Alt som ikke har blitt tjoret fast og ymse annet

Fin ting 1, jeg var hos tannlegen på torsdag og det gikk kjempefint og jeg hadde ingen hull og alt så bra ut (selv om jeg ble oppfordret til å bli litt flinkere til å bruke tanntråd). Fin ting 2: 

Jeg har to nye bøker og fargeleggingspostkort fordi jeg besøkte britisk Amazon for noen dager siden. Amazon er farlig 😉 Livet er ellers fint fordi jeg skal på biblioteket i morgen og deretter har tenkt å spise en god middag på Peppes (små gleder, hurra!). 

På den negative siden syns jeg det er veldig kjipt når jeg av og til kommer på at Trump faktisk offisielt ER president nå og det er ellers en litt teit del av meg som er litt misunnelig på broren min som i dag drar på en ukes jobbmesse i Las Vegas (jeg kommer sikkert aldri til å oppleve Las Vegas og broren min er fem år yngre og er der for tredje eller fjerde gang), men jeg prøver å ta meg sammen angående sistnevnte og å trøste meg selv med litt ekstra Hamilton-obsessing angående førstnevnte (Hamilton-musikalmusikk hjelper mot det meste). 

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en svært grundig anmeldelse av denne boka:

(Jeg syns omslaget til “Alt som ikke har blitt tjoret fast” matcher fargeleggingsprosjektet jeg holdt på med i forrige uke så godt, derfor.)

Her kommer anmeldelsen, god fornøyelse og så blogger jeg i neste omgang til uka 🙂

Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen

Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått ? alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.

*

Over har vi synopsiset på Gyldendals side om denne diktsamlingen, en diktsamling jeg leste med stor interesse siden jeg elsket «Du er menneske nå». Og mens jeg likte «Du er menneske nå» bittelitt bedre (delvis fordi jeg leste den på et perfekt tidspunkt, familien min hadde mistet verdens fineste hund i dagene før jeg i «Du er menneske nå» leste om et annet tap som jeg på sett og vis fant trøst i) så tar det ingenting bort fra at faktum er at Eirin Gundersen er himla god til å skrive og at dette er nok en helt nydelig bok.

Mens begge Eirin Gundersens diktsamlinger på sett og vis har naturvitenskapen som bakteppe, føles denne boka mer tilspisset. Her handler det om havet, om øya og minnene og det føles også mer konkret og prosaisk i skrivestilen, noe som man kan legge merke til i såpass presise detaljer som at setningene starter med stor bokstav der de startet med liten bokstav i «Du er menneske nå».

Og før jeg går nærmere inn på denne boka så må jeg bare berømme Eirin Gundersen for det er noe utrolig fint med skrivestilen hennes. Mens jeg ofte liker metaforer, lange snirklete setninger og tidvis er litt for glad i klisjéer, så er det en del av meg som virkelig elsker stilen til Eirin Gundersen der nettopp det at hun er så konkret og presis som hun er er det som gjør det så levende. Jeg liker at dikt kan være som dette, tekster som nærmer seg prosaen, men likevel helt klart er poesi. Og det føles så genuint, så nært og klokt og jeg skulle litt ønske jeg var like flink til å skrive selv eller i alle fall klarte å ha et like godt blikk for detaljene rundt meg.

Men tilbake til «Alt som ikke har blitt tjoret fast», en diktsamling på rundt 80 sider som kretser rundt øyer tiden har reist i fra, rundt havet og kjærligheten og minnene. Dette er altså en innmari fin bok og det er en nær bok der man kjenner seg igjen selv om man ikke har de samme minnene eller erfaringene. Og det er noe mytisk med denne boka, med tekstene om overtroen og tankene om havet og om hvordan det var på øya for lenge siden i forhold til hvordan det er nå. Det er i alle fall veldig fint formidlet og igjen denne presisjonen, dette språket som inspirerer meg og som føles så sant og riktig at man ikke kan annet enn å bli fascinert.

Om jeg skal kommentere på noe så er denne boka delt opp i tre deler, men jeg syns dette grepet funket bedre i «Du er menneske nå» enn her. Det betyr ikke at det ikke funker her nødvendigvis, men i “Du er menneske nå” følte jeg at de tre delene symboliserte en slags utvikling og fortalte hver sin del av en helhet der alt likevel hører sammen, her føles det litt mer tilfeldig. Det manglet også det lille ekstra som gjør at jeg virkelig elsker en bok, men igjen så kan det handle litt om settingen og når jeg leser denne boka og tenker at til sommeren når jeg er på Stavern blant sjøen og svabergene, da vil denne boka treffe meg enda sterkere (dette er nok en perfekt bok å lese blant sjøsprøyt og lukten av sjø).

Dette er like fullt bare småting og når alt kommer til alt så likte jeg denne boka utrolig godt. Jeg elsker skrivestilen, jeg elsker møtet mellom nuet og fortiden og jeg elsker stemningen og havtematikken. Jeg liker også de naturvitenskapelige elementene som her altså er knyttet til nettopp havet og hvordan dette er en rett og slett gjennomført klok, moden, ettertenksom og nydelig diktsamling som absolutt inspirerer og er verdt å lese.

Terningkast 5 og nå MÅ jeg sitere litt:

Minner kan være fra somrene jeg besøkte mormor. Om sjøstjernene jeg la i bøtter med vann. De runde steinene jeg samlet på. Minner kan være sorgen over dem som ikke ble gravlagt i vigslet jord, mormors advarende stemme, at hun sov midt på dagen. De kan være lyden av vegguret som tikket, potetene som kokte i kjelen, torskehodet som katten gravde ut av søppelposen og la framfor meg: det avventende i kattens blikk, det matte i torskens øyne.

(Her er det særlig noe med avslutningen som traff skikkelig, jeg syns det om det avventende i kattens blikk og det matte i torskens øyne er så billedlig og rikt beskrevet.)

*

Havet lærte dem å regne:

så mye hadde de,

så mye mistet de,

så mye fikk de tilbake,

så mye hadde de,

så mye mistet de,

så mye fikk de tilbake

(Det er en del av meg som elsker hvor regleaktig dette er ;))

*

Hvalenes sang gir gjenklang i dypet. De snakker, men ikke til oss. Fra år til år endrer sangen seg ørlite grann, i en frekvens mennesker ikke kan høre. Overalt finnes det lyder vi ikke registrerer, arter som ikke er oppdaget. Fra det mørkeste dypet reiser ribbemanetene seg mot lyset, de flykter mot tareskogene, kråkebollene, planktoner, før de får et glimt av sola og velger å snu.

<3

 

4 kommentarer
    1. Jeg har ikke fått lest denne boka helt ennå, men jeg har allerede lest en del av tekstene som står i den, så jeg veit likevel godt hva du snakker om i anmeldelsen din. Eirin skriver utrolig vakkert, og bøkene hennes er rett og slett veldig behagelige landskap å være i.

    2. Takk for kommentaren, Kristine og fint at anmeldelsen falt i smak. Eirin skriver superfint ja og det er såvisst behagelige landskap å være i 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg