Fravær og andre fine ting :)

Heisann! Det er lørdag og sist jeg blogget bablet jeg litt om valgresultatet (som jeg er ganske misfornøyd med) så det skal jeg ikke bable om nå. I stedet skal dette innlegget veldig snart handle om teater, men før vi kommer så langt skal jeg glede meg over andre ting. Som Oslo Kulturnatt som var veldig fint (selv om jeg fikk med meg alt for lite forskjellig siden flere ting foregikk ganske likt). Som boka jeg leser på som er sjarmerende og underholdende (men som jeg egentlig burde lese ut i løpet av morgendagen senest siden jeg har mål om å lese ut minst en annen biblioteksbok innen lørdag i neste uke av ymse grunner). Og som nettspill og fargelegging og planlegging av mulig Gothnowrimo-prosjekt i oktober (dvs. satt jeg i forigårs på datarommet og fant ut en Myers-Briggs personlighetstype for hver og en av månedstrollene mine og følte meg kvasi-produktiv av den grunn), det er nok å drive med heldigvis 🙂

Dessuten tror jeg antakelig at ganske få leste det forrige innlegget mitt og derfor kan jeg poste awesome klippet med Lea Salonga og Empire State of Mind igjen, yay!

Det er sååå bra! 

Ellers håper jeg Darci Lynne vinner Americas Got Ralent i år. Hun er tolv år og buktaler/sanger og superflink på både buktaling, sang og komisk timing, noe man blant annet kan se her:

Det er svært imponerende 🙂

*

Ellers så var det altså Oslo Kulturnatt og jeg fikk i hovedsak med meg Fravær på Oslo Nye Teater/Trikkestallen og det stykket var sååå bra at bare wow. Nå tenkte jeg å poste en anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager (og i dag skal jeg på loppemarked og så skal jeg se Kollaps i Kulissene på Chat Noir så det er nok teaterbabbel på plakaten neste gang jeg blogger og, tjihi):

Fravær

De siste årene har jeg utviklet en fascinasjon overfor filmer, bøker og teaterstykker med demens (Alzheimer) som tematikk, kanskje fordi det er en av diagnosene som skremmer meg mest. Tanken på å miste seg selv, miste alt det som gjør deg til deg er uendelig skummel, ikke minst fordi det ikke er noen vei tilbake, ingen kur og ingen måte å stanse utviklingen når den har begynt. Da jeg leste om stykket «Fravær» som skulle ta opp temaet ble jeg altså fort interessert og interessen økte da det fikk svært gode kritikker. Og så dukket Oslo Kulturnatt opp og et knippe fribilletter til nettopp «Fravær» og jeg var sånn «JA!» selv om det var med et snev av frustrasjon fordi jeg da ikke rakk Bårdar-showet eller åpen mikrofon eller mye av det andre som foregikk. Men jeg tenkte som så at når valget står mellom arrangementer jeg har vært med på før eller et teaterstykke jeg ikke har sett, men har hatt lyst til å se lenge er det jo egentlig et enkelt valg. Så fikk jeg tak i billett, i går tok jeg en rask middag på Burger King før jeg dro i retning Torshov og så endte jeg opp med å surre meg bort på Torshov fordi stedsansen min tidvis er håpløs før jeg rakk stykket i aller siste sekund (de hadde egentlig lukket dørene til teateret, men slapp meg inn, jeg fortet meg inn i salen og et minutt etter at jeg hadde satt meg startet det). Og nå føler jeg meg så takknemlig for at det gikk siden dette er et av de beste vanlige teaterstykkene som jeg har sett.

Det handler om Helen som er dement og hjertet i historien er på mange måter forholdet mellom Helen og datteren hennes Barb(ara). Vi møter ellers Helens mann, Helens barnebarn og noen leger i et stykke som er særdeles smart fordi den forteller hele historien fra Helens perspektiv slik at vi selv får føle på forvirringen hennes. Og altså, dette stykket er helt nydelig og siden det vises kun i en begrenset periode i denne omgang (frem til 22. september) burde folk forte seg for å få sett det for det er så verdt det. Og mye av grunnen til at dette funker så bra er Marit Østbye i hovedrollen som Helen, en rolle der hun virkelig skaper en flott karakter som nekter å gi seg uten kamp. Siden man som nevnt også ser alt fra Helens perspektiv så føler man seg også litt som om man er henne og det er bytte av ord og glidninger i tid i forestillingen som gjør at dette blir uhyre smart og effektivt fortalt og samtidig svært sårt og rørende. Fantastisk er også skuespillet for øvrig og kanskje særlig hos Johannes Joner som spiller en karakter bare Helen kan se kalt Dr. Bright, som man kan tolke som man vil, men som jeg tolker som en slags personifisering av sykdommen. Hvis man ser det på den måten blir han en særdeles brilliant karakter fordi han er så sjarmerende og samtidig skummel og ekstra skummel kanskje fordi Johannes Joner er en skuespiller som virker veldig sympatisk, guttete og snill. Det er noe eget med å se ham i denne rollen der sjarmen og karismaen hans gjør at man liker ham og samtidig virkelig vil mislike karakteren hans, Johannes Joner er fantastisk her.

Og så har vi enkel, men effektiv scenografi, det er en herlig humor mange steder som gjør at man heldigvis ler litt også selv om det var tårenes regjeringstid på slutten og det skapes rett og slett en atmosfærisk liten forestilling på en time og et kvarter som i løpet av denne tiden rakk å bli et av de beste stykkene jeg har sett av stykker som er vanlig teater og ikke musikal. Jeg elsket dette stykket og det eneste er kanskje at stykket for min del mister noe av nærheten i de engelske navnene. Og samtidig så pleier jeg også å finne det litt irriterende når stykker tilpasses til norske forhold så her kan det bare være meg som ikke helt vet hva jeg vil, men ja. Tidvis føltes en slags distanse i det at dette åpenbart er oversatt fra et engelsk stykke med engelske karakternavn og slikt.

Det er likevel bare småting i et stykke jeg er veldig glad for at jeg prioriterte i går. Et stykke som perfekt kler tittelen sin og som viste flott skuespill hos alle og en nær historie som mange kan kjenne seg igjen i og som hadde en vond, men ventet og på sett og vis perfekt slutt.

Terningkast 6!

2 kommentarer
    1. Jeg får alltid med meg mye mindre enn jeg har håpa på under Kulturnatt, men jeg er ikke desto mindre veldig fornøyd med prioriteringene mine i år (lyd- og lysinstallasjon på Emanuel Vigelands mausoleum, lydinnstallasjon langs Akerselva og Nosferatu-stumfilmkonsert på Frysja). Jeg har blitt sjuk, så det spørs om jeg rekker å få med meg dette teaterstykket når jeg blir frisk igjen, og kanskje ville det uansett blitt litt for nært og personlig for meg, i og med at min egen bestemor døde av alzheimer i april i år, men det hørtes jo veldig rørende ut. Jeg har også lest gode kritikker av dette stykket, så det hadde definitivt vært fint å få det med seg.

    2. Høres ut som om du gjorde gode prioriteringer du og. Ellers skjønner jeg godt det med å ikke rekke å få med seg “Fravær” pga. sykdom (god bedring) og jeg ser at tematikken nok kan bli for nær og personlig når man har mistet noen til alzheimer (mormoren min døde delvis av det selv, men det er to år siden og jeg tenkte ikke på det når jeg så stykket). Men ja, det var veldig rørende og fint uansett så jeg er glad jeg så det selv.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg