Les Miserables og smakebit på søndag :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og jeg skal snart gjøre husarbeid og ymse fornuftigheter. Dessuten ser været litt triveligere ut i dag enn det har vært i det siste så jeg skal nok gå tur til Liastua etterpå og det blir koselig. Og ellers var jeg spontan og brukte alt for mye penger for å se premieren på Les Miserables på Folketeateret forrige fredag (anmeldelse kommer senere i dette innlegget) og det var kos (selv om litt av grunnen til at jeg dro på premieren var at jeg ville se forestillingen med Haddy Nije som Fantine siden Karin Park i følge oversikter skal spille henne fjerde november da jeg skal se Les Miserables med mamma og så var det Karin Park på premieren så nå vurderer jeg å spørre pent på Scenekvelders Facebook-side om de kan poste Fantines sang med både Karin Park og Haddy Nije sånn at jeg får sett begge versjonene uten å måtte bruke masse penger på å se forestillingen enda en gang), dessuten var det masse kjendiser der så nå har jeg autografen til Silya, Mari Maurstad, Ivar Dyrhaug og Maria Haukaas Mittet (som jeg ba hilse Hans Marius Hoff Mittet og si til ham at han var fantastisk). Yay!

Ellers tenkte jeg nå å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser på for øyeblikket er “Moon over Manifest” av Clare Vanderpool, en bok som egentlig ikke fenger meg så mye selv om den er veldig godt skrevet, jeg satser følgelig på å lese den ut i dag sånn at jeg kan lese noe som frister mer. Og den kan jo bli mer interessant når jeg kommer nærmere slutten, man vet jo aldri.

Her er boka og her handler det altså om en ung jente i en småby i USA i 1936 som føler seg litt forlatt av faren sin, men så får hun noen venner og det dukker opp et mysterium og så er det historier fra 1917 som flettes sammen med hovedhistorien på en sånn måte at jeg regner med at det vil vise seg at ting henger sammen på en litt besnærende måte. Her er ellers et utdrag:

Jeg liker veldig godt atmosfæren i denne boka da, det er veldig fine skildringer som gjør ting levende for leseren og det er bra.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten 🙂

*

Men nå: Les Miz!!!

Her representert med Marion Ravns flotte versjon av On my own (“For meg selv” på norsk):

Jeg så altså premieren og har (selvsagt) skrevet en aldeles for lang og uendelig grundig anmeldelse som jeg tenkte å poste nå. Uansett håper jeg den faller i smak og så kommer neste innlegg om noen dager:

Les Miserables Folketeateret

Det skal innrømmes at det var med en viss ambivalens jeg leste at Folketeateret skulle sette opp Les Miserables. På den ene siden så ER det en fantastisk musikal som jeg er veldig glad i og Folketeateret er også perfekt for en såpass ambisiøs og storslagen forestilling siden de har Broadway-følelsen og den svære scenen og i det hele tatt et stort hjerte for musikaler som gjenspeiles i alt de gjør. På den annen side så er det en del av meg som syns det er litt synd at Folketeatret må satse på stykker som Les Miserables som absolutt er fantastiske, men også på sett og vis er temmelig safe. Jeg skjønner veldig godt hvorfor, men det hadde vært så gøy om teatre ikke var avhengig av suksess eller billettsalg og kunne satt opp mer ukjente musikaler eller nyere Broadway-suksesser som også hadde vært mindre trygge valg. Med det sagt så er det likevel veldig godt å få Les Miserables på plass på Folketeateret for de skaper en helt fremragende versjon.

Historien skal jeg ikke gå så mye inn på, men hjertet i den er Jean Valjean og Javert (der jeg i en annen artikkel leste en helt fantastisk formulering av Hans Marius Hoff Mittet om at Javert og Jean Valjean her er to personer som tror på samme gud, men der Javert tror på den straffende og dømmende Gud fra Det Gamle Testamentet mens Jean Valjean tror på den nådefulle og dømmende Gud fra Det Nye Testamentet, likhetene og forskjellene mellom dem belyses så godt med å se på dem på den måten og til tross for at jeg ikke er religiøs selv så elsker jeg dette religiøse elementet ved Javert og Jean Valjean som karakterer) som spilles med bravur av André Søfteland og nettopp Hans Marius Hoff Mittet. Særlig Hans Marius Hoff Mittet elsket jeg, men så er også Javert en av de musikalkarakterene i det hele tatt som fascinerer meg aller mest. Og så handler det om revolusjon, kjærlighet og så mye mer i en musikal med et stort spenn og mange karakterer man blir engasjert i.

Og Folketeateret har virkelig gjort mye riktig. Her er det et flott orkester, det er masse talent og det er effektiv og sømløs scenografi i tillegg. Sistnevnte tror jeg antakelig dog kommer mest til sin rett hvis man sitter nærmere scenen (jeg satt ganske langt bak og da føltes scenen såpass stor og samtidig såpass langt unna at jeg ikke føler jeg fikk med nyansene så godt, men jeg skal se igjen Les Miz på Folketeateret i november og da er plassen min langt foran så da så), men det er uansett imponerende gjennomført. Imponerende er også tolkningene. Jeg har nevnt Javert og Jean Valjean, men ååå, Marion Ravn som Eponine. Der jeg mange ganger før ikke har blitt helt overbevist av Marion Ravns stemme (jeg har hørt at hun absolutt kan synge og er svært musikalsk, men jeg føler at særpreget hun faktisk har ikke har kommet så godt frem) så var hun fantastisk som Eponine. Eponine i det hele tatt er jo karakteren jeg liker best utenom Javert, men milde melkespann så fantastisk hun var her. Kudos til deg, Marion, du er super i denne rollen! Og Dennis Storhøi og Mariann Hole overbeviste skikkelig som Thenardier-paret og tilførte litt komikk i en musikal som lett kan bli ganske tyng og dyster. Videre sang lille Cosette nydelig og Gavroche stjal showet hver gang han dukket opp på scenen. Siden jeg er veldig stor fan av Trond Teigen så kjente jeg ellers igjen stemmen hans i fabrikkscenen og frydet meg. Og skuespillet i det hele tatt, det var så flott og jeg vet at alle bare vil vokse i rollene sine etter hvert, noe som gjør at det vil bli spennende å se forskjellen fjerde november da de som kanskje ikke var 100% varme i trøya på premieren (men fortsatt gjorde en respektabel innsats) vil overbevise bare enda mer.

Dette er i det hele tatt en veldig god forestilling. Det er likevel småting som trekker ned litt og en ting er dramaturgien. Mens andre akt er bortimot perfekt føles første akt litt for scenisk, det går litt for fort og dette går aller mest utover Fantine som karakter fordi man ikke rekker å bli glad i henne før hun er død. Jeg vet ikke hvordan de skulle løst det annerledes, men det føles uansett litt synd og det gjorde at den store sangen hennes ikke føltes så gripende som jeg ønsket. Personlig finner jeg tidvis visse små svakheter ved oversettelsen av sangtekstene (men dette kan godt skyldes at jeg er så kjent med musikken på engelsk at det alltid er litt rart å høre det sunget på norsk) og som nevnt tidligere så gjør det å sitte langt bak at man ikke helt får med seg nyanser som hadde vært fint å få med seg (kostymene, sminken, scenografien) samtidig som jeg helt bestemt føler at Les Miserables trenger en stor scene og de store ambisjonene som gjør at det å miste noen nyanser avhengig av hvor man sitter i salen på mange måter er uunngåelig.

Når jeg kommenterer ting så er det likevel småting og det jeg satt igjen med da jeg forlot salen var tårer i øynene og en følelse av å ha spist et særdeles mektig, men også særdeles godt måltid. Det er så stort, det er så mange følelser og det er så fantastisk at man bare må gi seg hen og jeg elsker denne musikalen for det. Folketeateret sikter mot stjernene og det funker fett. Og ååå, det er så mange magiske øyeblikk her og så mange scener som jeg spiller om og om igjen oppe i hodet mitt fordi de var så fantastiske. Dette er virkelig brilliant på mange måter!

Terningkast 5!

10 kommentarer
    1. Det var en fin tone i det lille jeg så av boken din, det fristet meg til lesing. Jeg skal slå opp boken og se mer om hva den handler om først 🙂
      Ha en riktig fin søndag!

    2. Håper jeg også ender opp med å se Les Mis etter hvert! Ellers, bare ut fra “For meg selv”-klippet som du har posta, kan jeg være enig i at noe går tapt i oversettelsen mellom engelsk og norsk. Syntes noe av syntaksen i klippet var litt kebabnorsk-aktig, og ikke på en bra måte. Men det var uansett ei fin framføring, da 🙂
      Og takk for smakebiten!

    3. Vær så god angående smakebiten og selv liker jeg barn som fortellere ganske godt, Monika, men det er jo smak og behag. Ellers håper jeg du hadde en finfin søndag du og, Astrid Terese og jo da, boka er absolutt verdt å sjekke ut selv om jeg fant den litt uengasjerende.
      Ellers elsk på Les Miserables og håper du får sett den selv, Kristine, selv om noe jo da nok går tapt i den norske oversettelsen, det er dog et ganske lite problem og ødelegger på ingen måte for en teateropplevelse som var veldig flott 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg