Om konger som sier det motsatte av ja :)

Heisann! Siden sist har jeg vært en kort tur til Gøteborg, noe jeg tenkte å skrive litt mer om på søndag, og ellers så har påsken vært avslappende selv om jeg egentlig hadde bestilt litt bedre vær. Og nå er planen min for de neste dagene basically bare å lese, være kreativ på ymse måter, spise snacks, slappe av og spille nettspill, brettspill og Nintendo 3DS om hverandre så det blir kos <3

Ellers er dette brilliant:

Det er to barn som gjenforteller Disney’s Skjønnheten og Udyret og så er det filmet i en film som er skikkelig artig og underholdende. 

Og ellers kan jeg melde at jeg fikk sett Kongens Nei for ikke så lenge siden så nå tenkte jeg å poste min anmeldelse av filmen. God fornøyelse og så bables vi på søndag. 

Kongens Nei

Da «Kongens Nei» kom på kino var svaret på spørsmålet om jeg skulle se den Karolines Nei. Ikke fordi «Kongens Nei» hørtes ut som noen dårlig film på noen som helst måte, snarere tvert imot, det var heller det at det hørtes ut som en film som var veldig Oscar-film, en sånn «vi vil vinne massevis av priser»-film som selvsagt ville være bra, men så var akkurat det at den ville være bra i seg selv litt for opplagt. Dessuten er jeg egentlig ikke spesielt nasjonalistisk av meg (jeg pleier til og med ofte å heie mest på helt andre land enn Norge under Eurovision og det jeg først og fremst feirer på 17. mai er hvor mye den datoen er verdens beste unnskyldning for å spise popcorn, godteri og snacks og drikke brus mens man kler seg i de fineste klærne sine og utover det gjør jeg lite ut av dagen). Med det sagt så anerkjente jeg alt da «Kongens Nei» at det hørtes ut som en svært fin film og jeg var ikke hard å be da jeg fant ut at dagen før påskeferie fra jobbkurset skulle brukes til filmtitting der vi så nettopp «Kongens Nei». Med andre ord har jeg sett denne filmen nå og jeg likte den enda litt bedre enn forventet.

Og det jeg likte best er hvor kompakt historien er fortalt. Hvis man vil at en historie skal gi inntrykk så er det ikke å fokusere på action-en som er mest effektivt, men heller å fokusere på menneskene og de små tingene. Denne filmen har skjønt akkurat det og prøver ikke å fortelle hele historien om andre verdenskrig, men heller om de tre dagene som for Norges del nok på mange måter var de viktigste. Og når den forteller om soldatene fortelles det om én enkelt av soldatenes historie. Det er rett og slett god historiefortelling når ting formidles på den måten for det gjør at de tingene som det blir fokus på blir enda mer viktig og meningsfylt.

Denne filmen har også fantastisk skuespill og mens det kanskje er litt forutsigbart at denne filmen virkelig gjør omtrent alt fra musikk til atmosfære til fotografi til scenografi brilliant, er det ikke dermed noe mindre imponerende hvor dyktig gjennomført alt er. Man merker at Erik Poppe har ønsket å fortelle denne historien så godt som mulig og det funker.

Andre verdenskrig er et tema filmmakere og forfattere aldri går lei. Det er ikke vanskelig å se hvorfor for det er et tema man kan oppsøke fra hundrevis av vinklinger og som alltid føles skremmende aktuelt. Konklusjonen etter å ha sett «Kongens Nei» er at Erik Poppes fortelling om denne perioden funker meget godt og mens dette ikke er en film jeg virkelig kommer til å huske eller tenke mye over i ettertid, er det likevel en film jeg er glad for å ha sett. Ja, det er kanskje Oscar-bait, men det gjør kanskje heller ikke noe når det funker like godt som her.

Terningkast 5!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg