La-La-Land

Heisann! Det er fredag, jeg har kinoplaner i kveld (skal se Vaiana på originalspråket igjen) og til helgen skal jeg kose meg med å anskaffe et nytt Nintendo-spill og ikke minst, lytte bekymrende mye til Dear Evan Hansen fordi den er på Spotify nå. Ellers har jeg ymse prosjekter jeg kan holde på med, jeg leser interessante bøker og ja, jeg har det ganske fint. 

Jeg fikk ellers sett La-La-Land ganske plutselig på onsdagens førpremiere og tenkte nå å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse. Deretter kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi og god fornøyelse 🙂

La-La-Land

La-La-Land var en sånn film som jeg visste at jeg trengte å se fordi det var en ny musikal som var nominert til supermange Oscar-priser og hadde kule folk involvert (deriblant Pasek & Paul, som jeg har blitt veldig fan av i det siste, som låtskrivere) og slikt og så oppdaget jeg oi, festpremiere på Colosseum nesten en måned før den egentlige premieren og fikk veldig lyst til å dra. Da jeg dog var på nettet for å bestille en uke før var imidlertid alle billettene til 18:00-forestillingen 1. februar på Colosseum utsolgt og jeg regnet med at det var det, men skrev en liten kommentar på veggen til arrangementet om at jeg absolutt var interessert om noen hadde en ekstra billett. Kvelden før første februar var det noen som besvarte den meldingen, jeg var spontan som bare rakkern og enden på visa var at jeg fikk kjøpt billett av noen og endte opp med å se førpremieren likevel. Konklusjon: noen ganger har jeg skikkelig flaks =D

Anyway, storyen til La-La-Land er ikke i seg selv særlig nyskapende, men den fortelles på en ganske fin måte. Vi har Mia (Emma Stone) som drømmer om å bli skuespiller og Sebastian (Ryan Gosling) som vil bli jazz-pianist og åpne en egen klubb. Og så er de i Los Angeles, drømmenes by og så oppstår det kjærlighet og så er dette basically en klassisk romantisk drama-komedie med jazzy musikk som en finfin bonus. Selv likte jeg hvordan historien om Mia og Sebastian ble fortalt, men jeg føler likevel at plottet eller kanskje mer spesifikt dramaturgien er denne filmens største svakhet. For filmer kan gjerne fortelle en historie som på mange måter er fortalt før, det er ikke det at plottet i en film nødvendigvis trenger å være kongen av originalitet. Problemet her ligger heller i at når det oppstår konflikt så er det så åpenbart at det er meningen at det skal oppstå konflikt der, det føles litt formulativt. Og man kan innvende at Moana/Vaiana tidvis har litt det samme problemet, men jeg er litt mer villig til å tilgi det i animerte Disney-filmer. Med det sagt så er ikke dette et stort problem for det er fortsatt interessant og engasjerende og man engasjerer seg fortsatt en hel del i hva som skjer med Mia og Sebastian og koser seg skikkelig.

For ååå, denne filmen er veldig lett å like. Jo da, Mia og Sebastian er ikke verdens mest velutviklede karakterer og dramaturgien har som sagt sine svakheter, men alt annet er helt brilliant. Jeg syns musikken funker veldig bra og mens jeg ikke elsker sangene, så liker jeg dem absolutt, jeg elsker koreografien og filmingen og fotografiet. Og ååå, det er sjelden jeg tenker noe særlig over klippingen, men denne filmen er utrolig stilig klippet sammen, scenene glir så fint fra den ene scenen til den andre og alt dette ser så sømløst og sofistikert ut at jeg digger det.

Jeg syns skuespillerne i tillegg er veldig flinke og mens noen har kommentert på stemmene til Ryan Gosling og Emma Stone fordi de er flinke, men de har egentlig ikke store musikalstemmer på den måten man gjerne er mer vant til i musikaler så syns jeg det er greit. De spiller tross alt en jazz-pianist (Ryan Gosling lærte seg etter hva jeg har lest jazz-piano på tre måneder for denne filmens skyld) og en skuespiller og det er sånn sett realistisk at de er bedre som skuespillere enn vokalister. Dessuten føler jeg alltid at skuespillet bør være det viktigste i musikaler og jeg vil heller at noen skal briljere som skuespiller, men kanskje ha noen svakheter rent vokalt enn det omvendte. Og dette var en liten digresjon, men skuespillet er flott og Emma Stone særlig fortjener virkelig alt av priser hun kan få.

Denne filmen har også øyeblikk da den gir seg helt hen til sine jazzy musikalrøtter og det er på mange måter disse øyeblikkene som funker best. Jeg er jo en drømmer og scenen i planetariet for eksempel er skamløst fortryllende. I tillegg merkes det at dette er et prosjekt som de involverte brenner for og det gjør alt bare enda bedre.

Hovedgrunnen til å se denne filmen er likevel de siste tjue minuttene. Hele tiden likte jeg denne filmen til tross for ymse svakheter, men ååå slutten er helt perfekt <3 Jeg skal ikke spoile noe, men det er litt som med Pixars Up der de første ti minuttene fortjener terningkast 6 mens resten er terningkast 5. De siste tjue minuttene av denne filmen er noe av det fineste jeg har sett uansett film.

Jeg lander likevel på en femmer og tenker som så at denne filmen virkelig fortjener å bli sett, men samtidig, hvis du ikke er så interessert i jazzy musikaler og er litt usikker så prøv i det minste å få sett de siste tjue minuttene. De er i seg selv ren og skjær filmmagi.

3 kommentarer
    1. Jeg har veldig inntrykk av at dette er en film man ser i hovedsak på grunn av stemninga, og jeg trur nok også på at den nettopp er veldig stemningsfull. Jeg veit ikke om jeg kommer til å se den, men jeg er definitivt nysgjerrig på en film som er nominert til rekordmange Oscar-priser, pluss at disse mystiske siste tjue minuttene også har pirra interessen min 😉

    2. Det er en film som handler mye om stemningen ja og jeg likte den veldig godt. Hvis du får sett den håper jeg den faller i smak hos deg også og at du skjønner hvorfor jeg syns slutten løfta filmen en hel del for min del 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg