Smakebit på søndag og en tjener for to herrer :)

Heisann! Siden sist har jeg lest ut “Vær snill med dyrene” som var veldig fin (anmeldelse kommer til uka), fargelagt en hel del og vært på teater (noe jeg kommer tilbake til). Dessuten var jeg på biblioteket og jeg fant sååå mye fint som jeg gleder meg til å lese. Lånte åtte bøker, skal i gang med den første av dem i dag og har nå skikkelig tro på at også oktober blir en fin måned bokmessig sett.

Ellers tenkte jeg nå å være med på Smakebit på søndag og boka jeg nettopp har begynt på er denne:

Det er “The girl who drank the moon” av Kelly Barnhill (som jeg nylig leste en annen bok av som jeg likte skikkelig godt fordi den var eventyraktig på den aller beste måten) og jeg elsker coveret og tittelen. 

Her er synopsiset til Goodreads:

Every year, the people of the Protectorate leave a baby as an offering to the witch who lives in the forest. They hope this sacrifice will keep her from terrorizing their town. But the witch in the forest, Xan, is kind and gentle. She shares her home with a wise Swamp Monster named Glerk and a Perfectly Tiny Dragon, Fyrian. Xan rescues the abandoned children and deliver them to welcoming families on the other side of the forest, nourishing the babies with starlight on the journey. 

One year, Xan accidentally feeds a baby moonlight instead of starlight, filling the ordinary child with extraordinary magic. Xan decides she must raise this enmagicked girl, whom she calls Luna, as her own. To keep young Luna safe from her own unwieldy power, Xan locks her magic deep inside her. When Luna approaches her thirteenth birthday, her magic begins to emerge on schedule–but Xan is far away. Meanwhile, a young man from the Protectorate is determined to free his people by killing the witch. Soon, it is up to Luna to protect those who have protected her–even if it means the end of the loving, safe world she?s always known.

Og det høres jo veldig eventyraktig og fascinerende ut og jeg elsker sånne bøker <3

Her er en smakebit:

Her er ellers noen andre sitater som jeg fant på quotes-siden til denne boka på Goodreads, sitater som gjør at jeg gleder meg veldig til å komme ordentlig i gang:

It was a fine thing indeed, Luna thought, being eleven. She loved the symmetry of it, and the lack of symmetry. Eleven was a number that was visually even, but functionally not – it looked one way and behaved in quite another. Just like most eleven-year-olds, or so she assumed.

*

?Once upon a time, something terrifying lived in the woods. Or perhaps the woods were terrifying. Or perhaps the whole world is poisoned with wickedness and lies, and it’s best to learn that now.
No, Fyrian, darling. I don’t believe that last bit either.? ​

*

She is doing that on purpose, he thought as he tried to force his own smile away from his wide, damp jaws. She is being adorable as some sort of hideous ruse, to spite me. What a mean baby!
Do not fall in love with that baby…​

*

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten 🙂

*

Ellers var jeg altså på teater i går og så “En tjener for to herrer” og jeg tenkte herved å dele min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager =D

En tjener for to herrer

Jeg vet at man ikke skal bry seg om anmeldelser, men det at jeg tidvis gjør det likevel gjorde at jeg var litt spent på «En tjener for to herrer» som har fått mest midt på treet-omtale i avisene. Samtidig visste jeg at det var en norsk versjon av «One man, two guvnors», som er et stykke jeg har vært nysgjerrig på en stund siden Broadway-oppsetningen resulterte i en Tony Awards for beste mannlige skuespiller i et teaterstykke for James Corden, og noe jeg følgelig trengte å se. Og altså, dette var veldig bra. Og hovedgrunnen er det at jeg ikke visste hva som kom.

Greia er jo at jeg oftest ser musikaler når jeg er på teater og da kjenner jeg musikalene gjerne så godt i utgangspunktet at jeg hele tiden vet hva som kommer. Og når jeg ser vanlig teater så greier jeg ofte å forutse det meste som skjer da og så spenningen ligger ikke i hva som skjer, men mer i hvordan det skjer. Sånn sett skulle det kanskje vært en liknende opplevelse med «En tjener for to herrer» siden det egentlig er en ganske banal historie om en mann som er tjener for to herrer samtidig og så blir det en skikkelig forvirringskomedie basert på dette konseptet og likevel var ikke dette forutsigbart. Dette er første gangen på lenge at jeg har sittet og sett teater og oppriktig ikke visst hva som kom og akkurat det er noe som imponerer meg.

Grunnen til at jeg ikke vet hva som kom handler mye om kreativiteten i hvordan dette stykket fortelles. Her var det scener der folk på scenen henvendte seg til folk i publikum (det var personer som ble dratt opp på scenen med det resultat at jeg satt med hjertet i halsen og håpet intenst at ingen skulle legge merke til meg for jeg er ikke sjenert, men å dras opp på scenen under et teaterstykke er noe av det siste jeg vil i verden), det er et band som spilte under hvert av sceneskiftene der skuespillere fra stykket dukket opp og sang eller spilte instrumenter underveis de og det var et spenn fra fremragende fysisk komikk med en brilliant Sindre Postholm til en annen form for komedie med Bjarte Hjelmeland som hadde hovedrollen og virkelig ga alt og mer til. Og selve storyen var fortsatt temmelig klassisk, men fortellerstilen og dramaturgien og alt gjorde at det føltes nytt og overraskende likevel på en måte som gjorde meg særdeles positivt overrasket.

Dessuten var spillet bra også ellers. Jeg har nevnt Sindre Postholm og Bjarte Hjelmeland, men dette er også et av de tilfellene der jeg har likt Henriette Faye-Schjøll mest, Petter Vermeli var ypperlig og jeg likte Ingvild Holthe Bygdnes i tillegg bare for å nevne noen. Bandet som dukket opp stadig hadde ellers en vokalist som så ut som en blanding av Elvis og en gutt fra guttegjengen i musikalen Grease og spilte musikk som var dinere på 50-tallet, kostymene var fantastisk fine og stemningen var kul og.

Stykket har likevel noen svakheter. Det tok en liten stund før jeg kom ordentlig inn i det og man kan også innvende at å sitte og være super-bekymret for å dras opp på scenen ikke er den mest ideelle sinnsstemningen når man er på teater. Jeg syns også at stykket ikke var like bra hele tiden og at noe av humoren ikke traff (selv om det kan være like mye fordi jeg har en veldig sær humor selv). I tillegg var en irriterende ting med selve teateropplevelsen og ikke stykket i seg selv at en person som satt like ved meg lo ekstremt høyt av alt som hendte på scenen og trampet så høyt når man skulle klappe at det føltes som setet mitt (jeg satt to seter unna) ristet. Det er helt lov å kose seg, men kan ikke folk kose seg litt mer diskret. Kan de ikke kose seg på styrke medium i stedet for extra large?

Likevel er det bare småting og jeg koste meg og syns dette var en svært positiv overraskelse.

Terningkast 5!

10 kommentarer

Siste innlegg