseropplevelse med denne boka og syns den er verdt et forsøk om man kommer over den.

Terningkast 5!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg