You found me in a constellation =D

Heisann! Det er mandag, jeg har en ny genser og en ny t-skjorte som er veldig sjarmerende og jeg gleder meg skikkelig mye til i morgen bare fordi det i kveld er ny episode av SYTYCD og jeg vil se klipp fra den NÅ. Ellers syns jeg det er litt for mye regn for tiden, det er noe med regnvær som gjør at det føles som november og jeg vet jeg ikke benytter det bra nok når det er finvær, men jeg vil ha litt mer sommerfølelse. Jeg elsker høsten, men jeg er ikke klar for å gi opp sommeren helt enda og værgudene tar ikke nok hensyn til det. På den positive siden skal jeg og faren min til Gøteborg fra lørdag til søndag og det skal være kulturfestival der mens vi er der så det kan bli ordentlig fint uansett om det er spådd håpløst vær der da, så det er jo bra. Og jeg har så mye fint å drive med at jeg har det veldig trivelig så jeg skal ikke klage for mye altså, alt ordner seg jo 🙂

Ellers er Merrick Hanna utrolig flink:

Og for ikke så lenge siden oppdaget jeg en meget positiv overraskelse i form av denne boka:

Jeg tenkte nå å dele en anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Eliza and her monsters av Francesca Zappia

Her story is a phenomenon. Her life is a disaster.

In the real world, Eliza Mirk is shy, weird, and friendless. Online, she?s Lady Constellation, the anonymous creator of the wildly popular web comic Monstrous Sea. Eliza can?t imagine enjoying the real world as much as she loves the online one, and she has no desire to try.

Then Wallace Warland, Monstrous Sea?s biggest fanfiction writer, transfers to her school. Wallace thinks Eliza is just another fan, and as he draws her out of her shell, she begins to wonder if a life offline might be worthwhile.

But when Eliza?s secret is accidentally shared with the world, everything she?s built?her story, her relationship with Wallace, and even her sanity?begins to fall apart.

*

Jeg anskaffet denne boka fordi den skulle inneholde illustrasjoner og hørtes interessant ut, men jeg forventet ikke noe fantastisk. Og på en måte er dette slett ikke fantastisk for jeg har lest andre bøker i år som har vært mer velskrevne og nydelig formulerte, det er ikke noe med skrivestilen som roper awesome. Og samtidig er det akkurat det likevel rett og slett fordi Francesca Zappia gets it. Der noen bøker er nesten for fint skrevet, men så føles de skrevet i litt for stor grad så føles ikke denne boka skrevet i det hele tatt. I stedet føles det sant, alt føles så virkelig og ekte og det er der magien ligger. Magien ved at dette antakelig er den mest relaterbare boka jeg har lest i hele år.

Francesca Zappia skriver på en sånn måte at man glemmer at det er en bok man leser litt. Det føles så sant og så ærlig og jeg elsker det. Og hun forstår ting virkelig godt. Hun forstår å være en fan, hun forstår å ønske å skape, hun forstår internett og å føle seg mer hjemme der enn i det virkelige liv. Jeg har aldri slitt med angst selv og jeg har ingen Web Comic på internett som er kjempepopulær (eller noen Web Comic i det hele tatt), men samtidig kjente jeg meg så igjen i Eliza som det handler om for det er en karakter det er lett å se seg selv i. Og det er så mange jeg kjenner som jeg tror også ville kjent seg igjen her og som jeg derfor vil at skal lese denne boka, en bok jeg elsket litt.

Dessuten er det smart og interessant, det er engasjerende og langt dypere enn man skulle tro og det var noe veldig fint med å lese denne boka og tenke at det var fint først før jeg tenkte at det var veldig fint før jeg tenkte at det var awesome før jeg tenkte at det var elsk. Hvis jeg blir skikkelig glad i en bok pleier jeg vanligvis å skjønne det ganske tidlig i boka, men med denne hendte det gradvis og jeg bare likte denne boka bedre og bedre og bedre frem til jeg plutselig visste at å denne boka var brilliant. Sakte, men sikkert falt jeg mer og mer for denne boka og jeg elsker den for det, hvordan den overrasket meg og forundret meg og på sin sære og unike måte var en av årets litterære høydepunkter fordi det nettopp var såpass lett å føle seg hjemme mellom linjene i denne boka.

Og igjen, Francesca Zappia forstår geeky kunstnersjeler som elsker internett. Hun skaper familier og karakterer som ikke er perfekte og som gjør mye dumt, men så forstår man hele tiden hvor det kommer fra og det føles så menneskelig og det var kanskje derfor denne boka traff så godt. Den ER menneskelig, den er rå og upolert og perfekt nettopp fordi den ikke er perfekt i det hele tatt og jeg vil at folk skal lese den fordi dette er boka for drømmerne, for de som er introvert, for de som er usikre og sjenerte og sære, for de som elsker å skape (uansett om det er via skriving eller tegning eller noe annet) og for de som skjønner at internettvenner kan være vel så viktige som mennesker man kjenner in real life og at internett kan være et hjem det og.

Og det finnes sikkert nok av ting å kommentere på hvis man pirker mer, men jeg vil ikke. Jeg vil bare glede meg over at denne boka var så mye mer enn jeg trodde da jeg bestilte den på nettet og at jeg nå virkelig håper å få lest mer av Francesca Zappia etter hvert.

Terningkast 6!

Her er til sist noen utdrag:

There is a small monster in my brain that controls my doubt.
The doubt itself is a stupid thing, without sense or feeling, blind and straining at the end of a long chain. The monster though, is smart. It’s always watching, and when I am cmpletely sure of myself, it unchains the doubt and lets it run wild. even when I know it’s coming, I can’t stop it.

*

You found me in a constellation.

(dvs. tittelen på dette innlegget fordi det er veldig perfekt)
*

?MirkerLurker: I thought the characters were the reason anyone read Monstrous Sea.

rainmaker: You mean like, shipping?

MirkerLurker: No, not shipping – shipping’s great, and I do it all the time, but I mean… the characters themselves. The struggles they have to go through, and when you really love them, how much they affect you. When the characters are good, they make you care about everything else. That’s why I draw them. It probably sounds dumb, but they’re like real people to me. And this will probably sound worse, but sometimes I like them better than real people. I can empathize with characters. Real people are harder.? 

*

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg