Tankespill, Trump-trøst og utdrag fra Nanowrimo

Heisann! Det er torsdag og for øyeblikket setter jeg enda mer pris på bøker og Nanowrimo. Hva skulle jeg gjort om jeg ikke hadde hatt bøker eller skriveprosjekter å trøste meg med i en verden der Trump vant presidentvalget? Med andre ord, NEI, jeg er IKKE fornøyd med resultatet. Jeg er skremt og bekymret og jeg klarer ikke helt å forstå det samtidig som det igjen er en løgn siden det aller mest skremmende er at en del av meg virkelig kan forstå det. Når det sto mellom Clinton var det kampen mellom en etablert, kunnskapsrik og utrolig kvalifisert og smart kvinne som likevel for mange var en fortsettelse av det samme gamle. Og så var Trump han som sa en hel masse idiotisk og gjorde mye dumt, men sto for en forandring og det må åpenbart ha mobilisert flere velgere dessverre. Så jeg kan forstå tankegangen siden det er akkurat den samme tankegangen som sto bak Brexit tidligere i år. Og jeg har begynt å lure på om det rett og slett ligger latent ved menneskeheten å ødelegge for seg selv med en gang man har det for bra, sånn at skikkelig mange tenker at ting er såpass trygt og godt at de vil ha litt kaos for å skape litt variasjon. En tankegang som selvfølgelig er skikkelig farlig fordi vi nå er et skritt nærmere at alt går til helvete, men likevel. Trøsten er at vi ikke må gi opp. Jeg vet om så mange smarte, intelligente mennesker som hver dag prøver å gjøre verden til et bedre sted, via alt fra naturvern og politisk engasjement til kunstnerisk virksomhet i form av å skape kunst, skrive, musikk. Når verden virker håpløs så må man huske at det finnes så mange mennesker der ute som misliker Trump og hatet og dumskapen han står for. Og det finnes så mange som vil fortsette å jobbe for å gjøre verden til et bedre sted så godt de kan. Oppi alt kaoset må vi sette enda mer pris på de gratis miraklene i livet som snøfall i lyset fra gatelykter, solskinn på varme sommerdager, lette vindpust som kiler deg på kinnet, lyden av regn mot vindusruten, høstløv i alskens fargesymfonier. Vi har familie og venner, vi har cherrytomater og tekopper, sjokoladeboller og bringebær og julebrus. Det finnes bøker, musikaler, filmer, musikk og kunst som vi kan finne trøst i og som er der for oss når vi trenger dem. Vi kan fortsatt være skremt og frustrert selvsagt, men vi må klamre oss til håpet som finnes i tingene som gleder oss nettopp fordi det er nå det trengs aller mest. Og så lenge jeg har mennesker jeg er glad i og har bøker og kan skape og kan lytte til musikalmusikk og drikke te så vil jeg klare meg og det er kanskje sånn med dere andre også.

På den positive siden fant jeg på et fint uttrykk i går og det er Trump-trøst og betegnes som å la seg selv kjøpe ting for å¨trøste seg selv fordi alt gikk så galt. Med andre ord brukte jeg rundt 500 kr på dette i går:

Det er tre bøker og egentlig trenger jeg strengt talt ikke å kjøpe bøker nå, ikke minst siden det godt mulig er snakk om kun litt over en uke før mitt neste litterære innkjøp hvis alt går etter planen. Men det var så fine bøker og det må være lov å unne seg en trøst når man er Trump-trist og Trump-redd og Trump-frustrert på en og samme tid.

*

Men nok om det. Nanowrimo går veldig fint. Jeg har i skrivende stund 27 000 ord (dvs. litt over 90 sider i Word) og hvis jeg får skrevet så mye jeg har mål om å skrive senere i dag så vil jeg på dag 10 av Nanowrimo altså nå 30 000 ord. Dette føler jeg meg ganske stolt over 🙂 Og jeg har riktignok nedprioritert “Choose your own adventure”-bonusprosjektet fordi jeg egentlig har nok med Nanowrimo for tiden, men det kan jeg fokusere mer på senere. Nanowrimo er uansett det viktigste skrivemessig sett for øyeblikket. Og i dag tenkte jeg å dele et utdrag fra historien min. Mer spesifikt er dette utdraget en scene fra musikalen Arkimedes (Ark) Holberg skriver på om en kropp som har mistet hodet sitt og dette hodet som har mistet kroppen sin og hvordan de prøver å finne tilbake til hverandre. Det er en absurd musikalide, men scenen fra denne tenkte musikalen er det definitivt mest underholdende jeg har skrevet denne måneden kanskje fordi ideen allerede er så sær at det var ekstra lett å legge alle forventninger om å skrive noe teknisk sett velskrevet på hylla. I stedet hadde jeg det bare skikkelig gøy og jeg håper utdraget får det til å skinne i gjennom. Her er denne scenen i alle fall og så kommer neste innlegg sannsynligvis på søndag. 

En scene fra musikalprosjektet «En hodeløs kropp og omvendt»

Setting: Paris, en vårlig formiddag mens dagen våkner til live og et hode våkner til live i samme slengen.

Karakterer:

  • Hodet
  • En baker
  • Camille, en litt sprø gammel dame som tror på de utroligste ting

(Vi er i bakgården til en koselig fortauskafé der en baker kaster et gammelt brød og det treffer hodet i historien, et hode som snart treffer på uventet hjelp i gamle Camille.)

Bakeren: Oui, oui, mademouiselle, jeg kommer straks tilbake. Jeg må bare ordne noe.

(Dette høres fra utenfor scenen før han entrer bakgården med en gammel bagett han må kaste. Bakeren høres ganske trivelig og blid ut mens han sier dette, tydelig henvendt til en kunde, men nå når han kommer ut i bakgården med en bagett han av en eller annen grunn er nødt til å kaste er han mest preget av frustrasjon.)

Bakeren: Dumme bagett, du skulle liksom bli et mesterverk, hva hendte med deg? Vel, du må i alle fall rett i søpla, der kan du tenke over hva du har gjort og så angre i resten av din tid før du blir spist av en veldig svær rotte eller noe sånt.

(Bagetten kastes i søpla og bakeren blir stående og tittet mot søppelkassen mens det virker som om han har lyst til å si noe klokt og underfundig. Så rister han bestemt på hodet og forlater scenen. Med en gang han er utenfor scenen og ikke kan høre noe kommer det en uventet lyd fra søppelkassa der noe har våknet til live og blitt truffet av bagetten. Dette noe kommenterer situasjonen.)

Hodet: Au! Å, jeg kommer definitivt til å få en kul.

(Søppelkassen begynner å bevege seg som om noe i den prøver å komme seg ut og faller omsider over ende. Ut triller det et hode, hodet som er en av denne musikalens viktigste karakterer. Hodet får trillet seg slik til at den «står» og ser rett mot fjerne horisonter, dvs. publikummet hodet ikke vet noe om.)

Hodet: Hva hendte egentlig, alt er så underlig? Jo, det var en trollmann, var det ikke, det føles fjernt, litt som noe fra en drøm. Jo, jeg hadde en kropp og så var det en trollmann som av uante grunner ble skikkelig sur på meg og nå er jeg kroppsløs og det er ganske upraktisk.

(Hodet tar en pause og titter rundt seg.)

Hodet: Hm, kroppen min er definitivt ikke her. Jeg må finne den, det må jo være mulig å finne en kropp et sted. Og hvor er jeg nå, det lukter godt, litt som om det finnes croissanter i nærheten og å, nå fikk jeg lyst på noe å spise. Kan man egentlig spise eller drikke hvis man bare er et hode, hvor mye kan jeg egentlig få til når jeg nå bare er et hode, jeg håper alt vil ordne seg.

(Hodet sukker der det står og triller deretter bittelitt lenger mens det sier stadige au fordi å trille ikke er spesielt behagelig for hverken panne, nese eller ører eller andre deler av et hode generelt sett. Hodet stanser opp da han hører musikk. Musikken kommer nærmere, nærmere og inn på scenen kommer en gammel dame som synger for seg selv mens hun koser seg med det. Hun bråstopper da hun får øyet på hodet. Et øyeblikk er hun og hodet stille mens de bare stirrer på hverandre og så lyser hun opp.)

Damen (Camille): Bonjour, hvordan står det til, jeg er Camille Elefantine, hvem er du?

Hodet: Jeg husker ikke helt. Jeg har dessverre mistet kroppen min.

Camille: Å, jeg skjønner. Ja slikt skjer jo en gang i blant, det er lett å rote bort ting.

(Camille ler litt for seg selv og hodet får et veldig bekymret uttrykk. Det virker som om Camille merker det og hun unnskylder seg.)

Camille: Jeg beklager, jeg er egentlig bare litt over femti prosent sprø. Og jeg har aldri vært borte i et hode som mangler kroppen sin før og i alle fall ikke et som tilsynelatende lever ganske greit til tross for dette handikappet. Men samtidig, jeg opplever en fin dose galskap stadig vekk, at dette er litt sprøere enn noe jeg har vært borte i før, det kan jeg leve med.

Hodet: Så fint, tror jeg.

(Hodet virker fortsatt litt skeptisk overfor Camille og virker litt som om det er i ferd med å få panikk da Camille nærmer seg det med stormskritt. Hun kommer bort til hodet og tar det opp i hendene sine mens hodet begynner å utbryte et «hjelp». Hodet roer seg dog da Camille drar den ene hånden sin gjennom det rufsete mørkblonde håret til hodet, noe hodet finner veldig behagelig tydeligvis.)

Hodet: Så deilig.

Camille: Takk, jeg var massør i et tidligere liv. Uansett må noen virkelig få gjort noe med den kroppsløse situasjonen din, jeg vil hjelpe deg. Og ja, jeg er litt sprø og jeg er litt rar, men du er sprø nok faktisk i form av å være et hode uten en kropp så jeg føler bestemt at det er noe du bare må leve med.

(Hodet nikker og kan for så vidt si seg enig i det.)

Camille: La meg ta med deg hjem til leiligheten min så kan du forklare situasjonen din bedre der. Det er mer praktiske forhold for å prate sammen der uansett.

(Hodet er stille et øyeblikk mens det tenker seg om. Det kan bli her, velvitende om at damen, Camille, tross alt virker en smule sprø og litt forskrudd. Samtidig vil det bli ganske kjedelig å bli her i denne bakgården innser hodet og det innser også at det vil trenge hjelp om det skal finne kroppen sin igjen.)

Hodet: Greit, jeg blir med deg.

(Camille lyser opp og smiler fornøyd før hun rufser til hodets hår igjen. Så forlater hun scenen bærende på et hode som innser at det nå har lagt livet sitt i hendene til en gammel dame. Hodet satser på at det ikke vil angre.)

(Og med det er denne scenen over.)

*

 

 

2 kommentarer
    1. Jeg syns det er skikkelig skremmende at Trump vant valget, og jeg syns du setter ord på mye viktig her. Som jeg skreiv til Fivrelden òg, så håper jeg i det minste at med Trump som president kommer folk til å skjønne hvilket elendig valg de tok, og så blir valgresultatet annerledes i 2020 – ideellt sett vinner Bernie Sanders. Det er lov å håpe, i væffal, og i mellomtida kan vi også trøste oss med at det heldigvis fins internasjonale lover og regler som gjør det faktisk umulig for Trump å bygge en mur mellom USA og Mexico som Mexico skal betale for. Dessuten har jo nå Obama skrevet en beskyttelseserklæring for kvinners rett til prevensjon og sjølbestemt abort som Trump ikke får rørt, så vi får bare krysse fingrene for at verden ikke går under med en av historiens største idioter i en såpass betydelig maktposisjon.
      Fint å få lese fra Nanowrimo-prosjektet ditt! Skjønner godt at det var underholdende å skrive. For noen måneder tilbake skreiv jeg sjøl ei gotisk novelle, som igjen var noe av det mest underholdende jeg hadde skrevet på ei god stund. Det er en ubeskrivelig fantastisk følelse å kose seg så uendelig mye med noe man skriver!

    2. Fin kommentar til Trump-tankene mine og bra i alle fall at Obama skrev den beskyttelseserklæringen og vi får bare håpe på et bedre valg i 2020 (selv har jeg begynt å håpe litt på at Michelle Obama stiller i 2020) og satse på at Trump bak spakene ikke får ødelagt for mye på de neste årene. Jeg er fortsatt veldig skuffet over valgresultatet, men jeg prøver å trøste meg med de lyspunktene jeg finner.
      Bra at det var fint å lese fra Nanowrimo-prosjektet og ja, jeg hadde det så gøy mens jeg skrev det og den følelsen av å kose seg skikkelig med å skape ting er så definitivt blant de beste følelsene i verden 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg