Månedstroll og A monster calls =D

Heisann! Det viktigste i livet for tiden er ord. Til dels ordene jeg leser, men aller mest tingene jeg skriver. Jeg har julekalenderprosjektet mitt som jeg koser meg med og jeg har dessuten begynt på en historie jeg rett før jul skal dele her og som jeg har tenkt å illustrere og kanskje gi som julegave. Og denne sistnevnte historien handler om månedstroll som feirer jul sammen og er et prosjekt jeg for øyeblikket liker så godt at jeg bare må dele et lite utdrag fra det jeg har skrevet så langt fordi dette er et barnlig og sprudlende skriveprosjekt som jeg virkelig nyter. Her er et lite utdrag før jeg babler videre om ymse annet:

Utdrag fra julehistorie om månedstroll som feirer jul

Snøfall over tussete trolletær, over en lang hale, over en litt stor nese og over en sixpence som er litt på skrå. Over lyst rufsehår som får ham til å minne om Emil i Lønneberget om Emil var et troll for det er det han er. Et troll, mer spesifikt Januartrollet. Han er gjemt bak det røde og uendelig koselige huset der han skal feire jul og ikke bare ham, men elleve andre månedstroll som for en gangs skyld vil være samlet alle mann, slik seg hør og bør når det passer seg slik. Januartrollet er tidlig ute, noe som heller ikke er ukjent farvann og nå står han der bak det røde huset, klar som et egg til å kaste snøball når de andre månedstrollene dukker opp. Og strengt talt kunne han valgt å gå inn i varmen i stedet, sette seg foran peisen til Desembertrollet som er vert for anledningen eller hjelpe henne med å dekke på bordet, men det er så mye mer artig å kaste snøball. Bare å være ute i snøen i det hele tatt. Januartrollet elsker det.

Det finnes månedstroll i alle land og de er spredd rundt omkring på kryss og tvers fra sør til nord og fra øst til vest. Denne historien handler dog bare om de norske månedstrollene som av og til møttes når det var en spesiell anledning. Da snek de seg inn i kofferter på flyplassen, gjemte seg i svære kurver på toget som det sto «FARE: Inneholder giftig slange» på slik at ingen skulle titte oppi, de unngikk mennesker så godt de kunne sånn for sikkerhets skyld og kom seg omsider til det stedet i landet der sammenkomsten skulle holdes. Alle månedstrollene gledet seg skikkelig til det. Gledet seg til god mat og koselig stemning og å treffe andre troll siden det ikke var like mange troll lenger som det en gang hadde vært. Troll flest hørtes først og fremst eventyrene til og det gjorde månedstrollene bare enda mer viktige og essensielle siden de holdt stand. Og nå skulle de feire jul sammen, hele gjengen og Januartrollet, så vel som Desembertrollet (som ventet i det røde huset der hun var i ferd med å lage mat nok til tolv glupske troll), ventet spent på at de andre trollene skulle komme slik at alt sammen kunne begynne.

Månedstrollene var en trolltype som med letthet kunne late som de egentlig heller var litt små mennesker om man ikke så nøyere etter. Så man likevel litt mer nøye på dem så røpet de store, runde nesene, de litt store tærne som ikke fikk plass i sko slik at trollene alltid gikk barbent (ta det med ro, troll fryser aldri på bena, det er noe av det fortryllende ved dem), det mer enn normalt rufsete håret og det ubestemmelige blikket deres som virket som blikket til en femåring og en nittiniåring på en og samme gang likevel at det her var snakk om noe eventyrlig og annerledes. Og i tillegg hadde de haler og det gjorde det klinkende klart at nei da, her var det ikke snakk om mennesker, men troll. Sjarmerende og temmelig ufarlige troll riktignok, men troll like fullt. Og et av disse trollene hadde egentlig kommet for en stund siden uten at Januartrollet hadde fått det med seg (noe som ville irritere Januartrollet grenseløst når han oppdaget det i og med at han altså hadde hatt muligheten til å kaste snøball på noen i over en time uten å ha fått det med seg). Trollet vi her skal frem til var Marstrollet som bare hadde hvilt seg litt under et tre og deretter sovnet der han satt. Dette var egentlig temmelig typisk for Marstrollet, et troll preget av et sterkt sovehjerte som var både bedagelig og drømmende i en fin miks som innebar at han ikke fikk noe sørlig gjort. Marstrollet bodde egentlig i Stavern og like ved havet (eller sjøen, Marstrollet hadde i grunnen aldri lært helt forskjellen). Med en gang sommeren kom pleide Marstrollet å snike seg på første fly til Granada siden hyttene på den tiden yret av liv og mennesker på sommerferie blant svaberg og bryggekanter, men resten av året var det lite folk og Marstrollet kunne kose seg med å bryte seg inn i hytter og stjele mat fra folk som gikk ut i fra at det var mus som sto bak tyveriene i stedet. Det var et fint liv for det avslappede og dagdrømmende Marstrollet og han hadde det også fint nå med å sitte der under treet og sove søtt. Og kanskje kunne Marstrollet med de vakre blå øynene og det lyse håret (som skilte seg ut med å være hakket mindre rufsete enn trollhår vanligvis var) fått forbli i drømmeland om det ikke var for en snøball. Januartrollet oppdaget ham nemlig til slutt og vekket ham med en snøball. Marstrollet så seg forvirret omkring, trøtt og forvirret over den brå oppvåkningen. Så oppdaget han Januartrollet og forsto straks hva som hadde hendt.

***

Ellers gleder jeg meg til fine planer på fredag (blant annet skal jeg kjøpe julegaver da tenker jeg) og enda mer gleder jeg meg til enda finere planer på lørdag da det skal bakes pepperkaker og jeg skal se Nøtteknekkeren og alt blir himla herlig <3

Men nå tenkte jeg først å dele noe jeg alltid føler for å dele i desember fordi det er så fint:

 

Og så tenkte jeg å dele min anmeldelse av “A monster calls”-filmen. God fornøyelse og så kommer neste innlegg antakelig på fredag 🙂

A monster calls ? filmanmeldelse

For noen år siden kom jeg over boka «A monster calls» av Patrick Ness, en bok som igjen var inspirert av en ide Siobhan Dowd (som dessverre døde av kreft for noen år siden) hadde hatt. Og ååå, boka «A monster calls» er en bok jeg ble veldig glad i og har lest flere ganger; litt fordi min utgave i alle fall er nydelig og stemningsfullt illustrert av Jim Kay, men mest fordi dette er en virkelig fint skrevet bok som er sår og vakker og temmelig deprimerende i tillegg. Følgelig var jeg veldig spent angående filmen og jeg ble bare enda mer spent av traileren som var awesome deluxe. Og jo da, dette er en veldig flott film. Den er kanskje ikke like bra som boka og jeg kan se visse svakheter ved den nå i ettertid, men jeg ble rørt og fascinert og forlot kinosalen med en følelse av å ha opplevd noe magisk og det er verdt å feire.

Anyway, som i boka handler det om Conor som ikke har det så lett siden han blir mobbet på skolen og har en alvorlig syk mor. Så blir han besøkt av et monster som forteller ham tre historier før han selv må fortelle sin egen historie som er en sannhet han nekter å innrømme og slikt. Og så handler det om kraften i historier og om å si farvel og litt forskjellig sånt og mens tematikken på sett og vis ikke er helt ny formidles det hele på en original måte. Greia er likevel at slik jeg leste denne boka var det viktigste temaet kraften i en historie, noe som er et tema som fascinerer meg siden jeg elsker historier og syns å kunne formidle dem er svært essensielt. Filmversjonen av «A monster calls» er også på sitt beste når den viser monsterets historier og alt glir ut i en drømmende akvarellaktig animasjonsstil som jeg elsket hvert sekund av.

Og jeg elsker ellers fotografiet, musikken, stemningen og skuespillet til særlig Lewis MacDougall som i ung alder bærer den krevende rollen som Conor med bravur. Det er i det hele tatt mye som gjøres riktig i denne filmen og som gjør den til en sår, vakker og elegant film som rører og engasjerer fra ende til annen.

Med det sagt syns jeg filmen likevel mangler noe av det lille ekstra som gjør at boka er en bok jeg stadig vender tilbake til. Det føles som om særlig bestemoren til Conor blir behandlet litt for overfladisk i filmen i forhold til i boka der man forstår henne bedre. Conors far sine scener var ellers i grunnen ganske unødvendige siden de egentlig ikke tilførte så mye til historien og ja, det er noen steder der noen småting mangler som kunne gjort det til en enda sterkere historie enn det var.

Og samtidig. Da jeg forlot salen føltes det som om dette hadde vært en særdeles super filmopplevelse, det var stemningsfullt og sårt og nydelig fortalt.

Derfor lander jeg uansett på terningkast 5 og en klar anbefaling.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg