Ditt og datt og Florence Foster Jenkins :)

Heisann! Siden mitt forrige innlegg har jeg sett Singin in the Rain på Folketeateret igjen (like fint som sist), jeg har vært på kino (noe jeg kommer tilbake til snart). jeg har forhåndsbestilt The Hamilton Mixtape og jeg har innsett noe angående snø. For jeg skal innrømme at jeg ikke er så glad i snø, jeg syns det er vakkert og fredfullt, men jeg syns alltid det er litt trist at det tar over for høsten som med sine fargerike løvblader er noe av det fineste jeg vet om, dessuten er vinteren kald og lang og det er glatt og det blir mer forsinkelser når det gjelder t-baner og slikt. Men så hadde jeg altså et Eureka-øyeblikk i går da jeg innså at å klage over vinteren er like idiotisk som å klage over f.eks. musikken til Marcus og Martinus eller liknende ting som fjortisjenter har det med å elske, saken er den at det er musikk som ikke er ment for meg og det er det samme med vinteren, den er ikke ment for meg. Vinteren er ment for barna, for skisportsentusiaster, for folk som liker å stå på ski og for folk som puster lettere med frostrøyk, blåtoner og den spesielle stillheten bare vinteren har. Det betyr ikke at vinteren ikke har plass til meg og, for det har den, men det betyr at vinteren først og fremst er ment mer for andre enn meg og på en eller annen måte har jeg likt vinteren mye bedre etter at jeg innså det. Dessuten er det fint for med snøen kom julestemningen med en gang (jeg lyttet i vei til julemusikaler som Putti Plutti Pott i går og koste meg med det), jeg liker at tekopper varmer enda mer, det er på mange måter litt fint å vite at man bør beregne litt mer tid enn ellers hvis man skal ta t-baner eller busser bare fordi det tvinger meg til å ikke stresse, til å ta livet mer med ro og ja, vinteren er vakker og jeg kommer fortsatt til å irritere meg over den av og til, men jeg liker den bedre enn før nå som jeg altså har innsett at den er ment mest for andre enn meg og at det er helt greit.

Ellers har jeg mål om å skrive 1000 ord til i løpet av kvelden (les: mellom 23:00 og midnatt siden det selvsagt er viktig å bruke en hel masse tid på blogging og lesing og internettmoro) og hvis det går så vil jeg i dag, på dag syv av Nanowrimo, nå 20 000 ord og litt over 70 sider. Jeg er med andre ord skikkelig flink og effektiv, go me!

Og ellers er jeg redd og nervøs angående presidentvalget og veldig forberedt på å enten være skikkelig lettet eller skikkelig skuffet på onsdag. Jeg prøver egentlig mest å tenke på andre ting fordi det er for deprimerende hvis jeg tenker for mye på at vi faktisk snart kan leve i en verden der Trump er president. 

Nok om det. Se: fint 🙂

Tolk dette klippet gjerne som bevismateriale 362 eller noe sånt på at jeg gleder meg supermasse til å se Moana 🙂

*

Men da tenkte jeg å poste trailer og deretter min anmeldelse av filmen “Florence Foster Jenkins”. Håper det faller i smak og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Florence Foster Jenkins

Florence Foster Jenkins er en sånn person som jeg har vært litt fascinert av i flere år, noe som kulminerte i at jeg endeligvis fikk sett teaterstykket «Nattens dronning» om henne i fjor. Og nå har jeg sett film om henne med Meryl Streep og det var trivelig. Ikke veldig minneverdig eller tankevekkende, men absolutt sympatisk.

Uten å informere for mye så var Florence Foster Jenkins kort oppsummert en godt voksen kvinne som elsket musikk og var fast bestemt på at hun skulle synge opera. Sannheten var likevel at der Florence selv anså seg selv som et stort talent var hun egentlig bortimot tonedøv og sang helt elendig. Filmen følger en periode i Florences liv der hun beslutter å holde konsert i Carnegie Hall, en konsert de fleste hovedsakelig dro på for å le av henne. Og så følger vi forholdet hennes til hennes kjære ektemann og hennes vel så kjære pianist i en film som først og fremst er veldig sympatisk. For man blir glad i Florence og jeg vet jo med meg selv at om jeg hadde vært like dårlig på å skrive som Florence var til å synge så ville jeg likevel fortsatt med det fordi det er så viktig og givende for meg. Florence sin historie tolker jeg aller mest som en historie om viktigheten av å satse på det man elsker uansett om man ikke nødvendigvis er så flink, bare fordi man er så glad i noe at man ikke kan annet.

I alle fall er dette en film som uansett gjør mye riktig. Den er koselig og underholdende. Det er flotte kostymer og gode skuespillere (særlig Simon Helberg, best kjent for mange fra Big Bang Theory, imponerte meg, men Meryl Streep var ellers selvsagt super) og det er nydelig filmet og fotografert. Så langt, så vel. Samtidig har denne filmen visse svakheter som trekker en del ned og det største problemet er at den er for ufarlig. Det kommer frem at Florence har syfilis og pleide å spille piano, det er mye som antydes angående ymse karakterer også ellers, men filmen behandler alt samtidig ganske overfladisk og med en gang man tror at den skal få litt ekstra dybde så løser ting seg igjen og så er alt hyggelig og sympatisk på ny. Og det er ikke noe veldig stort problem, men det er likevel litt irriterende å sitte der og vite at denne historien kunne blitt helt fantastisk formidlet, dette kunne vært en virkelig sterk og rørende filmopplevelse og i stedet er det hyggelig, men litt for lett og derfor også temmelig forglemmelig.

Scenene der Florence har konserter er likevel supre og det er absolutt en fin popcornfilm der man humrer litt og smiler og går ut i verden med en følelse av å ha vært en del av noe trivelig.

Terningkast 4!

6 kommentarer
    1. Har hatt ganske lyst til å se denne filmen siden jeg leste om den på bloggen din for første gang, dessuten digger jeg jo Meryl Streep. Men har sett at den har fått litt lunkne anmeldelser, også nå av deg her, så lysten har avtatt litt. Kanskje jeg ikke ender opp med å se den på kino som planen opprinnelig var, men ser den når den kommer på DVD eller kanskje om den dukker opp på Netflix etter hvert.

    2. Det er absolutt ikke en dårlig film og jeg syns den var verdt å se for så vidt, jeg bare syns den ble litt for lett og litt for overfladisk. Så det er ikke noe man nødvendigvis må se på kino, men det er en hyggelig filmopplevelse med god stemning blant publikum om man gjør det 🙂

    3. Har noe lyst til å se Florence Foster Jenkins, men er dessverre ikke så voldsomt begeistret for Meryl Streep. Jeg vet ikke hvorfor, men har aldri vært noen fan av henne:/

    4. Personlig er jeg ganske fan av Meryl Streep, men skuespillere er jo smak og behag og mens hun gjør en god rolle i denne filmen så gir ikke manuset henne så mye å spille på og sånn sett er nok ikke dette den beste filmen for å bli mer fan av henne eventuelt. Florence Foster Jenkins er likevel en veldig fascinerende personlighet for så vidt og det er en ganske sympatisk formidlet historie..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg