Diana og meg :)

Heisann! Siden sist har jeg bestilt “Vi mot er” av Fredrik Backman. Jeg trodde også at jeg kunne gå innom Forlagenes store boksalg og Panduro uten å kjøpe noe, men nei:

Men ååå, fine bøker. Og jeg skal på biblioteket på lørdag i tillegg så det vil være så himla mye fint å lese fremover <3 Og tusjene, de vil være så perfekte å fargelegge med så yay! Ellers har jeg forhåndsstemt i dag, jeg har skrevet en del faktisk (mer enn jeg pleier) og til helgen blir det kos med spillkveld og sånt 🙂

For øvrig er det ikke så mye spennende å melde, men jeg har det trivelig, jeg har mange ting jeg ser frem til og jeg har brus og salte drops i nærheten for øyeblikket og det er topp. Og så er det i disse dager 20 år siden prinsesse Diana døde og jeg skrev en tekst om akkurat det i stad som jeg tenkte å dele her nå. Dette er ikke redigert så nøye og jeg veksler mellom presens og preteritum og slikt så det er ikke perfekt, men jeg syns det ble fint og personlig og egentlig ganske ålreit formidlet likevel så jeg satser på at det ser greit ut og faller i smak. God fornøyelse uansett og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Prinsesse Diana og meg

Diana er blond og pen og på forsidene av Se og Hør og hun minner meg om meg. Jeg er 12 år, keitete og rar og likevel alltid tilfreds selv om jeg ikke passer helt inn noe sted. Jeg smugleser i timene, leser mens jeg går, noen forteller meg av og til at livet handler om mer enn bare bøker og jeg er sikker på at de tar feil og at de bare ikke har lest den rette boka enda. Boka som forandrer verden og gjør alt magisk. Jeg har funnet akkurat den boka hos både bøkene til Klaus Hagerup og Lurlene McDaniel. Mamma kjøper Se og Hør, men hun er i følge seg selv egentlig ikke et sånt menneske som kjøper det og hun leser det ikke. Det bare befinner seg av og til tilfeldigvis hjemme hos henne og pappa og da leser jeg det gladelig selv om jeg vet at det er teit. Leser om Diana som jeg alltid har relatert meg til bare fordi vi er samme stjernetegn både ifølge vestlig og kinesisk astrologi og fordi jeg har lest om numerologi og vi har visst en hel del til felles der og. Senere vil jeg konkludere med at vi antakelig er samme personlighetstype også selv om jeg selvsagt ikke kan si det helt sikkert. Og en del av meg tror allerede som tolvåring egentlig ikke hundre prosent på astrologi eller kinesisk astrologi, samtidig som det er en del av meg som gjør det. Når jeg skriver dette er det tjue år senere og det er fortsatt like mye av meg som ikke tror på slikt som det er som tror. Kanskje har jeg litt lyst til å tro, litt lyst til å kunne sette min lit til stjernene og skylde på at planetene sto feil når verden går imot meg. Litt på samme måte som en del av meg vil at feer skal finnes på ekte, ønsket om å tro på magi er der og styrkes av alt som virkelig jo oppfattes som magisk. Som den rette boka eller den perfekte musikalen, tingene som får tiden til å stoppe og gir tårer i øynene fordi det er så himla uendelig fint. Og delen av meg som vil tro på astrologi vil også tro at jeg og Diana hørte sammen på en rar måte selv om jeg aldri kjente henne.

Og jeg leste om henne. Leste om ekteskapsproblemene og frustrasjonen over media og paparazziene, om bulimien og alle tingene som gjorde Diana så mye mer menneskelig enn de andre kongelige avisene og bladene skrev om. Jeg tenkte at jeg forstår deg, tenkte at jeg vil gi deg en klem, alle disse tankene og jeg vet ikke helt hvorfor. Men noen ganger føler man at man kjenner enkelte kjendiser og for meg var det Robin Williams og det var Julie Andrews og det var altså prinsesse Diana som jeg var stor fan av. Jeg var tolv år og det var sensommer og tre år tidligere var det Gro Harlem Brundtland jeg var kjempefan av og nå var det Diana. Diana som delte navn med en romersk gudinne. Diana som hadde det såre blikket og det omsorgsfulle smilet. Og også Diana som det handlet om på nyhetene en morgen sent i august da jeg var i Danmark med mamma og pappa og lillebror og vi våknet til nyhetene om ulykken. Kort tid senere var det fakta at Diana var død og jeg skrev sang om det husker jeg som jeg sang inn på kassett fordi jeg spilte inn masse på kassett på den tiden og dagdrømte om å bli barnestjerne.

Dagen begravelsen ble sendt på tv så jeg på den. Så blomsterhavet, alle de triste menneskene og følte sånn med William og Harry som bare var litt eldre enn meg og allerede hadde mistet moren sin. Jeg kunne ikke, ville ikke se for meg noe sånt. Selv var den eneste jeg hadde mistet på det tidspunktet oldemor to uker tidligere og hun hadde hatt Alzheimer så lenge jeg kunne huske og jeg kjente henne aldri egentlig så jeg var ikke så veldig trist. Heller fascinert av hvordan noen kunne være der og så ikke. Døden hadde til det året bare eksistert i bøker og filmer og der føltes det ikke like evig som når det hendte på ordentlig. I filmene kunne man se filmen fra begynnelsen og håpe at alt var annerledes nå før man deretter følte seg forrådet når det ikke var det. Men det var likevel annerledes med døden på ordentlig. Og nå var det Diana. Prinsessen alle elsket og som nå ble begravet mens Elton John sang i kirka. Elton John som sang «Candle in the Wind» helt fantastisk og jeg og mamma som så på, mamma mest fordi hun var fan av Elton John da, men likevel. Og jeg tegnet ham etterpå. Dagen etter var det bilde av ham mens han spilte i avisene og jeg hermet etter og tegnet en tegning som jeg sendte inn til Per & Kari-sidene i Norsk Ukeblad, et blad jeg leste når muligheten bød seg og fordi mormor hadde det og vafler tilgjengelig til tider og hva var vel mer fantastisk enn å spise nystekte vafler mens man leste? For første gang fikk jeg noe på trykk i et blad og jeg frydet meg. Frydet meg over å få 50 kr og tegning i et blad og være liksom litt berømt selv om det bare var jeg og familien min som brydde seg. Det var kult lell. Dessuten fikk jeg kjærlighetsbrev.

Vi hadde hytte på Hadeland. Den var brun og fin og en gang ville jeg miste interessen for den fordi det ikke var så mye å finne på utenom kaféen og antikvariatet og vi måtte ta oppvasken og det var det mest pyton jeg visste om, men da var den topp. Jeg var tolv år og jeg følte meg så hjemme der på hytta. Hytta som var brus og snacks på kvelden og å se VHS-filmer eller spille Super Nintendo på tv og å lese massevis fordi bøker var meningen med livet. Hytta som om sommeren var tur opp for å hilse på hestene og som om høsten var brettspill på kveldene og jeg som elsket det selv om jeg ikke hadde lært helt å være en virkelig god taper enda. Og hytta som var der jeg var der jeg fikk brevet. Brevet med hjerter mellom hvert ord og som var et kjærlighetsbrev noen hadde skrevet til meg etter at de så tegningen min i Norsk Ukeblad. Allerede da tenkte jeg at det måtte være galskap for man sender ikke kjærlighetsbrev til tolvåringer fordi de har en fin tegning på trykk i et ukeblad, det er mest rart. Men samtidig var det kult for jeg hadde aldri fått kjærlighetsbrev før og jeg har aldri fått det siden. For noen hadde noe jeg hadde tegnet gjort en forskjell, for noen hadde noe jeg hadde skapt inspirert. Det er jo det alle kunstnere og forfatterspirer drømmer om, det å være viktig i verdi av noe man har skapt. Penger og berømmelse er bare en bonus om man får det, men det øyeblikket da man merker at noe man har skapt har engasjert noen er det som gjør alt verdt det selv når å skape er det mest vanskelige i hele verden. Og derfor var kjærlighetsbrevet, som jeg for øvrig aldri besvarte, viktig og det irriterer meg at jeg mistet oversikten over hvor det var så fort. Jeg har ikke kunnet se på det igjen og fundert over hva det var med tegningen min som inspirerte noen såpass, hva det var noen elsket i en tegning av Elton John mens han spilte i begravelsen til Diana.

Det er mye man kan tenke på og mye som har skjedd siden. Jeg er voksen nå, men det føles nesten aldri som om jeg er det, mamma og pappa er ikke sammen lenger, men det går helt fint, de er begge uansett supre. Og jeg passer fortsatt ikke inn noe sted, men nå har jeg bare lyst til å passe inn i bokhandler og på teatre og der funker jeg fett. Jeg vet at livet er mer enn bøker, men jeg elsker litteraturen fortsatt, det og musikaler er de fineste tingene jeg vet om. Og igjen ser jeg Diana på forsiden av avisene og Se og Hør, denne gangen fordi det er tjue år siden hun døde. I ettertid har jeg byttet ut astrologi med fargelegging og Se og Hør leser jeg først og fremst i jula og i påsken, men sjelden ellers. Og likevel. Diana er blond og pen og minner meg om meg selv. Hun smiler mot meg fra VG og det føles som om smilet hennes er ment for meg selv om det ikke er det. Og kanskje er denne nærheten litt som med tenåringer som er dypt forelsket i Justin Bieber eller damer som har forgudet musikken til Prince siden de var tenåring. Kanskje er litt av grunnen til å dyrke kjendiser nettopp det at man ikke kjenner dem så for meg kan Diana være akkurat hvem jeg vil. Hun kan være den såre, ettertenksomme krepsen som aldri ble bekvem med media og som aldri helt rakk å finne seg selv og da alt så lysere ut ble det så veldig fort over. Og så kan jeg hviske til henne at «jeg er så lik deg, men ting har ordnet seg for meg. Ikke alt for jeg har ikke jobb eller økonomi til å dra på ferieturer til New York og jeg er ikke publisert forfatter enda, men så mye annet har ordnet seg for jeg liker meg selv og jeg liker livet og jeg tror at alt vil løse seg til slutt.» Fortelle henne at hun fortsatt minnes etter tjue år selv av personer som meg som bare kjente henne fra blader og aviser og i ettertid en og annen bok.

Og inni meg finnes en meg i utallige aldre, men alle sammen stråler de når de hører ouverturen spille før en musikal går i gang eller så smiler de når de skal i gang med en bok som de vet at de kommer til å elske. Og jeg liker å lære alle de ulike fragmentene av meg selv å kjenne, jeg finner ut noe nytt, pusler på plass en ny brikke hver dag. Og jeg puster og teller gatelykter og vet at den delen av meg som var himla fascinert av prinsesse Diana bare var en bit av meg. En helt annen bit er den som spiser bringebær så ofte som mulig?

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg