Jungelboken på teater og ymse annet :)

Heisann. Det er mandag og siden sist har jeg rundet hoveddelen av Yoshi-spillet jeg kjøpte for kun litt over to uker siden, jeg har fått oppgradert lånekortet mitt til at jeg kan dra på meråpne filialer (basically betyr det at jeg på enkelte Deichmanske Bibliotek-filialer rundt omkring kan låse meg inn utenom ordinær åpningstid med lånekortet mitt) og det var helt genialt fordi jeg da fikk lånt mer bøker på Majorstua Bibliotek etter å ha funnet litt for få bøker som ropte etter å bli lest på Hovedfilialen og jeg har vært på teater, men det skal jeg komme videre tilbake til. 

Og ellers så tenker jeg mye på skriving for jeg har hele tiden lyst til å skrive og jeg har enormt lyst til å bli forfatter, men samtidig så er det vanskelig og noe av problemet er at jeg er redd for å tenke på skrivingen som en jobb fordi det å ta noe som helst seriøst skremmer meg (det gjelder i grunnen ikke bare skriving, men i det hele tatt). Jeg vil at skrivingen skal være en lek, noe jeg koser meg med og jeg vil ikke at det skal føles som noe jeg må og dermed tar det jo evigheter før jeg kommer nærmere forfatterdrømmen fordi man faktisk må ta det litt på alvor eller i det minste la det være en viktig prioritering på lik linje med nettspill og å lese. Med det sagt så har jeg fått en del ideer til ting jeg kan skrive om Månedstrollene og jeg sendte spontant av gårde Gatelykt-prosjektet til et forlag i går selv om jeg ikke har brukt særlig mye tid på redigering med en sånn tanke om at et forlag, om jeg er heldig, kanskje i det minste kan gi meg noen ideer til hva jeg bør fokusere på i senere og mer seriøst redigeringsarbeid. Jeg prøver i alle fall og jeg tenker mye og da kan det jo hende alt blir lettere etter hvert. 

Hva angår å tenke for mye har jeg ellers vært litt teit i det siste fordi jeg har tenkt litt for mye på at jeg føler at jeg vanligvis er spesiell av feil grunn. Jeg føler at så mange er spesielle fordi de er de første eller beste til noe mens jeg oftere er spesiell fordi jeg trenger lenger tid på å lære ting og er sent ute med ting. Jeg har brukt lenger tid enn mange på å søke jobber, jeg var sent ute med veldig mye gjennom oppveksten min mens ting tilsynelatende har kommet lettere til for lillebroren min, jeg har fortsatt til gode å oppleve kjærligheten (noe som ikke er noe stort problem for så vidt, men verdt å nevne), jeg har så lyst til å skille meg ut fordi jeg er førstemann eller flinkest eller noe slikt i stedet. Trøsten er at jeg tror at mange føler på liknende følelser og at det uansett ikke er noen konkurranse og når jeg får til noe så glemmer jeg helt at jeg var treg med å få det til fordi å, jeg fikk det til. Eksempelvis tok det meg nesten tjue år før jeg endelig rundet Legend of Zelda:Ocarina of times, men ååå så stolt av meg selv jeg var da jeg omsider fikk det til <3

*

Nok om det. Dette er fint:

Det kommer musikal basert på animasjonsfilmen Anastasia (som jeg elsket da den kom, godt hjulpet av at jeg var veldig fascinert av Romanov-slekten og Anastasia som historisk skikkelse da jeg var yngre, det var liksom det, barnepsykologi og gresk mytologi som var de tingene jeg leste masse om, det og sykdomshistorier av en eller annen grunn) og her synges sangen “Journey to the past” av hun som har hovedrollen på Broadway og det er så fint og musikken er så flott =D

*

Ellers har jeg altså sett Jungelboken og her er min anmeldelse. Neste innlegg kommer ellers om noen dager:

Jungelboken ? en nostalgisk fornøyelse

1989 var et viktig år for den jeg har blitt. Jeg husker egentlig omtrent ikke noe fra før 1990, men én viktig ting skjedde for min del i 1989 og det var at jeg så Jungelboken på teater, noe som var mitt første møte med både teateret og musikalen som sjanger. Siden den tid har jeg alltid vært glad i musikaler og mens jeg har tatt «å elske musikaler» ekstra mye på alvor etter 2010 så har det alltid vært en interesse og med Jungelboken begynte alt sammen, Jungelboken der jeg etter alle disse årene fortsatt husker melodier og sangtekster siden det er noe rart og herlig med hvor sterkt inntrykk ting man opplever gir. Anyway, i år satset Chateauf Neuf på en ny oppsetning av denne musikalen og da dro jeg og mamma på teater og hadde et gjensyn med en musikal vi begge har kost oss skikkelig med da jeg var liten. Og å, det var fint, det var supert med en slik dose nostalgi på en helt vanlig søndag i februar.

Historien er nok ganske kjent for de fleste, men det er altså Jungelboken som teater og med et stjernelag av skuespillere, deriblant flere som også var med på oppsetningen i 1989 (og senere produksjoner på tidlig 90-tall siden denne musikalen ble en kjempesuksess). Og det første som må nevnes er scenografien som var fantastisk og i det hele tatt selve atmosfæren fordi man entret salen til jungellyder og lukter som minnet meg om regnskogsavdelingen til Universeum i Gøteborg. Dette er ellers en skikkelig familiemusikal som byr på like mye underholdning for nostalgiske voksne som meg, som den gir barn som møter på denne musikalen for første gang nå.

Hva angår skuespill er det mange kule folk med og et flott ensemble og høydepunktet for min del var definitivt Arlene Wilkes som Raksha. Jeg syns også Reidun Sæther og Espen Grjotheim overbeviste vel så mye som i alt annet jeg har sett dem i og Kevin Haugan er god som Mowgli selv om jeg syns sistnevnte overbeviser mer som danser enn som sanger. Det er ellers en helt kostelig Trump-parodi med apekongen som skapte aller mest latter i salen.

Jeg hadde det med andre ord ganske fint for dette er kanskje ikke en perfekt forestilling (jeg har hørt sangen til Mira bedre for eksempel og jeg syns Tara som karakter skulle hatt mer å spille på siden hun får en hel sang sunget til seg) og dette er nok ikke den teateropplevelsen jeg vil huske best når dette året er omme, men det var veldig fint likevel og ikke minst nostalgisk og viktig fordi det var med Jungelboken alt begynte for meg. Og hvem ville jeg ha vært om jeg ikke elsket musikaler, det klarer jeg ikke en gang å se for meg.

Terningkast 5!

4 kommentarer
    1. Jeg tenker at det ikke nødvendigvis er ei motsetning mellom å ta skrivinga på alvor og å kose seg med den. Det -er- mye jobb med skriving, men det er også mye som er gøy. Personlig syns jeg at å skrive førsteutkast er kjempemoro, da kan jeg bare la det renne ut av meg omtrent, sikkert ikke ulikt følelsen av å holde på med Nanowrimo, selv om jeg sjøl ikke har noe erfaring med det. For min del begynner det virkelige arbeidet når jeg har skrevet gjennom sjølve historien, og det skal jeg ikke legge skjul på at kan være ganske slitsomt iblant, men da har det væffal stort sett bare vært kos fram til det. Dessuten går det jo an å ha flere prosjekter. Nå har jeg jo et “seriøst” prosjekt og et annet prosjekt som jeg ikke har tenkt å vise til noen med det første, men der det handler mer om at jeg skal ha det gøy mens jeg skriver. Ellers veit jeg at jeg har sagt det før, men jeg anbefaler absolutt å søke på et forfatterstudium, altså, det vil helt sikkert hjelpe deg med å få inn en del gode skriverutiner og et annet blikk på skrivinga di. Går man forfatterstudiet i Tromsø, for eksempel, trenger man jo ikke engang å flytte, og det er jo støtta av Lånekassa.
      Og jeg veit ikke om dette er noen trøst eller ikke, men jeg også føler en del på de tinga du nevner her. Jeg ser folk som er yngre enn meg som har kjøpt hus og leiligheter, der jeg hver måned er litt bekymra for om jeg kommer til å ha råd til husleie i det hele tatt, de har master- og doktorgrader, der jeg ikke har en bachelor engang og ikke får til å studere selv om deler av meg har litt lyst, de reiser tilsynelatende jorda rundt, mens min mest spennende utflukt i fjor var til Strömstad. Dessuten føler jeg veldig utilpass i verden generelt, en følelse som egentlig er vanskelig å beskrive, men som gjør at jeg syns det ser ut som at de fleste andre klarer alt veldig bra og skjønner åssen de skal oppføre seg i alle tenkelige situasjoner, mens det skal lite til for at jeg blir helt satt ut av spill og rett og slett ikke forstår hva som er forventa av meg, om det så er på jobb eller en sosial sammenkomst av noe slag eller noe helt annet. Det jeg trur jeg prøver å si, er at du er ikke aleine om å føle det sånn, og kanskje også de jeg ser på som ekstremt vellykka også føler det litt sånn, og at det sånn sett ikke egentlig har noe som helst å gjøre med hva man faktisk har oppnådd i livet.
      Høres ut som en fin opplevelse å se Jungelboken på Chateauf Neuf (et ord jeg måtte lime inn og kopiere i og med at jeg ikke skjønner meg på fransk). Det er veldig fint å se igjen noe man hadde et nært forhold til som barn og innse at det ikke har tapt seg på noen måte! En helt spesiell følelse, det der, jeg hadde det på samme måten da jeg så igjen Løvenes Konge for noen år siden, som var yndlingsfilmen min da jeg var liten, og den første filmen jeg så på kino.
      Og lykke til med manusinnsending! Hvilket forlag sendte du til? Du må holde oss oppdatert!

    2. Tusen takk for en utrolig fin og trøstende kommentar, Kristine og du har et godt poeng angående skriving, å ta det mer på alvor trenger ikke å gjøre det mindre gøy og jeg tror absolutt det å ha flere prosjekter er en god ide for da har man noe å skrive på uansett. Har jo hele tiden tenkt at jeg vil ha fast jobb og tjene en del penger før jeg begir meg ut på et forfatterstudium fordi jeg allerede betaler så mye på studielån etter det mislykkede forsøket på bibliotekarstudier for noen år siden, men vi får se hva som skjer og av alle skrivestudier jeg har lest om høres absolutt Tromsø mest interessant ut. Skal tenke på det og se hva jeg gjør neste år.
      Sendte ellers manuset til Fontini, men jeg har enda ikke fått noen mail om at manuset har kommet til dem og har ingen store forventninger siden det uansett er et prosjekt som nok bør redigeres veldig mye mer. Men takk uansett og jeg skal holde dere oppdatert, i det minste kan jeg jo være heldig og få noen tilbakemeldinger om hva jeg bør jobbe med videre kanskje, er da lov å håpe.
      Avsnittet om å forstå tingene jeg føler på av og til trøstet ellers en hel del <3 Og yay, for Jungelboken, det var helt spesielt og fint ja 🙂

    3. Jeg har også lyst til å bli forfatter. Drømmen! Men så var det skriving da. Bare det å sette seg ned og begynne å skrive. Vanskelig! Du er flink som i hvert fall har sendt noe til forlag. Lykke til 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg