En historie, en dose søthet og en dose underholdning :)

Heisann! Det er fredag, jeg har snacks å kose meg med og jeg vurderte å dra på kino i morgen, men har besluttet å spare kinoplaner til neste helg da jeg uansett tror utvalget vil være større grunnet høstferie på kino som kanskje betyr enda flere ting å velge mellom. Ellers fikk familien et nytt familiemedlem i dag, nemlig Luna (viss fulle navn er Frøken Luna – the Musical av ymse grunner, men det er bare Luna vi bruker til hverdags) som er en fullstendig makeløst sjarmerende liten kattunge på to måneder:

Luna bor hos mamma og er mest mamma sin, men jeg kommer kanskje muligens til å være helt nødt til å hilse på henne så ofte som mulig fordi hun er så fin og så liten og uskyldig og elskelig <3

Ellers hadde jeg egentlig tenkt å anmelde en bok i dag, men jeg sparer det til neste uke siden jeg også har litt (veldig) lyst til å sette opp dette og teste det ut:

Det er Nintendo Switch og et spill til og jeg er så spent og nysgjerrig og entusiastisk og bare ååå, denne dagen inneholder så mange nye, fine ting =D

*

Ellers sendte jeg en tekst til et tidsskrift for ikke så lenge siden og jeg fikk i går mail om at teksten ikke kom med. Og det går helt fint for da kan jeg jo dele teksten her i stedet. Og jeg kan selv se visse svakheter med denne teksten, men jeg liker ideen og vrien på slutten som er litt min type humor på mange måter, dessuten følte jeg at den passet til temaet som var “adgang”. Så god fornøyelse i alle fall og så kommer oppsummeringsinnlegg for september på mandag tenker jeg for oi det er nesten oktober da jeg har antakelig har tenkt å være med på både Gothnowrimo og Inktober antakelig, jeg skal i alle fall gjøre et forsøk. Her er teksten min og så bables vi altså:

Adgang Forbudt

Mie har ferie og har et Oslo rundt seg der hun kan sitte ute i solskinnet og lese i timevis eller gå på kafé eller titte i butikker. Man trenger ikke å reise bort når man er flink til å lete og det er hun, flink til å lete seg frem til ting hun kan finne på. Som nå. Nå er hun på senteret og har tittet på en hel haug med butikker uten å kjøpe noe som helst, mest fordi hun bare liker å titte. Hun skal hjem fordi hjemme kan være synonymt med middag som kan være synonymt med at hun er fullstendig lykkelig i en hel time og hun skal til å forlate senteret da hun ser en dør som ikke er helt lukket, ikke helt. Den er åpenbart ment til å være lukket, men Mie kan se den lille glippen der og ser deretter skiltet på veggen ved siden av. ?Adgang Forbudt For Uvedkommende?. Av uante grunner er hver forbokstav også en stor bokstav og Mie tar seg i å fryde seg over hvordan man sånn sett kan tolke ?Uvedkommende? som et egennavn og i så fall er det jo strengt talt bare de som eventuelt heter ?Uvedkommende? som ikke kan gå inn. Så rister hun på hodet over seg selv fordi hjernen hennes er rar og fordi hun rett og slett ikke kan få seg selv til å tolke det slik sånn egentlig for hun vet jo at ?Uvedkommende? i denne sammenheng er de aller fleste, deriblant henne selv. Dette er bare en mer fancy måte å skrive ?adgang forbudt? og straks kjenner Mie den velkjente kriblende følelsen som dukker opp i møte med ?Nymalt. Ikke rør?. En følelse som minner om hypnose.

Det kan også være magi eller kanskje en forbannelse hun er rammet av, det kan være mange forklaringer. Fakta er uansett at det drar henne til seg hver gang hun leser at noe er forbudt, hun klarer ikke og ikke se det hver gang noe ber henne om å la noe være og å la det være straks blir den vanskeligste tingen i verden. Som med ?Nymalt. Ikke rør? på benker og vegger og hvordan hun MÅ røre da, det er rett og slett umulig å la være og når hun ikke rører må hun likevel stå og se på mens hun kjenner en kilende, kriblende følelse som fort blir ubehagelig og som bare forsvinner når hun strekker ut fingeren og rører. Det trenger ikke vare lenge, fingeren trenger bare så vidt å være borte i det som den ikke skal røre og så er alt i orden, men det må skje for hvis ikke er ikke verden i balanse lenger og hun trenger å leve i en verden som er det. I balanse, en verden som gir mening.

Og nå, denne døren. Dette er ikke lov, dette er en dør hun skal gå forbi, dette angår ikke henne og samtidig ville det vært så enkelt å gå inn. Så enkelt å snike seg inn på en så diskret måte som mulig før hun kan utforske alt det spennende som sikkert venter bakenfor. Det kan være andre verdener bak her, Narnia kanskje til og med eller et hemmelig laboratorium som tilhører et galt og temmelig ondt geni eller en fortryllet hage eller noe helt annet magisk og fortryllende som hun kan finne her. Det er et mylder av muligheter eller kanskje kaskader av muligheter, Mie kunne brukt ti minutter bare på å lete seg frem til det aller mest perfekte ordet for denne verdenen av muligheter som tross alt lett kan vise seg å gjemme seg bak akkurat denne døren. Nå kommer nysgjerrigheten sigende i stadig økende grad, den som føles nærmest som en kiling eller en sitring eller som å være skikkelig tissetrengt litt om hver andre. For hun vil så inderlig gjerne vite. For selvfølgelig er det like mulig at det som gjemmer seg bak denne døren er kjedelig som at det er artig, men så lenge det finnes det minste snev av mulighet for at det er artig så er nysgjerrigheten på plass og det til så store grader at det begynner å bli temmelig ubehagelig.

Alt av logikk tilsier at hun skal løpe sin vei. Etterlate døren, forlate senteret, reise hjem, bort, vekk og følge reglene for det er veldig lett å følge reglene når de sier ting som ?gjør dette?, ?vær på jobb da og da?, alt slikt går kjempegreit. Med en gang hun hører ?ikke? og ?forbudt? kommer likevel dette ønsket om å gjøre opprør og overse reglene fullstendig. ?Ikke rør? og hun vil røre, ?adgang forbudt for uvedkommende? og hun vil entre. Mie burde ikke, dette messer hun for seg selv mens hun merker at ordet ?ikke? falmer. Det forvitrer sakte, snart er det ikke en gang der og plutselig hører hun bare at hun ?burde? og tar det til etterretning. Så diskret som mulig og når det ikke er noen i nærheten som kan se åpner hun døren. Nå er hun klar for å gå inn, klar for å gi blaffen i at hun er ?uvedkommende?, klar for å finne Narnia eller laboratoriet eller den fortryllede hagen eller? Et veldig lite rom som ikke inneholder noe av interesse hvis ikke man er veldig interessert i kosteskaft og liknende rengjøringsmaterialer.

Bak døren finner hun et kott.

 

2 kommentarer
    1. Nyyyydelig pusekatt! SE på det uimotståelige, nysgjerrige blikket, da! <3
      Syns du tolka temaet godt, og jeg likte ideen! Syns nok teksten blir litt vel pratsom til tider, men absolutt en sjarmerende, liten historie 🙂

    2. Jaa, Luna er himla skjønn <3
      Fint å høre ellers at jeg tolket temaet godt og at ideen falt i smak. Skjønner også hva du mener med at det ble litt vel pratsomt, men fint at det ikke ødela så veldig mye 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg