Your Name og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag, for noen dager siden blogget jeg om en grafisk roman som var vakker og i dag skal jeg bable om en film, men først har jeg andre ting på plakaten. Som å glede meg over at jeg i kveld sannsynligvis kommer til å bestille masse bøker på Amazon som en tidlig bursdagsgave fra meg selv til meg selv (det er en tradisjon jeg har helt i slutten av mai og så velger jeg den rimeligste shippingmetoden som gjør at jeg kan glede meg til pakke i posten rett før bursdagen min i slutten av juni), som å glede meg over oppdagelsen av INTO THE WOODS I NORGE (!) og som det fine med at det snart er juni og yndlingsmåneden min 🙂

Men nå tenkte jeg å være med på smakebit på søndag først og boka jeg leser nå er denne:

Dette er en veldig velskrevet og særdeles deprimerende, men likevel håpefull bok om Griffin som har OCD og historien som er etterlatt etter at eks-kjæresten hans Theo døde i en drukningsulykke. Det handler om å nekte å gi slipp på minnene fordi de er alt som er igjen og så handler det om fortiden og nåtiden i en bok som tidvis er søt og romantisk og tidvis ganske sår.

For min del er det likevel en slags distanse her mellom meg og denne boka for jeg liker den og jeg liker å lese den, men jeg leste en annen bok med liknende tematikk i den grafiske romanen “Three Shadows” nå nylig og den fant jeg mye mer rørende og vakker. Men igjen så er det noe med at hvis jeg merker av en film eller en bok eller en musikalsang at her burde jeg bli trist eller rørt, hvis jeg merker at det liksom er det som er meningen så virker det ikke siden jeg er for bevisst på meg selv. Og “History is all you left me” er et tilfelle der allerede tittelen forteller at dette skal være en grinebok og da virker det ikke og det kan hende det er meg det er noe galt med sånn sett eller at jeg egentlig er en robot, men ja. Ser man bort i fra det så er dette likevel en bok jeg liker å være i og det er nydelig-nydelig skrevet så her er to smakebiter:

?People are complicated puzzles, always trying to piece together a complete picture, but sometimes we get it wrong and sometimes we?re left unfinished. Sometimes that?s for the best. Some pieces can?t be forced into a puzzle, or at least they shouldn?t be, because they won?t make sense.? 

Og

?If I?m going to have any chance of getting through today, tomorrow, and all the days that follow, I think I need to go back to the start, where we were two boys bonding over jigsaw puzzles and falling in love.? 

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten

*

Ellers så var jeg altså på kino i går og så Your Name:

Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables, god fornøyelse og ønsk meg gjerne lykke til for jeg er for øyeblikket med i et knippe konkurranser jeg aldri i verden kommer til å vinne, men himla hattifnatt så fantastisk et hadde vært om jeg vant likevel 🙂 Her er anmeldelse av Your Name:

Your Name

Et fyrverkeri av en film! Om tid, skjebnens gang og drømmene til to unge mennesker.

Mitsucha og Taki har aldri møtt hverandre. Hun bor på landet og lengter etter storbylivet, han er i Tokyo og ønsker seg et enkelt liv på landet. Alt endres når de en dag plutselig bytter identitet. Hennes sjel har tatt plass i hans kropp og hans i hennes. Er båndet mellom dem sterkt nok til å føre dem sammen?

*

Over har vi den beskrivelsen av denne filmen som man finner på Filmweb og ja, jeg likte denne filmen en hel del. Mens dette ikke er en ny favorittfilm, så er det en film som fascinerte meg og som var både underholdende, fascinerende og vakker i en selsom symbiose.

Anyway så handler det altså om Mitsucha som bor på landet og Taki som bor i storbyen og så bytter de kropper av og til og da kan man tenke at dette vil være en sjarmerende, men likevel temmelig ordinær kroppsbyttefilm før man kommer på at det er en japansk animasjonsfilm som har hatt kjempesuksess og tenker at det må være noe mer. Og dette er mye mer, denne filmen rekker å være veldig mye i løpet av en time og tre kvarter og det blir heller aldri kjedelig. Det er tidvis sært og annerledes, ja, men det engasjerer hele veien og det i en film som føles original og som jeg koste meg med.

Man kan innvende at det av og til er litt omstendelig og forvirrende fortalt, men for min del var det noe som her bare gjorde det mer interessant siden jeg ikke visste helt hva som kom. Dessuten må det sies at jeg heller ikke er så vant med japansk animasjonsfilm, jeg har sett en del av det, men det er vestlig animasjonsfilm jeg er mest vant med og da kan det føles litt uvant med fortellerstilen til japanske animasjonsfilmer som tar seg mer tid og har en annen tilnærming til hvordan de formidler historier i det hele tatt. Det er uansett ikke noe problem.

Uansett er dette en nydelig film og hovedgrunnen er animasjonen som er helt fantastisk. Dette er virkelig vakkerhet og helt gjennomskjønt og jeg elsket det litt av den grunn. Dessuten er karakterene interessante, musikken er fin (selv om det er litt underlig å høre noe av musikken som er veldig poppa, men så er det japansk) og det er atmosfærisk og flott og ja, jeg liker det. Og man får aldri helt forklart alt som skjer, men det føles faktisk helt greit det og.

Og for min del så er dette antakelig den japanske animasjonsfilmen jeg har likt best for jo da, jeg ser selv at Studio Ghibli?s beste animasjonsperler nok teknisk sett er bedre filmer enn denne, men denne fenget meg mer og føltes, til tross for noen omstendelige og forvirrende øyeblikk, veldig tilgjengelig. Dette er ingen perfekt film og den har sine svakheter, men jeg likte atmosfæren og jeg elsket animasjonen og ja, i hovedsak var det største problemet mitt at den norske tekstingen noen ganger var lite strategisk plassert (lys skrift på lys bakgrunn eller plassert over japansk tekst) slik at den var vanskelig å lese, men handlingen var lett å henge med på også da.

Konklusjonen er at jeg fant dette veldig tilfredsstillende. Terningkast 5!

11 kommentarer
    1. Juni er fint ja, sommeren ligger nettopp foran en og det inspirerer 🙂 Takk for kommentarene og vær så god angående smakebiten og håper du får sett filmen, A room of my own 🙂

    2. Jeg trur absolutt ikke det er noe gærent med deg, jeg trur det er ganske vanlig å nettopp ikke bli så rørt om det er veldig tydelig at forfatteren har prøvd å skrive noe rørende. Sånn er jeg væffal sjøl. Jeg syns faktisk at om det skinner imellom at forfatteren har prøvd veldig hardt å skrive noe som skal få leseren til å grine, så er det ofte et tegn på dårlig håndverk.
      Og takk for anmeldelsen! Jeg har lyst til å se denne filmen sjøl, men har av en eller annen grunn ikke hatt så lyst til å dra på kino i det siste. Jeg har jo uansett ikke hastverk, for jeg liker vel så godt å se film hjemme.

    3. Fint at det ikke er så rart hvordan jeg tenker. Samtidig føles det ikke som om Adam Silvera har forsøkt veldig å skrive noe rørende bevisst, det er heller litt om hvordan boka er markedsført med blurben på omslaget og slikt som skaper distansen.
      Og vær så god angående anmeldelsen, håper du får sett Your Name etter hvert. Og du har jo helt rett i at det kan være like greit å se ting hjemme, jeg bare konsentrerer meg bedre på kino fordi jeg bare kan fokusere på filmen, dessuten er jeg utrolig glad i kino-popcorn 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg