Noe vet jeg om å dele en bokanmeldelse og en historie på bloggen min :)

Heisann! Det er torsdag, livet er fint og til helgen har jeg tenkt meg på kino på lørdag (vet enda ikke helt hva, men skal nok finne fort ut av det) og så er det familiesammenkomst i Son med fårikål på menyen på søndag. Ellers handler livet for tiden om kreative prosjekter, Nintendo Switch, å lese i vei og å spille nettspill en hel del. På den måten er livet en ålreit dings 🙂

Ellers har jeg i dag tenkt å dele en historie, så vel som en bokomtale og vi begynner med bokomtalen. Boka det er snakk om er denne:

Denne boka var helt vidunderlig fortalt og anmeldelsen min kommer nå før jeg tenkte å dele noe annet.

The girl who drank the moon av Kelly Barnhill

Every year, the people of the Protectorate leave a baby as an offering to the witch who lives in the forest. They hope this sacrifice will keep her from terrorizing their town. But the witch in the forest, Xan, is kind and gentle. She shares her home with a wise Swamp Monster named Glerk and a Perfectly Tiny Dragon, Fyrian. Xan rescues the abandoned children and deliver them to welcoming families on the other side of the forest, nourishing the babies with starlight on the journey. 

One year, Xan accidentally feeds a baby moonlight instead of starlight, filling the ordinary child with extraordinary magic. Xan decides she must raise this enmagicked girl, whom she calls Luna, as her own. To keep young Luna safe from her own unwieldy power, Xan locks her magic deep inside her. When Luna approaches her thirteenth birthday, her magic begins to emerge on schedule–but Xan is far away. Meanwhile, a young man from the Protectorate is determined to free his people by killing the witch. Soon, it is up to Luna to protect those who have protected her–even if it means the end of the loving, safe world she?s always known.

*

En av bøkene jeg koste meg med i september var ?The Witch?s boy? av Kelly Barnhill, en bok som var skikkelig eventyrlig og skjønn. Såpass skjønn faktisk at jeg frydet meg da jeg fant en annen bok av samme forfatter på biblioteket lørdag 23. september, en bok jeg lånte, leste i løpet av de neste dagene og likte enda bedre. For «The girl who drank the Moon» er en fortryllende fin bok som jeg virkelig elsket.

Her handler det om en heks, om et barn som fylles med magi som liten og om mye mer i en bok som ikke kan oppsummeres, men må oppleves. Og det jeg likte best med denne boka var nettopp det at det var et nytt og originalt eventyr, det var en sånn bok med magi og drager og slike ting som ofte funker fett, dessuten slår det meg i ettertid at jeg liker at hun som på mange måter er bokas hovedperson heter Luna siden det finnes en Luna i livet mitt nå som er verdens fineste kattunge.

Luna i denne boka er ellers bare en av flere fantastiske karakterer som er godt skildret og interessante å lese om, og som dessuten gjorde at jeg så for meg mye av denne boka som en film mens jeg leste fordi dette kunne funket innmari bra som en animasjonsfilm. Jeg liker også stemningen i boka og mens man kan innvende at den lyriske skrivestilen gjør at dette er en bok for barn og ungdom som nok appellerer mest til barnlige voksne, så gjør ikke det meg så mye, jeg nøt jo denne leseropplevelsen fra start til slutt.

Om man skal kommentere på noe så føler jeg at slutten funker noe dårligere enn midten og det blir også litt for repeterende til tider. Dette er også en bok man husker mer for atmosfæren, karakterene og språket enn handlingen, noe som passer meg fint, men kan være en svakhet for andre lesere igjen.

Likevel. Mens jeg ser at det er ting som trekker ned med denne boka forandrer ikke det på det faktum at mens jeg leste denne boka virkelig elsket jeg den. Dette var en så uendelig fin leseropplevelse underveis at jeg lander på en sekser tross alt, jeg kan ikke forsvare å gi noe lavere enn det fordi alt jeg elsket med denne boka var ting jeg elsket sååå mye.

Og så er dette noe av det mest siterbare jeg har lest i år og det er jo også et pluss. Nå tenkte jeg derfor å avslutte denne anmeldelsen med noen utdrag:

How many feelings can one heart hold?… Infinite, Luna thought. The way the universe is infinite. It is light and dark and endless motion; it is space and time, and space within space, and time within time. And she knew: there is no limit to what the heart can carry.

*

?Death is always sudden,” Glerk said. His eyes had begun to itch. “Even when it isn’t.? 

*

Everything you see is in the process of making or unmaking or dying or living. Everything is in a state of change.

*

It was a fine thing indeed, Luna thought, being eleven. She loved the symmetry of it, and the lack of symmetry. Eleven was a number that was visually even, but functionally not – it looked one way and behaved in quite another. Just like most eleven-year-olds, or so she assumed.

*

Once upon a time, something terrifying lived in the woods. Or perhaps the woods were terrifying. Or perhaps the whole world is poisoned with wickedness and lies, and it’s best to learn that now.
No, Fyrian, darling. I don’t believe that last bit either.

*

Av andre interessante ting så var jeg med på en novellekonkurranse tidsskriftet Stemmer arrangerte og jeg fant forleden dag ut at bidraget mitt ikke nådde opp (et bidrag jeg hadde ganske mye tro på selv, men ja, ja, sånt skjer). Det fine er at da kan jeg jo dele det på nettet og det har jeg gjort på Facebook og nå tenkte jeg å dele denne historien her. For selv ble jeg ganske fornøyd med denne historien (selv om jeg har en mistanke om at en av grunnene til at den ikke nådde opp var det at man skulle skrive en historie for barn og mens det generelt sett faller meg helt naturlig, så tror jeg det er aspekter ved denne historien som gjør at den funker bedre for voksne med god kontakt med barnet i seg enn for barn og kanskje de så etter historier eller dikt som virkelig passet aller best for barn i stedet, det er litt det jeg tenker sånn i ettertid) og syns den gjerne kan deles. God fornøyelse uansett og så kommer neste innlegg på søndag regner jeg med. 

Noe vet jeg om å være en gatelykt

 

Noe vet jeg om å være en gatelykt, men jeg vet ikke helt hva. At det er ensomt kanskje, at det betyr å stå stille, alltid stå stille mens folk går fort forbi. Men samtidig å være en vokter og en som hjelper både månen og stjernene med å lyse opp lange mørke netter.

Kanskje treet jeg ser der borte hvor parken begynner vet akkurat like mye og like lite om å være et tre, kanskje det er det samme med hus, brannhydranter og mennesker, kanskje alle bare later som. Kan hende trenger man ikke en gang å vite og så er det nok bare å være.

Slike ting tenker jeg på her jeg står og det er natt og jeg lyser uten å vite helt hvorfor. Jeg tenker meg at det kan være på grunn av en strålende fe, en jeg ikke har sett fordi hun sitter oppå meg og er så lett og liten at det ikke merkes. Hun kan sitte der og telle paraplyer de dagene det regner og hvert drypp er en tone og hvert drypp speiler en annen verden der alt er annerledes og hvert drypp er et eventyr om sølepyttsonater og duften når alt går over og alt føles friskere og mer magisk enn tidligere. Eller fundere på om alle fargene i regnbuen er distribuert likt fordi den tilsynelatende inneholder mer av mange av de andre fargene enn den inneholder indigo. Hun kan være poet i hemmelighet, ordkunstner og vokter av haikuer og limericker og uendelig vanskelige gåter som, om man klarer dem, betyr magi og betydelige mengder rikdom for all tid. Alt dette jeg kan se for meg samtidig som jeg på ingen måte kan si sikkert at det finnes feer og om det finnes, en som gjør at jeg kan lyse opp nettene slik jeg uansett aller helst vil. For med lyset rømmer monstrene. Alt er i det hele tatt lettere når noe lyser opp og forteller at det vil gå bra, at alle eventyrene ender godt til slutt og at virkeligheten i seg selv er et eventyr så det løser seg.

Jeg kan se for meg nesten alt i uendeligheter med sukker på. Og jeg kan telle gatelyktene jeg ser og huske at jeg tross alt ikke er alene. Og om de har feer som er eller ikke er grunnen til at de lyser opp nettene vet jeg ikke, men jeg håper de har det og at jeg en dag vil se dem. At alle feene vil invitere familie og venner og sette opp en musikal sammen som er så flott og så inspirerende at hele tiden forsvinner mens den er i gang. Og som gatelykt vil jeg ikke trenge en billett for jeg står jo her uansett og så kan jeg se på og lytte fordi det er sant at vi lytter og sant at vi ser, sant at vi får med oss det meste helt uten å trenge ører eller øyne. Sånn sett er vi kanskje litt magiske vi og.

Natten fortsetter og plutselig er den over. Morgenen begynner og det er kanskje regntungt og grått, men det er en morgen uansett. Og egentlig er det til og med litt fint med regnet for det minner meg om november og jeg liker november. Da lyser jeg lenger fordi dagene er mørkere og da føler jeg meg straks viktigere enn om sommeren da kveldene ofte er så lyse at jeg ikke trenger å lyse i det hele tatt. Jeg liker i det hele tatt å føle meg essensiell og noe vet jeg om den følelsen.

På samme måte som jeg tross alt vet noe om å være en gatelykt og bare å vite at jeg vet noe er nok, da trenger jeg ikke å vite hva dette ?noe? er eller om det er et ?noe? som er såpass viktig at det vil skrives om i historiebøkene. Og så kan jeg bare fortsette å være en gatelykt med alt jeg vet og alt jeg ikke vet og alt jeg vet at jeg ikke vet og omvendt mens august glir over i september glir over i oktober før det til slutt igjen er november og noen kanskje vil smile mot meg mens de går forbi mens de hvisker at de liker november litt mer på grunn av meg.

*

4 kommentarer
    1. Fin, liten historie! Synd du ikke nådde opp, men uten at jeg er noen sjangerekspert, så er det nok mulig at teksen ikke heeeelt passer innunder novellebetegnelsen, men heller noe i nærheten av kortprosa, eller som et utdrag fra en punktroman ? den er kanskje til og med henta fra gatelysprosjektet ditt? Men jeg likte deler av den veldig godt, jeg likte gjentagelsene av “noe vet jeg om”, og jeg likte slutten. Og så har fascinasjonen din for gatelykter smitta litt over på meg, og jeg tenker over det om jeg går forbi en jeg syns er spesielt fin, som for eksempel denne som jeg fant i Dublin i 2010: https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10150105037285860&l=fece5b8713

    2. Veldig stemningsfullt ja, Skriva läsa leva, elsker det bildet selv <3
      Fint at historien falt i smak, Kristine. For øvrig er den faktisk ikke hentet fra Gatelyktprosjektet, selv om den godt kunne vært det. Og ser hva du sier med at den ikke helt er novelle, er slett ingen sjangerekspert selv, men er enig i poengene dine. Ellers kult at fascinasjonen min overfor gatelykter muligens har smittet litt over på deg, liker når sånt skjer 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg