Navigating Early og SYTYCD-lykke :)

Heisann! Siden sist har jeg vært kreativ, vært karolinsk og vært tilfreds om hverandre, sistnevnte fordi ååå, det var så mange kule danser på SYTYCD i går. F.eks. denne Cha Cha-rutinen der Kayley hadde så mye attitude og stil (dessuten har hun den desidert kuleste looken av jentene i år og hun føles så veldig genuin på en skikkelig fin måte):

Eller denne dansen der Logan er amazing (og Kayley er med der også og hun gjør absolutt en god innsats, men Logan altså, wow!):

Eller denne dansen med Taylor og Lex (som dater in real life btw) der de er fugler som elsker hverandre og som har fantastisk musikk:

Eller Mark som mer enn noen av de andre deltakerne har overbevist like mye hver eneste uke og som viser seg som svært god i Broadway også, dessuten funker han fabelaktig sammen med Comfort (som igjen er en danser som har blitt bare bedre og bedre med årene og en gang bare var veldig god i hip hop, men nå som allstar heller bare er veldig god i alt):

Jeg syns den nyeste episoden har vært sesongens beste episode og det er noe med at SYTYCD alltid tar over livet mitt når det er i gang (i dag for eksempel forsov jeg meg sånn at jeg ikke rakk å se SYTYCD-klipp før jobbkurset og så satt jeg hele dagen og bare gledet meg til å komme hjem sånn at jeg kunne se det) fordi jeg syns det er så kult. Det er selvsagt alltid massevis av ting som irriterer meg med formatet og dommerne og ymse annet, men kjærligheten overfor å se folk som er skikkelig gode til å danse og opptre danse og opptre trumfer det meste <3

*

Ellers så har jeg litt andre planer så jeg skal ikke bable så mye i dag, men jeg har lest denne boka:

Det var en sånn bok jeg tenkte at ville være ålreit, men ikke så mye mer og så likte jeg den skikkelig godt og her er min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste blogginnlegg om noen dager:

Navigating Early av Clare Vanderpool

At the end of World War II, Jack Baker, a landlocked Kansas boy, is suddenly uprooted after his mother?s death and placed in a boy?s boarding school in Maine. There, Jack encounters Early Auden, the strangest of boys, who reads the number pi as a story and collects clippings about the sightings of a great black bear in the nearby mountains.

Newcomer Jack feels lost yet can?t help being drawn to Early, who won?t believe what everyone accepts to be the truth about the Great Appalachian Bear, Timber Rattlesnakes, and the legendary school hero known as The Fish, who never returned from the war. When the boys find themselves unexpectedly alone at school, they embark on a quest on the Appalachian Trail in search of the great black bear.

But what they are searching for is sometimes different from what they find. They will meet truly strange characters, each of whom figures into the pi story Early weaves as they travel, while discovering things they never realized about themselves and others in their lives.

*

Det er noen bøker man tenker at bare vil være ålreit lesning, men ikke så mye mer og så overrasker de med å være veldig mye finere enn forventet. «Navigating Early» er en sånn bok. Dette er en sånn bok der alt henger sammen, en sånn bok som føles som et puslespill der å bla om siste side kan sammenliknes med å legge på plass den siste brikken og se alt falle på plass mens man fryder seg litt over hvor godt alt ble puslet sammen.

Og det er egentlig litt fascinerende for når man ser på ingrediensene denne boka er laget med virker mye ordinært eller i alle fall som elementer man har sett i mange andre bøker for barn og unge før. Og hverken karakterene eller historien er egentlig så original når man ser nøyere på den. Men samtidig. Noen bøker er ikke magiske på grunn av det som skjer eller karakterene, men hvordan det fortelles og denne boka fortelles så himla smart.

Her har vi en karakter hovedpersonen blir kjent med som heter Early og som antakelig ville blitt diagnostisert med høyt-fungerende autisme om handlingen foregikk i 2017. Å lese om karakterer med slike diagnoser har alltid fascinert meg for jeg har ingen diagnoser selv, men det er likevel mye jeg kan kjenne meg igjen i hos karakterer som har det i bøker og filmer og slikt. Og i Earlys tilfelle har han en fascinasjon overfor pi og forteller en historie for seg selv basert på tallene i pi som kommer etter 3, 14. Det er også her smartheten i denne boka skinner frem for når Jack og Early drar ut på eventyret sitt tror vi først at historien Early forteller der tallet Pi er en karakter på et eget eventyr bare er en historie, men etter hvert begynner fakta og fiksjon å flyte sammen og tingene Pi opplever gjenspeiles i tingene Jack og Early opplever uten at det direkte blir magisk realisme av den grunn. Denne balansegangen med hvordan alt ender opp med å henge sammen uten at det blir for søkt eller urealistisk er perfekt gjennomført og skapte altså denne følelsen av denne boka som et puslespill eller en IQ-test der man føler seg skikkelig smart på slutten.

Og så er dette en bok som tar seg tid, men aldri føles kjedelig og det er ettertenksomt og underfundig og rett og slett en veldig fin leseropplevelse. Jeg ble veldig glad i denne boka. Med det sagt så er det en slags svakhet hvordan dette er en bok med barn som målgruppe som jeg er sikker på at voksne vil like ganske mye bedre. For min del så er ikke dette et stort problem, men det er noe som gjør at denne boka faller mellom to stoler og at man ikke med enkelhet kan si helt hvem denne boka passer for.

Hvis man dog er voksen og vil lese en klok, smart og nydelig fortalt historie om vennskap, eventyr, fortellinger og pi er dette likevel veldig verdt det og nå har jeg lyst til å lese mer av forfatteren. Terningkast 5 og her er noen sitater:

?And if Mozart is for Sundays, who do you listen to the rest of the week?”
“Louis Armstrong on Mondays, Frank Sinatra on Wednesdays. And Glenn Miller on Fridays, unless it’s raining. If it’s raining, it’s always Billie Holiday.”
“What about Tuesday, Thursday, and Saturday?”
I asked.
“Those days are quiet. Unless it’s raining.? 

*

My mother was like sand. The kind that warms you on a beach when you come shivering out of the cold water. The kind that clings to your body, leaving its impression on your skin to remind you where you?ve been and where you?ve come from. The kind you keep finding in your shoes and your pockets long after you?ve left the beach. She was also like the sand that archaeologists dig through. Layers and layers of sand that have kept dinosaur bones together for millions of years. And as hot and dusty and plain as that sand might be, those archaeologists are grateful for it, because without it to keep the bones in place, everything would scatter. Everything would fall apart.

*

You have to look for the things that connect us all. Find the ways our paths cross, our lives intersect, and our hearts collide.

*

You’re jumping into the navigating part too soon. Maybe you should focus on the beauty of those stars up there apart from their function. Just take them in, admire them, before you expect them to lead the way. Besides, who’s to say that one group of stars belongs together and only together? Those stars up there are drawn to each other in lots of different ways. They’re connected in unexpected ways, just like people.

*

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg