All our wrong todays

Heisann! Det er tirsdag og jeg har nå anskaffet billett til Thank You for the Musicals i morgen og billett til å se Your Name på kino på lørdag (fordi den har fått veldig gode kritikker og jeg sikkert trenger å se mer japanske animasjonsfilmer) så det blir gøy. Kulturelle planer ftw! Ellers var jeg på biblioteket på lørdag og det var fantastisk vellykket siden jeg lånte hele ni(!) bøker som alle virker superinteressante (for en gangs skyld kan jeg nesten si med full sikkerhet at jeg kommer til å lese alt jeg har lånt) og det er gode muligheter for at mye av det jeg lånte i tillegg vil bli anmeldt her etter hvert. Og for øvrig kan jeg glede meg over finvær, musikaler, tekopper, cherrytomater og fargelegging blant annet så det er jo trivelig. 

Så for meg personlig føles livet som en fin dings for tiden for jo da, det er alltids småting å kommentere på, men generelt sett har jeg det fint. For verdens del er det derimot stadig nye doser kaos, senest i går kveld i Manchester. Jeg har ikke lyst til å la dette blogginnlegget handle om det, jeg vil at denne bloggen skal være en pause fra alt det kjipe som skjer rundt omkring. Samtidig kan jeg ikke la være å nevne at jeg syns det er grusomt å våkne til slike nyheter som eksplosjoner og slikt og jeg syns også det er dritt med alt grumset i kommentarfeltene, grums som for øvrig bare gjør fjerde sesong av SKAM enda viktigere. Kanskje hadde verden hatt det bedre uten mennesker, samtidig som vi mennesker er de som kan gjøre ting bedre og det er vi som kan skape kunst som trøster. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette avsnittet, jeg vil bare si at jeg heier på oss, det er så mye fint som skjer hver eneste dag, så mange små mirakler overalt og verden kan virke håpløs og avisene kan være deprimerende, men det gjør det bare enda mer viktig å lete etter måter å oppmuntre andre og måter å skape noe. Jeg tror virkelig bøker, kunst, musikaler, filmer og musikk bare blir mer og mer essensielt jo mer kaos det er, det er som de synger i musikalen Rent, det motsatte av krig er ikke fred, men kreasjon og jeg tror litt på det. Jeg skal fortsette å skape uansett.

*

Ellers har jeg lest denne boka:

(Bildet funnet på Goodreads-siden bildet også linker til.)

Jeg har lest denne boka og den ga meg mange tanker i ettertid. Nok tanker faktisk til å skrive en temmelig lang anmeldelse som jeg tenkte å poste nå. God fornøyelse og så bables vi 🙂

All our wrong todays av Elan Mastai

Noen ganger har en bok så mye fascinerende ved seg at man liker den bare av den grunn, men så kan akkurat den samme boka være innmari frustrerende på samme tid. Dette er tilfelle med All our wrong todays av Elan Mastai.

Konseptet bak denne boka er genialt. Her handler det om Tom Barren som lever i et annet 2016 der alt folk drømte om på 50-tallet virkelig hendte og alt var harmoni og flyvende biler og et techno-utopia i det hele tatt. Tom passer imidlertid ikke inn, han føler seg aldri helt hjemme og så skjer det ting som fører ham til å reise tilbake i tid. Der fører en feil han gjør til at han drar tilbake til 2016 igjen, men nå vårt 2016 og så handler det om tidsreiser, ulike liv og mye annet som er umulig å forklare siden jeg rett etter å ha lest denne boka ikke er sikker på om jeg forstår alt selv. Samtidig er det ingen tvil om at det er et fascinerende konsept og jeg setter veldig pris på hvor smart og kreativ denne historien er i det hele tatt. Dessuten er det tidvis ganske underholdende, det er tidvis veldig fint skrevet og det er gode og realistiske karakterer her som blir enda en fin bonus.

Problemet er dog at mens jeg setter pris på mye med denne boka og likte ideen bak den veldig godt, så er dette en bok jeg syns funker bedre i teorien enn i praksis. For det første fant jeg den litt forvirrende til tider og særlig på slutten og nå kan det selvsagt innvendes at jeg syns tidsreiser i seg selv er et forvirrende konsept som jeg ikke orker å tenke for mye på fordi jeg blir litt gal når jeg prøver, men det er likevel forvirrende uansett. Jeg syns dessuten av skrivestilen er litt tørr til tider for jo da, det er underholdende og smart skrevet, men samtidig er det litt for ofte at denne boka rett og slett ikke engasjerte meg og kanskje ligger cluet her litt i at dette ER Fiksjon, men det er skrevet som om det var Non-Fiksjon i form av at det liksom er memoarene til hovedpersonen Tom. Så man kan kanskje kalle dette Non-Fiction Fiction Science Fiction om det gir mening.

Og så er et annet problem det som på mange måter er problemet litt med Groundhog Day for eksempel også, i at her har man et virkelig fascinerende konsept i bunnen, men så dukker det opp Kjærleik med stor K og så prøver det å være litt romantisk historie også, men så går den delen på bekostning av konseptet som er det som virkelig er det som fascinerer. Og dette kunne vært greit om Penelope/Penny var en virkelig fascinerende karakter, men vi ser henne gjennom øynene til en som ser henne med rosa briller og da blir hun straks en temmelig kjedelig karakter og så sukker man med en gang fokuset blir på forholdet mellom Tom og henne og ikke tidsreise-elementet og alt det filosoferende og kreative og geeky som boka kunne fokusert på i stedet.

Så jeg har et litt blandet forhold til denne boka siden jeg likte den veldig godt til tider, men kjedet meg og irriterte meg til tider også. Og en del av meg tenker at det hadde vært kult om denne boka hadde vært skrevet av han som skrev boka «The Martian» fordi skrivestilen der hadde passet perfekt sammen med historien som ligger i bunnen her og som fortsatt er en ide som jeg finner genial og besnærende, men det er kanskje en litt urettferdig tanke overfor Elan Mastai som jo prøver så godt han kan.

Som sagt, ja, jeg har et blandet forhold til denne boka. Jeg vil si at jeg likevel likte den mye mer enn jeg mislikte den selv om jeg kanskje kan høre litt negativ ut for denne boka er fascinerende og ikke bare på grunn av konseptet. Jeg liker også atmosfæren og beskrivelsene av de ulike 2016-ene vi her lærer å kjenne. Dessuten klarer Elan Mastai å skape en karakter i Tom Barren som på mange måter er ganske usympatisk, men så heier man på ham likevel og det er godt gjort. Og når en bok klarer å være så frustrerende og så fascinerende på en gang så må den jo ha gjort noe riktig for dette er en bok der ja, jeg vil kanskje glemme detaljer og jeg vil kanskje ikke lese den igjen, men samtidig er det bedre å sitte igjen med masse tanker og inntrykk enn å være likegyldig. Konklusjonen er vel at hvis du vurderer å lese denne boka så er den verdt et forsøk, men hvis det en gang kommer en film basert på denne boka eller en ny bok med et liknende konsept så ville jeg valgt filmen eller den andre boka i stedet.

Terningkast 4!

 

3 kommentarer
    1. Jeg har også lyst til å se Your Name! Skriv gjerne en anmeldelse av den 🙂
      Og forferdelig å høre om Manchester-terroren. Men jeg liker det du sier med at kreasjon er det motsatte av krig, og det minner meg om et essay av Ian McEwan (mulig jeg har linka deg til det før?) hvor han snakker om at hadde terrorister hatt empati, hadde de ikke vært i stand til å ha gjennomført terrorhandlingene (https://www.theguardian.com/world/2001/sep/15/september11.politicsphilosophyandsociety2), og det er jo nettopp gjennom kunst, som litteratur og teater, at vi lærer empati. Vi må aldri slutte å skape.
      Det hørtes ut som ei fascinerende bok, ja, og jeg blei ganske nysgjerrig på den. Men det er veldig irriterende med kjærlighetsplott som egentlig ikke tilfører noe som helst, og som i tillegg overskygger det som egentlig gjør historien bra – likte forøvrig sammenligninga med Groundhog Day, for det er nettopp kjærlighetsdelen av plottet som gjør at jeg ikke liker filmen noe særlig.

    2. Anmeldelse av Your Name skal komme når den er sett og fint at jeg vekket nysgjerrigheten din hva angikk boka og at det var en god sammenlikning når jeg nevnte Groundhog Day. “All our wrong days” var i alle fall fascinerende lesning selv om jeg hadde litt blandede formeninger om den.
      Og tror du har nevnt essayet til Ian McEwan før, men en viktig ting kan ikke nevnes for ofte og ja, det er nettopp via kunsten vi lærer empati så vi må fortsette å skape, ja 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg