Vaiana og smakebit på søndag, men ikke i den rekkefølgen :)

Heisann! Det er søndag, jeg kunne se flinke folk synge musikalsanger i går i nesten halvannen time med herlig musikalglede, jeg gleder meg til neste uke som blir super pga. se Vaiana igjen (har sett den, kommer tilbake til det senere i dette innlegget, trenger å se den igjen så fort som mulig), Dear Evan Hansen-musikalcden som kanskje dukker opp på Spotify (digital release 3. februar, håpehåper den vil være på Spotify da) og et Nintendo 3DS-spill jeg trenger å kjøpe (Poochy & Yoshi’s Woolly World) og jeg har begynt å se gjennom Dance Academy igjen fra begynnelsen (skal ha et gjensyn med de første to sesongene tenker jeg fordi jeg er i “se ting jeg har sett og likt før”-modus). 

Nå skal jeg være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er “Podkin One-Ear” av Kieran Larwood:

Bildet er funnet på Goodreads-siden om denne boka som bildet også linker til og dette er synopsiset til Goodreads:

Podkin One-Ear is a legend: a fearsome warrior rabbit whose reputation for cunning and triumph in battle has travelled the ages. But how did he become such a mighty fighter? The answer may surprise you… When a travelling bard arrives at Thornwood Warren on Midwinter night, he is warmly welcomed. In return for food and lodging, he settles down to tell of how Podkin One-Ear – and soon the rabbits are enthralled to hear the story of how one lost little rabbit overcame the cruellest enemy imaginable, and became the greatest warrior their land has ever know.

Selv er jeg overfladisk nok til at jeg lånte denne boka på biblioteket kun fordi den hadde noen utrolig søte og veldig fine illustrasjoner og det hørtes ut som fornøyelig lesning og det er en fin bok. Ikke spesielt grensesprengende riktignok siden dette er klassisk Fantasy, men med dyr i stedet for mennesker, men det er sjarmerende, skrivestilen fenger meg og det er underholdende nok og noen ganger er det alt som trengs. Her er en smakebit:

Flere smakebiter fra bøker er å finne hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en laaang anmeldelse av denne filmen her

Jeg var nemlig på Vaiana Masterclass på torsdag, noe som var helt fantastisk siden filmskaperne var der og pratet masse om prosessen med å lage filmen først før de viste filmen. Det var interessant, fascinerende og kult og filmen var flott og her er min anmeldelse altså som kan avslutte dette innlegget. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Vaiana

Jeg er ikke helt sikker på hvilken tittel som er best å bruke av Moana og Vaiana, begge føles egentlig ganske riktige, jeg kommer dog for enkelhets skyld til å si Vaiana i denne anmeldelsen. Uavhengig av tittel dog er det ingen tvil om at dette er en film jeg har ventet lenge på og se og som jeg syns er virkelig imponerende.

For å begynne vil jeg peke på det aspektet ved denne filmen den vil møte mest kritikk for og det er at det ER en ganske klassisk historie og noen vil nok oppleve denne filmen som litt formelativ. Samtidig er noen historier klassiske av en grunn, det er fordi det er noen typer historier som alltid funker og dette er en «Hero?s Journey»-historie på samme måte som f.eks. Ringenes Herre og noen ganger er ikke det viktigste nødvendigvis hvor original en historie er, men hvordan den fortelles og historien i Vaiana formidles fantastisk. Det er også noen som ganske urettferdig vil sammenlikne denne filmen med Frozen som var Disneys forrige prinsesse-musikal og som kjent var og er en kjempesuksess. Personlig vil jeg dog si at i mine øyne er Vaiana den sterkeste av de to filmene for jo da, jeg elsket Frozen da den kom og jeg syns absolutt at det er en usedvanlig flott film, men jeg syns Vaiana har en bedre og mer gjennomtenkt historie og der Frozen, Tangled og Princess and the Frog er flotte filmer, men føles som forsøk på å gjenskape magien fra Disneys animasjonsfilmer fra tidlig på nittitallet, så er man tilbake i Disneys gullalder med Vaiana. Mer enn noen annen animasjonsfilm de siste årene føles denne filmen som å komme hjem, denne filmen ga meg akkurat den samme følelsen som da jeg så Den lille havfruen og Aladdin, på samme tid som den likevel har nok nyskapende elementer til at det aldri føles gammeldags av den grunn. Det er slike ting som gjør at jeg virkelig elsket denne filmen til tross for at den kanskje er litt formelativ og klassisk til tider. Vaiana er å komme hjem til filmene jeg elsket som barn og som var med på å gjøre meg til den jeg er.

Og det var en litt lang digresjon, la meg komme tilbake til poenget. Vi følger altså Vaiana som alltid har elsket havet og hørt havet kalle henne. Samtidig er faren hennes høvding på øya der de bor i en tid for veldig, veldig lenge siden, og han er sånn «nei, nei, du må bli her, havet er farlig, du må ta over som høvding og være fornøyd med det vi har her». Og så truer farer øya og Vaiana innser at hun må dra ut på havet, finne halvguden Maui og dra for å sette på plass en magisk stein og så handler det om Vaianas reise der hun møter mange farer, men også får nye venner og slikt. Og ååå, jeg liker karakterene så godt. Mens man kanskje ikke like lett kan sette Vaiana i en bås på samme måte som enkelte tidligere Disney-heltinner så betyr jo det egentlig at hun er mer realistisk for hun kan minne om Mulan til tider, men også Pocahontas, Rapunzel, Anna fra Frozen og flere til på samme tid som hun likevel er en helt egen person som alltid føles genuin og realistisk. Og uten å spoile noe så er et forfriskende aspekt ved Vaiana det at der tidligere Disney-heltinner ofte vil bytte ut det de har med noe nytt så vil Vaiana ha begge deler. Hun drømmer om havet, men hun elsker fortsatt øya og familien sin og er fortsatt klar til å ta på seg ansvaret som høvding. Når hun reiser så handler det ikke om ønsket om å være nær havet hun er så knyttet til først og fremst, men å redde øya og menneskene hun elsker. Og når dette byr på utfordringer handler det like mye om hennes usikkerhet for om hun er den rette til å redde verden, noe som gjør dette til en svært dyp film. Ellers er Maui fantastisk, Dwayne «the Rock» Johnson stjeler showet totalt, og jeg digger ellers Tamatoa, kokosnøttpiratene og Hei Hei (fantastisk stemmelagt av Alan Tyduk). Og havet er på mange måter en karakter i seg selv, noe som er kult.

Ellers, ååå animasjonen. Seriøst, animasjonen <3 Denne filmen er så himla fantastisk animert at man nærmest måper av å se det og havet særlig ser ekstremt realistisk ut. Jeg elsker dessuten den innmari fengende musikken og det hjelper selvsagt at Lin-Manuel Miranda er involvert og er kongen av fengende musikk i det hele tatt, men Mark Mancina og Opetaia Foa?i er vel så viktige deler av det som gjør denne filmen til et musikalsk høydepunkt. Og man kan innvende at musikken kanskje ikke er så Broadway-aktig som i f.eks. Frozen og at det muligens mangler en sånn «ha på hjernen i evigheter mens man nesten blir litt sprø av det»-sang her, men det er egentlig litt fint. Jeg syns dette er en film der karakteren og reisen og animasjonen er det som driver historien mer enn musikken på samme tid som musikken likevel er limet som binder alt organisk sammen. Kort oppsummert, for meg funker dette fett.

Konklusjonen min er at dette er en film som fortjener å sees og aller helst på kino. Det er noe med atmosfæren i Vaiana som gjør at jeg tror Studio Ghibli-fans vil like den veldig godt og det er en film som virkelig inspirerer og engasjerer og har et fint budskap i tillegg. Og nei, jeg håper fortsatt mest at Kubo vinner Oscar for beste animasjonsfilm og jeg tror mest at Zootopia vinner, men denne filmen fortjener virkelig å være nominert og bør vinne for beste originale sang siden «How far I?ll go» er superfin og nydelig fremført av fortsatt svært unge, men meget talentfulle Auli?i Cravalho. Dette er ingen perfekt film og man kan finne nok av småting å kommentere på hvis man leter litt, men det er en nydelig animert og herlig fortalt animasjonsfilm og jeg elsker den.

Terningkast 6!

12 kommentarer

Siste innlegg